Livsangst og livsglede

De siste månedene har vært i overkant tøffe. Hudløs og livredd har jeg fortvilt surret mellom legetimer, psykologtimer og legevakt. Mørket er så altoppslukende. Det har vært slik før også, såkalte «ekstra» dårlige perioder. Siden disse perioder har lettet før, så gjør de vel det denne gangen også, sikkert, selv om det er litt vanskelig å tro på. Til forskjell fra før, er det nå ikke nok å bare vente, puste, holde ut - jeg må virkelig kjempe aktivt for å klare holde hodet over vannet.

De siste månedene har heldigvis ikke vært bare tøffe, hele tiden. Jeg fått noen verdifulle doser livsglede og livskraft fra et høyst uventet hold. Hunder og katter har alltid vært mine go-to dyr. De er lett å lese, sier tydelig fra med både kroppsspråk og lyder hva de mener og føler. Hester har jeg aldri interessert meg for, eller sett noe poeng med. De liksom bare står der! Den siste tiden har noen av menneskene jeg har en del kontakt med blitt nyfrelste hestemennesker, og det smittet til en viss grad over på meg. Der jeg streifet rundt i mørket var jeg desperat etter lyspunkt, og villig til å gjøre nærmest hva som helst for å finne noe. Jeg trosset derfor bakterieangsten og fikk bli med et par turer i stallen. Etter å ha møtt noen hester og fått en liten smakebit på stall-livet, kjente jeg veldig sterkt at dette var noe jeg ville fortsette med på fast basis. Til alt hell får jeg muligheten til det, via DPS. Tre timer, to ganger i uka er jeg nå i stallen.

Å være i stallen er ikke bare kos, det er arbeid også, men det er så godt å være der at selv arbeidet føles som kos. Gulvet skal kostes, høy skal gjøres klart, hestene skal ha av inne-dekken og på ute-dekken, vannbøtter skal fylles og bæres. Jeg gjør alt sammen med den største glede, men det aller beste er å børste hestene. Stå tett inntil og kjenne varmen, snakke lavt med dem. Stille og rolig. Når jeg etterhvert har blitt litt kjent med disse store, tause dyrene, ser jeg så tydelig de forskjellige personlighetene, jeg ser følelsene, jeg ser kroppsspråket. Det er tretten hester, og noen kjenner jeg bedre enn andre. Njåla, som har så lang pels/hår at jeg skal stryke fingrene mine gjennom det, hun er fin og trygg, men noen ganger utålmodig, og kan godt finne på å dytte til meg med hodet. Orvano, som er himmelhøy og muskuløs, elsker å bli klødd på nakken, da strekker hans halsen så lang den er og må i tillegg dunke hodet litt i veggen eller vrenge litt på øynene eller slikke på et eller annet, sånn for å understreke hvor utrolig deilig det er å bli klødd. Fjordingen Meline, som er så rolig og tålmodig at jeg mest av alt bare vil slippe alt jeg har i hendene og stå å holde rundt henne. Noen ganger får jeg ri litt, men som regel ikke, og det gjør meg ikke noe. Kanskje er det noe som kommer etterhvert. Jeg har enda mye å lære om hestene og stall-livet, og jeg ønsker lære alt.

Jeg har hørt så mange si at «hester reddet livet deres». Selv er jeg ikke helt der, men jeg har ikke noe problem med å forstå hva de mener. Å være i stallen er et pusterom ulikt noe annet. Kanskje er det nettopp det som kalles mindfullnes, for jeg tenker ikke på hva som har vært eller hva som kommer, jeg bare er tilstede her og nå. Veldig ofte når jeg har det tungt, så er det som om det er storm og bråk inni hodet mitt. I stallen er hodet fullt av ro og stillhet. Verdenen der utenfor eksisterer ikke og det kjennes ut som jeg aldri har gjort noe annet enn å være akkurat her. Det kjennes ut som det er her det er meningen jeg skal være, det er her det alltid har vært meningen at jeg skulle være, det er her jeg hører hjemme. Jeg kan kjenne det i hjertet mitt ♥