Viktig og riktig valg av ord

Selv om jeg har jobbet mye med det, har ikke kommet bort fra at «alle» ting i hodet mitt aller helst blir sort-hvit og enten-eller. Fargene jeg prøver tvinge inn er blasse og vage, uansett hvor hardt jeg prøver. Og jo mer jeg prøver, jo mer utilpass og stresset blir jeg. «Utrygghet» og «uforutsigbarhet» gjør sitt inntog, og ting blir rett og slett stressende og uhåndterlig. Det er nok akkurat her asperger diagnosen kan komme inn og forklare, for denne sort-hvit tankegangen er veldig typisk aspergers. Enten er det, eller så er det ikke. Så enkelt er det. Bare at det er aldri sånn. Men nå som jeg vet at det er sånn jeg er, kan jeg jobbe med å tilpasse meg, i stede for å prøve å forandre meg. Å omformulere ting er blitt en svært viktig strategi. Gjøre abstrakte ting mer konkret.

Det er vanskelig å forholde meg til ord som «bra», og spesielt «bedre». Folk sier jo stadig vekk at de håper det går bedre med meg, og når andre spør hvordan det går med meg sier jeg jo som oftest «bedre». Men det er et så utrolig intetsigende ord. Selv om det går bedre nå enn da jeg feks hadde sonden, så går det jo fremdeles ganske dårlig, sammenlignet med å faktisk ha det «bra». Om man har en skala som går bra 1 til 1000, er det jo «bedre» å være på åtte hundre enn på sju hundre, men det er jo også «bedre» å være på tjue enn på fem. «Bedre» kan bety så mye at det nesten ikke betyr noe som helst. Og selv om det jo går bedre med maten, går det kanskje verre med andre ting, så hvordan blir det regnestykket? Går jeg fortsatt i pluss slik at jeg kan si «bedre»? Etter å ha gått rundt og tygd på dette i lang tid kom jeg på et helt annet ord, som kan brukes i denne sammenhengen men betyr veldig mye mer. «Fremgang». Hvordan det går med meg? Jo du, det går fremover! Det er et ord som ikke sier noe om hvor man er, men om hvor man er på vei. «Fremover/fremgang» er ord fulle av nyanser! Selv om man tar feilsteg, så er det ikke nødvendigvis steg bakover. Jeg er ikke komfortabel med å si at det går «bedre» med meg, samtidig som jeg med hånda på hjertet kan si at det går fremover.

Et annet ord jeg sliter med er «vanskelig». Et ord som rommer mye mer enn det egentlig har plass til. Også et svært intetsigende ord, når det er i sammenheng med å klare noe eller ikke klare noe. Spesielt når det kommer til terapi og behandling. Noe kan være «vanskelig» men jeg klarer gjøre det, eller det kan være så «vanskelig» at jeg ikke klarer gjøre det. Hvis vanskelig er å ikke klare det, så må det jo bety at «enkelt» er å klare det? Hvilket vil si at alt jeg faktisk klarer, er «enkelt»? Det er det jo ikke. Dersom man står ansikt til ansikt med noe vanskelig, er det ofte man får høre at man «klarte det jo sist» (man sto foran noe vanskelig). Men man kan strengt tatt ikke sammenligne to «vanskelige», fordi «vanskelig» har et vanvittig stort spekter. For eksempel; havregryn er noe jeg klarer å spise, sjokolade er noe jeg overhode ikke klarer å spise. Begge deler er ting i kategorien «vanskelige ting» å spise, men i hver sin ende av spektret. Et bedre ord å forholde seg til er derfor «(u)overkommelig». Den typen helt tydelig ord sparer meg for tid og frustrasjon. Det finnes ingen grader av det, ikke rom for tolkning eller misforståelser. Enten er det overkommelig, eller så er det uoverkommelig.

Jeg har ikke tenkt å slutte å bruke «bedre» eller «vanskelig»; det bare er godt å ha alternativer når det trenges noe mer dekkende. For noen vil det kanskje høres ut som to sider av samme sak, men for meg er det en veldig stor forskjell.

Jeg er veldig usikker på skrivingen min for tiden. Jeg stoler ikke på meg selv, på hodet mitt. Hukommelsen og konsentrasjonen er gått inn i en trassalder, og tankegangen min er som en potetsekk jeg må slepe etter meg. Ordene er mange og følelsene er mange, men det er vanskelig å få koblet dem sammen. Jeg skriver likevel. Håper på at jeg ikke er helt på bærtur. At det er en eller annen form for rød tråd, som er mulig for andre å følge.

En lysning i horisonten

Jeg er glad jeg valgte å være åpen om at jeg har fått diagnosen aspergers. Jeg har kun fått støtte og gode tilbakemeldinger på det. Ikke at jeg hadde forventet noe annet, altså, men man vet jo aldri. Flere har sagt at jeg jo fortsatt er samme gamle Tora, og at jeg ikke skal la denne diagnosen definere meg. Det tenker jeg heller ikke at den gjør; jeg tenker mer at den forklarer meg. Ikke bare for andre, men også for meg selv. Hvorfor jeg tenker slik jeg tenker, hvorfor jeg gjør som jeg gjør, hvorfor ting er som de er. Det er forresten viktig å huske på at aspergers er en diagnose, men ikke en sykdom.

Jeg har lang fartstid i psykiatrien. Andre har presset meg, og jeg har presset meg selv til å gjøre visse ting og følge visse opplegg (som jeg ikke nødvendigvis har vært komfortabelt med) fordi det var det som burde funke. Men så har det ikke funket. Selv om det har gått bedre i perioder så har jeg alltid «havnet utpå » igjen før eller siden. Hvert feilsteg har styrket følelsen av håpløshet. Noe var liksom bare feil. Ting var ikke som de skulle. Og endelig har jeg/vi svar på hvorfor. Det gir meg jo et slags håp om at ting vil ble anderledes fra nå av.

At jeg har fått denne diagnosen vil i praksis si at jeg i behandlingssammenheng vil bli møtt med forståelse, i stede for krav og forventninger. Fokus blir å sørge for tilretteleggelse, stabilitet, forutsigbarhet og trygghet, i stede for å strebe etter fremgang. Finne ut hva JEG er i stand til å klare, uten å ta utgangspunkt i hva «alle de andre» klarer. En tilstedeværelse av håpløshet og en fraværende tro på fremtiden har fulgt meg så lenge jeg kan huske, og for første gang kan jeg nå skimte en lysning i horisonten.

Den stygge andungen (har aspergers)

Da psykologen min først nevnte mistanken sin, skjønte jeg virkelig ingenting. Det var ikke noe jeg kunne kjenne meg igjen i i det hele tatt. Stereotypen fløy rett inn i hodet mitt; ikke empati, skjønner ikke ironi, tar alt helt bokstavelig, har ikke sosiale antenner, besatt av og «ekspert» på et spesielt tema. En Sheldon Cooper. Ikke meg i det hele tatt! Og det er da en diagnose man som oftest får som barn. Jeg har rukket å bli 24 år, hvorfor har ingen plukket det opp før, hvordan kan jeg ha vært inne i «systemet» i nesten ti år uten at noen har oppdaget dette før? Psykologen min var likevel ganske sikker i sin sak. Aspergers. 

Etterhvert som han fortalte og forklarte, skjønte jeg litt mer. Aspergers hos jenter er ofte mindre tydelig, og det utarter seg annerledes enn hos gutter. Blant annet så «skjules» diagnosen ofte bak symptomer som angst, depresjon, selvskading og spiseforstyrrelser. Jeg kom på at jeg har en venninne som har aspergers, og hun er en av de nydeligste og mest omsorgsfulle personene jeg kjenner. Med andre ord, helt motsatt av stereotypen. Det gjorde meg litt mer komfortabel med tanken. Jeg fikk flere artikler hos psykologen, og jeg leste og lærte. Det var en del jeg ikke kjente meg igjen i, men en del jeg virkelig kjente meg igjen i. Sakte men sikkert kom en aha-opplevelse sigende.

Brikker falt på plass. Brikker som aldri har passet inn noe sted, og som jeg har prøvd å enten tvinge på plass eller ignorere. Det har selvsagt ikke funket, og jeg har blitt sittende med en følelse av at det er noe grunnleggende galt med meg. Jeg er ikke ødelagt (for noe som er ødelagt kan fikses;) jeg er defekt. Nå viser det seg at jeg ikke er det likevel. Jeg bare har en annen «fungering», som det så fint heter.

Jeg fikk vite dette allerede i januar/februar. Planen har vært å være åpen om det, men jeg har trengt disse månedene for meg selv, for å godta det, få vite mer om det, og ikke minst venne meg til tanken. Mine nærmeste har også trengt tid til å forstå og venne seg til det. Jeg ønsker å være åpen om dette, fordi det har en ganske stor rolle i hverdagen min, i tankene mine, i behandlingen min, og det er vanskelig å fortsette å skrive uten at dette blir en naturlig del av det jeg skriver om. Det er veldig lite info om unge/voksne jenter med aspergers, og det er enda en grunn til at jeg tror det er viktig å være åpen om det.

Jeg er den stygge andungen. Jeg forsøker å tenke, føle og oppfører seg som en and, men jeg får ikke til, jeg passer ikke inn, jeg er ikke en del av flokken. Det er noe som ikke stemmer. Jeg klarer bare ikke skjønne hva det er jeg gjør feil og jeg føler meg utenfor, mislykka, håpløs. Nå har jeg endelig fått vite at jeg ikke er noe and. At jeg heller aldri vil kunne bli noen and, men jeg skal få hjelp til å lære meg å leve likevel. «Tilpasse» og «stabilisere», i stede for «fikse» og «reparere». Jeg kan puste ut. Endelig.

Sammenbrudd og utbrudd

Mens jeg hadde sonden, fikk jeg høre opptil flere ganger at jeg taklet det bedre enn forventet. Jeg er på en måte enig, samtidig som jeg lurer på hva andre hadde forventet? Jeg vet ikke hva jeg kunne gjort annerledes, verken på godt eller vondt. På forhånd var jeg full av angst og frykt, men gikk inn i det med et så åpent sinn som det lot seg gjøre. Uten forventninger, i den grad dèt lot seg gjøre. Ofte er det sånn at det er avgjørelsen som er vanskelig for meg, ikke det å etterpå gjennomføre det, «stå i det».

Underveis gikk jeg likevel på èn stor smell. Nesten to. Første gang var i mai. Sonde, vektoppgang, stress og uro ble for mye for meg, og i løpet av noen mørke timer gikk «alt» i grus. Når jeg først mister kontrollen, så går liksom alle ting ned i dragsuget. I et virvar av snør, salte tårer og kullsvarte tanker ble sonden dratt ut. Dette skjedde bare en liten dag før jeg hadde kunnet smykket meg med tittelen «et halvt år skadefri». Det var en dag jeg med oppriktig stolthet hadde sett frem til, noe som gjorde det helt hinsides bittert at de mørke timene endte på legevakta, med kutt som kunne minne om hånlige glis. Jeg hadde et enormt behov for å ødelegge mest mulig for meg selv. Sabotere så grundig som overhode mulig. Ikke bare der og da, men tiden fremover også. Jeg ville ikke la meg selv glemme dritten, smerten og mørket. Verst var det kanskje med armene, siden jeg hadde sett frem mot en sommer med mulighet for t-skjorte. Etter utblåsningen roet følelsene seg betraktelig. I dagene som fulgte fikk jeg snakket ut om det, en ny sonde kom på plass, og etterhvert har også sårene fra den dagen blitt blekere.

For noen måneder siden smalt det nesten igjen. Nesten. Igjen var det blitt for mye for meg. Det var ferietid, trygge mennesker manglet og hverdagen føltes utrygg og uforutsigbar. Det var en dag jeg kom hjem, og var knapt kommet inn døren før jeg knakk fullstendig sammen. Over meg, rundt meg, i meg var et mørke jeg knapt hadde kjent maken til før. Jeg ble liggende på gulvet mens jeg hev etter pusten og tårene spratt helt opp i taket. Dårlige idèer og destruktive planer begynte å ta form. Heldigvis var det dagtid og hverdag, og i et klart øyeblikk fikk jeg fisket frem mobilen og slått nummeret til min fantastiske miljøkontakt på dagavdelingen. Jeg tenkte at jeg hadde ikke noe å tape på å forsøke be om hjelp. Hulkende og snufsende fikk jeg pratet med henne, og jeg gikk fra å være på dypt vann til slepe meg utslitt opp på stranda. Eller fjæra, om du vil.

Denne gangen forble sonden på sin plass. Ingen tur til legevakta. Og kanskje enda mer oppsiktsvekkende; da jeg hadde snakket med henne plukket jeg meg selv opp fra gulvet og gikk rett på kjøkkenet for å ordne til måltidet jeg nesten var for sent ute med. Som sagt går alt med ned i dragsuget bare jeg mister litt kontroll, derfor var det viktig for meg å følge planen. Sterke følelser og spising er to ting som jeg ikke klarer blande, derfor er det veldig stort for meg at jeg gikk rett fra et enormt følelsesutbrudd (utbrudd - i motsetning til sammenbrudd?) til et måltid.

Det ble faktisk en god opplevelse og erfaring å se at det går an! Det kan bli ille, uten at det går galt. Det går an å be om hjelp. Det hjelper, å be om hjelp. Og sist men ikke minst, jeg minnet meg selv på en av mine viktigste strategier. Tar du dårlige valg nå, ender du opp med å angre. Gjør du det ikke, ender du opp med å være glad for det. Følelsene er vanvittig sterke når det står på som verst, men pust, vent, hold ut, det blir bedre.

Glad i dyr «men glad i kjøtt»?

Når det kommer opp at jeg er vegetarianer, er det svært mange som sier de er «glad i dyr og sånn» men de «klarer seg ikke uten kjøtt/er for glad i kjøtt». Vel, det ene utelukker strengt tatt ikke det andre. Jeg er ikke en sånn vegetarianer som går rundt og mener alle bør konvertere til et kjøttfritt liv. Selvsagt skulle jeg ønske det, men helt realistisk er det ikke. Det finnes dog noe jeg tenker på som nærmest en mellomting, nemlig det å velge økologisk (jeg mener, økoLOGISK, det sier seg jo selv). På okologisk.no finner du mye god fakta og info. Her og nå vil jeg fortelle litt om økologisk husdyrproduksjon.  

Den største forskjellen på økologisk og konvensjonell produksjon er at i økologisk oppdrett er det fokus på at dyrene skal ha det bra, mens i konvensjonell oppdrett er det mest fokus på å fremstille et produkt så effektivt så mulig.

Høns i økologisk produksjon er ikke i bur. De skal ha mulighet til å bevege seg utendørs. Kyllingene får økologisk fôr. De vokser i sitt eget tempo, og leveres til slakt etter 81 dager. Kyllinger i konvensjonell produksjon er klare til slakt etter kun 28 dager (!!), på grunn av fôr med høyt energiinnhold, i tillegg til at de er avlet frem til å vokse fort. Det er ingen krav om at hønsene skal ha mulighet til å bevege seg utendørs, og sammenlignet med økologisk er det lov å ha flere dyr på mindre plass.

Storfe i økologisk produksjon skal kunne bevege seg fritt innendørs. Om mulig skal de ha tilgang til uteareal hele året. Kalver skal ha tilgang til kumelk de første tre månedene. De tre første døgnene etter fødselen skal kalven være hos moren for å kunne få melk fra henne. I konvensjonell produksjon er det ingen krav om at kalven skal få kunne være med og die moren. Dyrene står bundet inne, men skal kunne gå ute minimum 8 uker i løpet av sommerhalvåret. Sammenlignet med økologisk er det lov å flere dyr, på mindre plass.

Svin i økologisk produksjon skal kunne bevege seg fritt, og ha tilgang til uteareal hele året. De skal få leve i flokk, og fjøs og utearealer skal innredes slik at dyrene skal kunne leve ut sin naturlige adferd (dvs rote i materialer og grave). I konvensjonell produksjon er det ingen krav om at dyrene skal kunne bevege seg ute. Sammenlignet mer økologisk er det lov å ha flere dyr, på mindre plass.

Sau og lam i økologisk produksjon skal kunne bevege seg ute hele året, og ha tilgang til ly. Bygninger og utearealer skal innredes slik at de er tilpasset dyrenes naturlige måte å bevege seg på. I konvensjonell produksjon er det ikke krav om at dyrene skal kunne bevege seg ute. Sammenlignet mer økologisk er det lov å ha flere dyr, på mindre plass.

I klartekst; dyr i økologisk produksjon har et mye bedre liv enn dyr i konvensjonell produksjon!

Det er strenge lover og regler som bestemmer om noe kan kalles økologisk. Jeg spiser jo da ikke kjøtt, men velger økologiske grønnsaker, frukt, havregryn, bønner, linser, osv. Det er ikke kun for dyrenes velferd du bør velge økologisk, det er også bedre for kroppen, og bedre for verden. Klikk her for å lese 10 gode grunner til å velge økologisk, i tillegg til mye annet interessant lesestoff. Dersom du prøver legge merke til det, vil du se at det finnes økologisk alternativ til det meste, eller at du kanskje allerede kjøper mange økologiske produkter. Mange dagligvarekjedene har etablert egne økologiske merker, som feks Coops «Ânglamark», Norgesgruppens «Go Eco» og ICAs «I love Eco». Alle økologiske matvarer som produseres i Norge har en godkjenning fra Debio. Denne godkjenningen er en forutsetning for å kunne si at et produkt er økologisk, og for å kunne bruke Ø-merket i markedsføringen.

Å forholde seg til klesstørrelser – eller ikke

Mange med spiseforstyrrelser er veldig opptatt av klesstørrelser. Jo mindre, jo bedre. «Size zero» er liksom det ultimate. Noen (lave) jenter bruker klær i barnestørrelser. 12 år. 10 år. 8 år. Klesstørrelsen er en slags målbar suksess. Og så kommer smellet. Når man må stoppe og begynne på veien tilbake til livet. Plutselig har man et klesskap fullt av klær som ikke passer. Klær som bare ligger der og håner den nye, «altfor store» kroppen. De klærne kan, og bør, kastes. Brennes? Kanskje gis bort til freetex. Det er lett å beholde èn bukse. En «skinny jeans» som ligger innerst i klesskapet og roper på deg hver gang du har en dårlig dag. Et lite anker som bare venter på å få mulighet til å dra deg med ned, igjen.

Selv er jeg er 185 cm høy. Det betyr at uansett hvor mye jeg vrenger og vrir kroppen min, så vil jeg aldri passe inn i en size zero. De største størrelsene av barneklær vil jeg kanskje passe inn i, i bredden men ikke i lengden. Jeg vil ikke oppnå noe annet enn å se ut som en forvokst alv. Det er ikke mye annet å gjøre enn å godta at jeg aldri vil kunne «smykke» meg med tittelen size zero. Eller... godta? Nei. Jeg godtar det ikke, jeg gir heller faen.

Da jeg i 2007 for alvor begynte å miste kilo for første gang, fantaserte jeg om å fjerne de nederste ribbeina og file vekk deler av hoftene for å kunne bli så smal som mulig. Jeg leste nemlig på internett at Marilyn Manson hadde gjort det. Long story short – det ble med tanken. Jeg brukte ikke dongeribukser, så jeg hadde ikke så mye fokus på inches og tommer. Etter det siste årets tilbakefall er jeg omtrent der jeg var for 5-6 år siden. Klesstørrelser betyr, om mulig, enda mindre for meg. Sommeren 2010 lå jeg stabilt på den høyeste (og sunneste) vekten jeg hadde hatt i hele mitt liv. Høsten 2010 begynte det å gå nedover igjen, men jeg har siden det ikke kjøpt klær som passer. Jeg kjøper alle mine klær i den størrelsen jeg brukte da jeg hadde en normal kropp, min egentlige kropp. 

Hvilken størrelse jeg bruker nå, over 20 kilo lettere, vil jeg ikke vite. Jeg vil ikke bry meg om hvilken størrelse jeg klarer presse den fordømte kroppen min inn i, fordi det betyr ingenting. Det er bedre å ha klær som er for store nå og som vil passe etterhvert, enn klær som passer nå og som vil bli for små etterhvert. Det siste året har jeg begynt å kjøpe sånn helt enormt for store klær, jo flere X-er foran L-en, jo bedre. Jeg vet at det er mange med spiseforstyrrelser som vil gjemme seg vekk i store klær, men det er mange «friske» mennesker som gjør det samme, bare fordi det er deilig og komfortabelt. Grunnen til at jeg gjør det, er nok en blanding av de to.

Jeg skal innrømme at jeg har kjøpt meg noen jeans, men de er mer en blanding av jeans og tighs. De har såpass mye strech i seg at jeg tror de kanskje vil passe den egentlige kroppen min også, når den begynner dukke opp. Og dersom de ikke gjør det, vel, så skal de få brenne.