En lysning i horisonten

Jeg er glad jeg valgte å være åpen om at jeg har fått diagnosen aspergers. Jeg har kun fått støtte og gode tilbakemeldinger på det. Ikke at jeg hadde forventet noe annet, altså, men man vet jo aldri. Flere har sagt at jeg jo fortsatt er samme gamle Tora, og at jeg ikke skal la denne diagnosen definere meg. Det tenker jeg heller ikke at den gjør; jeg tenker mer at den forklarer meg. Ikke bare for andre, men også for meg selv. Hvorfor jeg tenker slik jeg tenker, hvorfor jeg gjør som jeg gjør, hvorfor ting er som de er. Det er forresten viktig å huske på at aspergers er en diagnose, men ikke en sykdom.

Jeg har lang fartstid i psykiatrien. Andre har presset meg, og jeg har presset meg selv til å gjøre visse ting og følge visse opplegg (som jeg ikke nødvendigvis har vært komfortabelt med) fordi det var det som burde funke. Men så har det ikke funket. Selv om det har gått bedre i perioder så har jeg alltid «havnet utpå » igjen før eller siden. Hvert feilsteg har styrket følelsen av håpløshet. Noe var liksom bare feil. Ting var ikke som de skulle. Og endelig har jeg/vi svar på hvorfor. Det gir meg jo et slags håp om at ting vil ble anderledes fra nå av.

At jeg har fått denne diagnosen vil i praksis si at jeg i behandlingssammenheng vil bli møtt med forståelse, i stede for krav og forventninger. Fokus blir å sørge for tilretteleggelse, stabilitet, forutsigbarhet og trygghet, i stede for å strebe etter fremgang. Finne ut hva JEG er i stand til å klare, uten å ta utgangspunkt i hva «alle de andre» klarer. En tilstedeværelse av håpløshet og en fraværende tro på fremtiden har fulgt meg så lenge jeg kan huske, og for første gang kan jeg nå skimte en lysning i horisonten.