Den stygge andungen (har aspergers)

Da psykologen min først nevnte mistanken sin, skjønte jeg virkelig ingenting. Det var ikke noe jeg kunne kjenne meg igjen i i det hele tatt. Stereotypen fløy rett inn i hodet mitt; ikke empati, skjønner ikke ironi, tar alt helt bokstavelig, har ikke sosiale antenner, besatt av og «ekspert» på et spesielt tema. En Sheldon Cooper. Ikke meg i det hele tatt! Og det er da en diagnose man som oftest får som barn. Jeg har rukket å bli 24 år, hvorfor har ingen plukket det opp før, hvordan kan jeg ha vært inne i «systemet» i nesten ti år uten at noen har oppdaget dette før? Psykologen min var likevel ganske sikker i sin sak. Aspergers. 

Etterhvert som han fortalte og forklarte, skjønte jeg litt mer. Aspergers hos jenter er ofte mindre tydelig, og det utarter seg annerledes enn hos gutter. Blant annet så «skjules» diagnosen ofte bak symptomer som angst, depresjon, selvskading og spiseforstyrrelser. Jeg kom på at jeg har en venninne som har aspergers, og hun er en av de nydeligste og mest omsorgsfulle personene jeg kjenner. Med andre ord, helt motsatt av stereotypen. Det gjorde meg litt mer komfortabel med tanken. Jeg fikk flere artikler hos psykologen, og jeg leste og lærte. Det var en del jeg ikke kjente meg igjen i, men en del jeg virkelig kjente meg igjen i. Sakte men sikkert kom en aha-opplevelse sigende.

Brikker falt på plass. Brikker som aldri har passet inn noe sted, og som jeg har prøvd å enten tvinge på plass eller ignorere. Det har selvsagt ikke funket, og jeg har blitt sittende med en følelse av at det er noe grunnleggende galt med meg. Jeg er ikke ødelagt (for noe som er ødelagt kan fikses;) jeg er defekt. Nå viser det seg at jeg ikke er det likevel. Jeg bare har en annen «fungering», som det så fint heter.

Jeg fikk vite dette allerede i januar/februar. Planen har vært å være åpen om det, men jeg har trengt disse månedene for meg selv, for å godta det, få vite mer om det, og ikke minst venne meg til tanken. Mine nærmeste har også trengt tid til å forstå og venne seg til det. Jeg ønsker å være åpen om dette, fordi det har en ganske stor rolle i hverdagen min, i tankene mine, i behandlingen min, og det er vanskelig å fortsette å skrive uten at dette blir en naturlig del av det jeg skriver om. Det er veldig lite info om unge/voksne jenter med aspergers, og det er enda en grunn til at jeg tror det er viktig å være åpen om det.

Jeg er den stygge andungen. Jeg forsøker å tenke, føle og oppfører seg som en and, men jeg får ikke til, jeg passer ikke inn, jeg er ikke en del av flokken. Det er noe som ikke stemmer. Jeg klarer bare ikke skjønne hva det er jeg gjør feil og jeg føler meg utenfor, mislykka, håpløs. Nå har jeg endelig fått vite at jeg ikke er noe and. At jeg heller aldri vil kunne bli noen and, men jeg skal få hjelp til å lære meg å leve likevel. «Tilpasse» og «stabilisere», i stede for «fikse» og «reparere». Jeg kan puste ut. Endelig.