15 spørsmål du bør stille deg selv når du har en dårlig dag

(Det er vanskelig å skrive og sette ord på noe som helst akkurat nå, så re-blogger en post fra januar i fjor, som jeg synes fortjener å bli tatt frem igjen!)

(Fritt oversatt herfra, med litt ekstra input fra meg)

1. Har du spist noe i løpet av de siste tre timene?

Hvis ikke, spis noe! Ikke kun raske karbohydrater (og når jeg sier ikke kun raske karbohydrater som mener jeg ikke kun det alene. Har man lyst på sjokolade så skal man selvsagt spise det, men spis noe mer enn det også, noe som gir kropp og hodet næring!)

2. Har du drukket nok?

Hvis ikke, ta deg et glass vann! Vann er det beste kroppen kan få av drikke.

3. Er du for varm eller for kald?

Begge deler er ubehagelige, og påvirker veldig hvordan vi føler oss. Fryser du så ta på deg noen varme ullsokker, fyll opp en varmeflaske du kan ha inntil kroppen, pakk deg inn i et pledd og drikk noe varmt, som te eller kakao. Er du varm så skift til noe lettere, og drikk noe kaldt, med isbiter oppi.

4. Har du fått strukket på beina i dag?

Hvis ikke, gå deg en tur! Det behøver ikke være noe lang tur, bare kom deg litt ut og få frisk luft i lungene!

5. Har du dusjet i dag?

Hvis ikke, ta en dusj! Man føler seg som regel bedre etter en god dusj, ta gjerne en hårkur og vask kroppen med dusjsåpe som lukter deilig!

6. Føler du at du ikke får gjort noe fornuftig?

Lag en liten og overkommelig liste med gjøremål. Feks betale en regning, ta en telefon, legge samme klær, ta ut av oppvaskmaskinen. Du kan krysse ut etterhvert som du har gjort det, det er fint å se det «svart på hvitt» at ting er gjort!

7. Har du beveget kroppen din til musikk i dag?

Hvis ikke, sett på en feelgood, energisk sang og dance like nobodys watching!

8. Har du sagt noe hyggelig til noen i dag?

Hvis ikke, så gjør det! Gjør det uansett, faktisk. Enten på nett eller ansikt til ansikt. Og la det komme fra hjertet! "Den største gleden man kan ha er å gjøre andre glad", er faktisk ikke bare en meningsløs frase!

9. På dagtid; hva har du på deg?

Det kan være behagelig å gå rundt i pyjamas, men man føler seg mye mer vel når man er kledd for dagen. Ta på deg noe du føler deg fin i!

10. På kveldstid; er du trett og sliten, men klarer ikke sovne?

Lag det koselig i senga; ta på et sengetøy du liker og ha en behagelig pute og dyne. Ikke ha det for varmt eller for kaldt på soverommet. Ikke se på tv, data-skjerm eller mobil-skjerm i sengen, det gjør det vanskeligere å sovne. Lukk øynene og slapp av. Har du ikke sovnet etter 20 minutter kan du stå opp igjen, drikk en avslappende kopp te og les litt i en (ikke alt for spennende!) bok til du er søvnigere.

11. Har du klemt på et levende vesen de siste par dagene?

Hvis ikke, så gjør det. Be om en klem fra en venn eller klem et dyr. Det vil nok glede dem også, en ordentlig «kroppsklem» er godt for kropp og sjel!

12. Om du tar medisin; har du glemt en dose?

Mange medisiner kan gi både fysisk og psykisk ubehag dersom man slurver med å ta dem!

13. Om du går i behandling; når er din neste time?

Hold ut og vent. Forbered deg gjerne godt til den, skriv ned det du tenker på og ønsker ta opp.

14. Har du slitt deg ut i det siste, enten fysisk, psykisk, sosialt eller intellektuelt?

Selv om det er overstått så kan henge igjen i flere dager. Gi deg selv en pause på det området, i form av å feks slappe av eller ha litt alene-tid.

15. Har du forsøkt å vente en uke?

I øyeblikket kan ting føles fastlåst og umulig, det kan være vanskelig å tenke klar, noen ganger må man ta tiden til hjelp og bare vente til det føles litt lettere. Det er godt mulig ting vil føles anderledes om en uke.

________________________________________________

Mange av disse er små ting man kanskje ikke tenker over, men som kan spille en overraskende stor rolle i hvordan vi har det og hvordan vi føler oss! Kropp og hode henger sammen. De aller fleste kan kjenne seg igjen i at man blir lett irritabel og i dårlig humør når man er sulten, og at man blir ekstra umotivert og lei når man fryser. Noen ganger skal det lite til før å føle seg litt bedre, og det kan være gull verdt på en dårlig dag!

Er det verdt et nytt forsøk?

I mars for et år siden hadde jeg det tungt, svært tungt, og jeg ble innlagt på denne avdelingen på en tirsdag. To dager senere måtte jeg hjem igjen. Her er et blogginlegget «den fatale misforståelsen» som jeg postet etter at jeg kom hjem;

"(...)

Natt til torsdag, samme uka, er det en «hendelse». Jeg trodde rammene var stramme og trygge, men det skjer noe jeg ikke trodde skulle skje, noe som i følge min forståelse overhode ikke er etter avtale. Det blir utrygt, fullstendig kaos bryter ut i meg og jeg ender opp med å gjøre noe dumt. Torsdag morgen kommer noen timer senere og jeg blir hentet til samtale. Vi sitter rundt et bord, de er tre stykker, tre autoritetspersoner, og ingen av dem er på min side. To damer; en miljøterapaut og psykiater, samt en mannlig lege. Han snakker på vegne av dem alle. Kort og greit; de mener jeg har brutt en avtale, og jeg blir derfor utskrevet umiddelbart. «Utskrevet» i teorien. I praksis er det mer «kastet ut».

Jeg prøver å forklare, desperat etter å oppklare misforståelsen. Vi må ha hatt forskjellige oppfatninger av hva denne avtalen egentlig var. De må gjerne kaste meg ut, det er helt greit, men la meg hvertfall fortelle min side av saken? Legen sier at det spiller ingen rolle hva jeg sier, han er «fullstendig likeglad». Jeg prøver, han sier at det jeg sier er «piss». Jeg sier at jeg ikke lyver, han sier at JO, det gjør jeg. Han sier at «hans jobb er å gjennomskue mennesker, og han gjennomskuer meg». Jeg gjør mitt beste for å holde meg rolig og saklig, men føler meg mer og mer desperat etter å oppklare dette. En isfront er alt jeg møter. Jeg innser at de på forhånd har bestemt seg for at jeg med viten og vilje har brutt en avtale, og ingenting jeg sier eller gjør vil endre på det. Men det de sier stemmer ikke og jeg klarer ikke la være; jeg må forsvare meg. Jo mer jeg prøver forklare jo mer hisser han seg opp.

Til slutt smeller det et hånlig; «du argumenterer som en 2-åring!» fra andre siden av bordet. Da gir jeg opp, og reiser meg for å går så fort jeg kan, men jeg er ikke kjapp nok. Patetiske tårene renne allerede før jeg før kroppen har reagert på ordren om å komme seg opp og vekk. Faen. De skulle ikke få se meg gråte, hvertfall ikke den forbanna legen. Til og med på kroppsspråket hans ser jeg hvor utrolig lite han har til overs for meg.

Misforståelser og det å ikke bli trodd er noe av det verste jeg vet. Jeg sitter inne på rommet og gråter hysterisk. Siden de overhode ikke stoler på meg, sitter det en sykepleier sammen med meg som skal «passe på meg» til transporten kommer. Jeg hikster og hyperventilerer, prøver desperat å ta meg sammen, men til ingen nytte. Sykepleieren overser meg fullstendig der hun sitter to meter unna meg og leser i en avis. Jeg får roet meg såpass ned at jeg klarer si noen ord mellom hikstene, og prøver snakke med sykepleieren. Følelsen jeg har inni meg er så grusomt at jeg føler at jeg var i ferd med å dø, kveles, jeg ønsker så inderlig å forklare henne at jeg ikke er en løgnaktig, manipulativ person. Jeg fortaller henne at de kjenner meg jo ikke overhode. Alle jeg har hjemme, alle mine venner, min familie, mine personer i behandlingsapparatet, de vet at jeg ikke lyver, at jeg er pålitelig. At misforståelser kan skje – og at det er nettopp det som har skjedd her. Mens jeg sier det kjenner jeg hvor godt det vil være å komme hjem til alle disse personene.

Jeg fikk et så godt inntrykk da jeg kom. De var så forståelsesfulle, imøtekommende, varsomme. Tilrettela så mye for meg som overhode mulig. Brått ble det snudd til iskald likegyldighet. Som om jeg hadde gjort noe fullstendig utilgivelig og ble plassert i eksil. Etter tre timers venting kom endelig transporten. Hun som «voktet» meg sier et kort hade før hun haster inn en annen dør som låses bak henne. Det er ingen som følger meg ut. Ingen som ønsker meg lykke til. Ingen som tar seg bryet med å komme for å si hade til meg.

Jeg er ingenting."

Det er en av de verste opplevelsene jeg har hatt, og den satt svært sterkt i meg i mange måneder etterpå. Etterhvert som tiden gikk slapp det litt taket, og jeg grubler ikke like ofte over det lengre, men magen knyter seg enda når jeg tenker på det.

Og dit, hvor jeg aldri igjen skulle sette mine ben, drar jeg frivillig tilbake. For nå går det slik det så mange år tidligere har gått på denne tiden; nedover. Humør og motivasjon og livsglede bare synker og synker. Jeg kan fortsatt føle meg glad, og ha det bra innimellom, det bare skal mye mindre til enn ellers, for å gjøre meg enda tristere enn ellers. Lite skal til før alt raser på en sånn måte at det føles altfor brutalt, intenst og omfattende til å kunne leve med. Lunta er kort, og som så mange ganger før så imploderer jeg i stedet for å eksplodere, noe som tærer voldsomt på.

Noe må gjøres for å stoppe denne nedadgående spiralen jeg er i. Så mange ganger har jeg brent helt ut, og tiltakene som har blitt satt i gang har vært brannslukking. Håpet nå er at dette kan bremses, og at jeg kan få hjelp til å skifte kurs før hele min verden står i full fyr. Jeg sitter ikke med så mange alternativer. For en måneds tid siden ba jeg derfor psykologen min sende en henvisning til denne avdelingen igjen. Sist var det en akuttinnleggelse, uten mye forberedelser for noen av oss, så da går det an å håpe på at en planlagt innleggelse vil være bedre og mer oversiktlig. Sånn egentlig forventet jeg å få blankt avslag, kunne ikke se for meg noe annet scenario enn at de var like lite lysten på å se meg igjen som jeg var på å se de igjen. Til min store overraskelse kom en relativt kjapp tilbakemelding med dato for forvern-samtale, via telefon siden avdelingen er såpass langt unna. Behandleren jeg og min psykolog snakket med var en jeg ikke traff på mens jeg var der sist, og det i seg selv er et godt utgangspunkt. Jeg fikk et bra inntrykk av henne, og har litt større tro på at det kanskje kan bli annerledes denne gangen.

"Hvor har jeg deg fra?"

Jeg var ute en kveld. Det er svært sjeldent at jeg drar «på byen», men den kvelden gjorde jeg det. Å drikke alkohol og være sammen med mange forskjellige mennesker er et sjansespill, akkurat denne kvelden går det bra, stemningen og humøret er stabilt på topp. Vi setter oss sammen med noen de jeg er der med kjenner. Det er ingen jeg kjenner, men noen vet jeg hvem er, og det er èn som ser veldig kjent ut. Veldig kjent. Blikkene våre møtes, han smiler til meg og jeg smiler tilbake. Jeg blir fylt av gode assosiasjoner, lurer enda mer på hvem i alle dager han er, og hvor i alle dager jeg har møtt han før! Kunne det vært i en bursdag jeg var i i fjor høst? Der var det mange jeg ikke kjente, kanskje var han en av dem? Jeg vurdere å flytte meg bort til han for å spørre, men gjør det ikke, heldigvis, for plutselig husker jeg hvor jeg har han fra. Legevakta. Han har sydd meg, to-tre ganger, for et par år siden må det ha vært, han var turnus-lege den gangen. Han var ordentlig snill og tålmodig med meg, en av de hyggeligste jeg har møtt på. Jeg lurer på om han husker meg.

Det har skjedd før; jeg har blant annet møtt en sykepleier i stallen, og opptil flere leger i klatreveggen. Noen kjenner jeg umiddelbart igjen, andre har jeg brukt litt tid på å plassere. Jeg lurer alltid på om de husker meg. Jeg både håper og håper ikke det. Håper ikke, fordi det er så rart, kleint, når jeg skader meg er jeg så utrolig sårbar og hudløs, på mitt mest sårbare, det er rart å i en helt annen setting skulle møte på mennesker som har sett meg slik. Håper, fordi jeg vil de skal vite at jeg er mer enn smerte, blod, tårer og blå tråd. Jeg lurer på hva de tenker om meg, hva slags inntrykk av meg de sitter igjen med, etter å ha sett meg på mitt aller verste.

Vi bor i et relativt lite samfunn på en liten øy i havet, så sjansen for å møte på en eller annen jeg har møtt i helsevesenet er stor. Det kan være vanskelig å plutselig treffe noen på butikken en torsdags ettermiddag, det kan vekke vonde følelser, bringe tilbake vonde minner, snu humøret fra bra til dårlig. Men ikke i kveld. Akkurat nå er vi bare to mennesker, jeg og han. Jeg er i godt humør.  Jeg er meg selv.

Øyeblikk #24 (et lite vogntog)

Frøya står i luftegård rett utenfor stallen. Hun er så søt der hun står, det er umulig å ikke stikke til henne noe ekstra innimellom. Jeg kommer ut døra, med en stor dott høy.

Frøya er en hest som sjelden knegger, men i det siste har hun begynt med det. Hun har forandret seg sånn den siste tiden, jeg føler jeg har fått en helt ny kontakt med henne.

Hun knegger når hun ser meg komme med høy. Hun står helt i andre enden av luftegården, med siden mot meg. Raskt snur hun seg. Motivert av høyet, kommer den ellers så rolige og bedagelige hesten løpende mot meg, i en nydelig trav. Det er pudderaktig nysnø på bakken, som hun vasser gjennom, som en liten plog, et lite vogntog. Det er som jeg ser henne i sakte film. Hodet hennes er høyt, ørene er rettet mot meg og øynene hennes skinner. Snøen kastes til hver side av de gyldne beina hennes, og hun etterlater seg en rotete liten sti. Lykkelig hiver hun seg over høyet jeg har lagt i matkarret hennes.

Jeg vil gråte av lykke og kjærlighet til dette fantastiske dyret. I dette øyeblikk er det bare meg og henne i hele verden.

Hva skulle jeg vel gjort uten henne?

På fredag i forrige uke orket jeg ikke å ri, så hun fikk løpe løs inne i ridehallen. Etter at hun hadde galoppert fra seg, skulle vi skritte ned. Da tar jeg henne vanligvis i leietauet og leier henne noen runder, men denne gangen droppet jeg leietau, og hun bare fulgte trofast etter meg. Det er andre gang jeg har prøvd å få henne til å følge meg rundt uten «tvang». Helt fantastisk at hun følger meg helt frivillig, og ikke bare fordi hun sitter fast i et leietau og ikke har noe valg!

Lørdag dro jeg opp på formiddagen, og vi hadde ridehallen for oss selv. Jeg satte inn to kavaletter (et slags hinder) på bana, èn på hver langside, halvannen meter fra veggen. Å få henne over et hinder som ikke står inntil veggen er vanligvis en kamp uten like, hun hiver seg unna og går rundt i stede for over. Om det er vegg på en side så er det litt lettere å passe på at hun ikke sklir ut til den åpne dele, men dersom hindret står med «åpning» på begge sier er det mye lettere for henne å unngå hindret. Jeg klarer, hvertfall innimellom, få henne over når vi traver, mens galopp er bare å glemme, jeg får ikke styrt henne mot hindret engang. Ikke før på lørdag! Frøya var ekstremt energisk og samarbeidsvillig (en sjelden kombo!), og vi både travet og galopperte over hindrene mange ganger, ikke EN eneste gang prøvde hun hive seg unna! På eget initiativ galopperte hun til og med TO runder i strekk, og hopet over alle hinder på sin vei! Hun har lenge hatt mye energi, men nå er det som om hun har begynt å bruke den energien på en mer konstruktiv måte i stede for å bare børne rundt. Det er den aller beste økte vi har hatt siden hun kom hit. Jeg var så fornøyd, stolt og lykkelig at det var ikke stort annet å gjøre enn å grine da vi var ferdige.

Jeg synes vi har de aller beste øktene når det bare er meg og henne. Såklart, det er jo enklere når det ikke er noen distraksjoner, og ikke noen som setter krav og pusher oss. Vi lærer kanskje mye mer når jeg blir instruert, og når jeg må jobbe med å ikke bli stresset av andre, og når jeg må jobbe hardere for å holde på Frøyas oppmerksomhet rettet mot meg, men det er godt å innimellom bare ta utgangspunkt i små mål og ta det som det kommer. Godt for oss begge to, tenker jeg.

Søndag gikk vi to leieturer. En kort tur bare vi to, og senere en litt lengre sammen med et par andre. På den korte leieturen gikk vi litt lengre enn vi har gjort før. Vanligvis går vi bare ned til veien. Hun liker ikke å gå bort fra stallen uten noen andre hester, og begynner å skvette av/bli redd for ting hun ellers ALDRI ville reagert på, som om hun går og leter etter en unnskyldning til å tverrsnu og løpe hjem. Derfor er jeg litt redd for å gå over veien, i tilfelle hun skulle bli redd, rive seg løs fra meg og løpe hjem, og da skulle måtte krysse en bilvei! Det er liksom ikke noe vits i å ta den sjansen, tenker jeg. Men søndag følte vi oss bra, gikk over veien og fortsatte omtrent 100 meter videre før vi snudde. Hun var litt stresset, men ikke verre enn at jeg klarte å bremse henne, og hun stoppet pent for å vente på at en bil skulle kjøre forbi. Det er ikke sikkert jeg gjør det igjen, men jeg er glad vi gjorde det!

Forrige helg var været helt nydelig, så vi kunne liksom ikke være i hallen, men vi hadde ingen å ri sammen med så vi kom oss ikke på tur (leier jeg henne klarer jeg dra henne med meg, men om jeg sitter oppå er hun klin umulig!). Da ble det til at vi gikk rundt på de to utebanene ved stallen. Siden det var såpass med snø så tenkte jeg det var god trening for henne, for da måtte hun faktisk løfte beina sine (hun foretrekker nemlig å slepe de etter seg når hun går!). Så vi vasset rundt i snøen, i sol og vindstille. Uten sal, og det er så godt å kjenne varmen hennes og alle bevegelsene hennes, det er noe helt annet enn når det er en stor sal mellom oss.

 

 

 

Denne uka hadde Frøya kiropraktisk behandling. Vi er så heldige at vi har en lokal dyrlege som utfører slik behandling. Hun får behandling hver 2-3. måned, det er godt for hester som går i rideskolen og få løst litt opp i skrotten! Og det er ganske tydelig at hun får noe ut av behandlingene. Dyrlegen sa til meg nå sist at hun ser fremskritt hos Frøya for hver gang, både i kroppen og inni hodet. Det var så godt å få høre det, jeg ble helt rørt! Og er forsåvidt enig selv. Jeg synes hun bare blir sterkere og sterkere, det er mye lettere å fatte galopp og hun klarer galoppere lengre. Hun er dessuten så mye mer våken, følger med, er oppmerksom, det er så mye liv i øynene hennes, det er så tydelig å se at hun har det bra! Og INGENTING er bedre enn det.

Å akseptere seg selv

I know I'm a mess... Who talks too much and feels too much, and I know that it drives you crazy, but that is the one way I know how to stay sober, and everytime I try to suck it up and shut up and just be cold and normal, I end up drunk. Or on pills or at a funeral.

-Amelia (Greys Anatomy, s12e9)

Jeg kjenner meg veldig igjen i det, bare med destruktive tanker og følelser og sammenbrudd, i stede for alkohol og piller. Jeg skrev et innlegg med utgangspunkt i dette sitatet i februar i fjor også, og når jeg så det igjen i år kom andre og nye tanker frem.

Jeg ser hvor veien går nå, inn i samme mørket som så mange ganger før, og jeg vil ikke, det går ikke. Orker ikke leve et langt liv dersom dette skjer igjen og igjen og igjen. Noe må forandres, og det starter vel med meg, inni meg. Jeg må gjøre ting annerledes, prøve noe annet, jeg aner ikke hva eller hvordan så jeg må bare starte en eller annen plass, med et eller annet. Prøve meg frem. Trenger det så sårt.

I det siste har jeg tenkt mye på denne sårbarheten min. Den er en så stor del av hvem jeg er. Jeg føler mye og intenst. Blir lett opprørt. Er mer eller mindre hudløs i perioder. Små ting føles store. Det skal ikke mye til før alt tipper over og føles overveldende. Det er ofte både slitsomt og pinlig, å være en slik person. Jeg har i det lengste tenkt at det kanskje er noe jeg ville «vokse av meg». Er man i begynnelsen av tjueårene er det liksom sosialt akseptabelt å være sårbar og liten, i slutten av tjueårene føler jeg meg mest av alt patetisk. Men jeg klarer ikke forandre det, jeg klarer ikke «ta meg sammen» (og tro meg, jeg har prøvd!!).

Kanskje er dette en plass å starte. Kanskje må jeg jobbe med å godta meg selv for den jeg er. Kanskje må jeg la meg selv få være den jeg er. Sårbar, engstelig, usikker av natur. Jada, jeg har sikkert mange andre (og gode) egenskaper også, men sårbarheten er nok den som spiller den største rollen i hverdagen min. Kanskje må jeg la meg være meg, i stede for å hele tiden unnskylde meg selv. Gang på gang har det vist seg at å prøve å trykke ned den siden av meg, å prøve å stenge det inne, gjøre meg bare enda dårligere. Kanskje må jeg akseptere at jeg ikke kan forandre dette.

Dette er nok det rette tidspunktet for dette, for jeg har tross alt aldri i mitt liv før hatt så mange mennesker rundt meg, som jeg faktisk kan være helt meg selv sammen med. Foreldrene mine har selvsagt vært der hele livet mitt, og det er ikke alltid lett, men vi snakker mye sammen, jeg forklarer så godt jeg kan, og de skjønner nok til at de klarer henge med å svingene.

Også er det alle de i stallen, da. Alle de fantastiske menneskene jeg etterhvert har fått bli kjent med der. Jeg mistenker at det er sånn at man ikke kan være hestemenneske uten å være et skikkelig følelsesmenneske, så jeg har hele veien følt meg akseptert og forstått. Jeg har vært forsiktig, og sluppet det ut gradvis, mer og mer etterhvert som jeg har blitt bedre kjent med de. Og de har både tålt og taklet følelsene mine. Det er ikke alle jeg er like åpen med, men det er mange. Følelsene som kommer er selvsagt stallrelatert, det er ikke slik at jeg lar ALT slippe ut. Men det er jo engang sånn at de fleste følelsene jeg har, både på godt og vondt, tross alt er relatert til Frøya og det som skjer i stallen. Det er mange år siden jeg har hatt noen jeg føler at jeg kan støtte meg på utenom de som jobber i helsetjenesten. Psykolog, lege og psykiatrisk sykepleier har vært helt uvurdelig de siste årene, og er det strengt tatt fortsatt, men det er godt å ha noen bånd i «den virkelige verden» også.