Sammenbrudd og utbrudd

Mens jeg hadde sonden, fikk jeg høre opptil flere ganger at jeg taklet det bedre enn forventet. Jeg er på en måte enig, samtidig som jeg lurer på hva andre hadde forventet? Jeg vet ikke hva jeg kunne gjort annerledes, verken på godt eller vondt. På forhånd var jeg full av angst og frykt, men gikk inn i det med et så åpent sinn som det lot seg gjøre. Uten forventninger, i den grad dèt lot seg gjøre. Ofte er det sånn at det er avgjørelsen som er vanskelig for meg, ikke det å etterpå gjennomføre det, «stå i det».

Underveis gikk jeg likevel på èn stor smell. Nesten to. Første gang var i mai. Sonde, vektoppgang, stress og uro ble for mye for meg, og i løpet av noen mørke timer gikk «alt» i grus. Når jeg først mister kontrollen, så går liksom alle ting ned i dragsuget. I et virvar av snør, salte tårer og kullsvarte tanker ble sonden dratt ut. Dette skjedde bare en liten dag før jeg hadde kunnet smykket meg med tittelen «et halvt år skadefri». Det var en dag jeg med oppriktig stolthet hadde sett frem til, noe som gjorde det helt hinsides bittert at de mørke timene endte på legevakta, med kutt som kunne minne om hånlige glis. Jeg hadde et enormt behov for å ødelegge mest mulig for meg selv. Sabotere så grundig som overhode mulig. Ikke bare der og da, men tiden fremover også. Jeg ville ikke la meg selv glemme dritten, smerten og mørket. Verst var det kanskje med armene, siden jeg hadde sett frem mot en sommer med mulighet for t-skjorte. Etter utblåsningen roet følelsene seg betraktelig. I dagene som fulgte fikk jeg snakket ut om det, en ny sonde kom på plass, og etterhvert har også sårene fra den dagen blitt blekere.

For noen måneder siden smalt det nesten igjen. Nesten. Igjen var det blitt for mye for meg. Det var ferietid, trygge mennesker manglet og hverdagen føltes utrygg og uforutsigbar. Det var en dag jeg kom hjem, og var knapt kommet inn døren før jeg knakk fullstendig sammen. Over meg, rundt meg, i meg var et mørke jeg knapt hadde kjent maken til før. Jeg ble liggende på gulvet mens jeg hev etter pusten og tårene spratt helt opp i taket. Dårlige idèer og destruktive planer begynte å ta form. Heldigvis var det dagtid og hverdag, og i et klart øyeblikk fikk jeg fisket frem mobilen og slått nummeret til min fantastiske miljøkontakt på dagavdelingen. Jeg tenkte at jeg hadde ikke noe å tape på å forsøke be om hjelp. Hulkende og snufsende fikk jeg pratet med henne, og jeg gikk fra å være på dypt vann til slepe meg utslitt opp på stranda. Eller fjæra, om du vil.

Denne gangen forble sonden på sin plass. Ingen tur til legevakta. Og kanskje enda mer oppsiktsvekkende; da jeg hadde snakket med henne plukket jeg meg selv opp fra gulvet og gikk rett på kjøkkenet for å ordne til måltidet jeg nesten var for sent ute med. Som sagt går alt med ned i dragsuget bare jeg mister litt kontroll, derfor var det viktig for meg å følge planen. Sterke følelser og spising er to ting som jeg ikke klarer blande, derfor er det veldig stort for meg at jeg gikk rett fra et enormt følelsesutbrudd (utbrudd - i motsetning til sammenbrudd?) til et måltid.

Det ble faktisk en god opplevelse og erfaring å se at det går an! Det kan bli ille, uten at det går galt. Det går an å be om hjelp. Det hjelper, å be om hjelp. Og sist men ikke minst, jeg minnet meg selv på en av mine viktigste strategier. Tar du dårlige valg nå, ender du opp med å angre. Gjør du det ikke, ender du opp med å være glad for det. Følelsene er vanvittig sterke når det står på som verst, men pust, vent, hold ut, det blir bedre.