Ta et steg tilbake

Jeg har funnet noen sitater og spørmål som hjelper meg å setter det hele litt i perspektiv. For tiden er det «dag-for-dag» som gjelder. Sånn må det være nå, men alle bør, sånn en gang i blant, ta et steg tilbake og ta en titt på den store sammenhengen.

If you're not working on your recovery,

you're working on your relapse.

Det er faktisk ikke noen mellomting.

If you're not recovering from your eating disorder,

you're dying from it.

Igjen, ingen mellomting. Den tar livet ditt, fysisk og mentalt, selv om det er så sakte at du sannsynligvis ikke merker det engang. Og det gjelder flere mentale lidelser.

Gir det mer enn det koster?

Det er mye som er tøft, mye som er vanskelig, mye som er hardt, men dersom man får igjen mer enn man gir, så er det faktisk verdt det.

Det kanskje det viktigste...

Ask yourself if what you are doing today

is getting you closer to where you wanna be tomorrow.

Og apropos perspektiv.. Jeg har et bilde av et monster lagret på dataen, og bildet har vært lagret der i mange år. Da jeg fant det så jeg et monster som kom krypende opp fra avgrunnen. Når jeg har sett på ettertid, har det plutselig sett ut som monstret blir dratt ned i avgrunnen, og desperat forsøker klore seg fast. Hva ser du?

Alle disse kaloriene!

Det jeg tror er den mest avgjørende faktoren, sammenlignet med alle de andre gangene det «har gått bedre» med maten, er at jeg ikke er redd for kalorier. Jeg er virkelig ikke det. Mye takket være info og fakta jeg har blitt fortalt. I «recovery»-sammfunnet jeg har skrevet en del om før, følger de fleste de såkalte MinnieMaud recovery-guidelines. Kort oppsummert går det ut på å spise mye, spis akkurat det du føler for, og ikke tren. Jo mer jeg har lest og lært om det (i tillegg til å følge flere andre som har fulgt de retningslinjene), jo større tro har jeg fått på det.

I juni skrev jeg et innlegg om ekstrem sult, og jeg hadde i utgangspunktet store planer om å skive flere innlegg om hva som skjer i recovery. Det var ikke så lett som jeg hadde trodd, jeg har egentlig hatt mer enn nok med å stå midt oppi det selv, men jeg vil gjøre et forsøk nå. Informasjonen jeg sitter med har vært avgjørende for meg, på samme måte som det har vært avgjørende for de jeg har lært det av. Derfor vil jeg naturlig nok spre det videre. Knowledge is power, og å vite hva som skjer og hvorfor det skjer gjøre det hele en god del lettere.

Så her er greia; vi trenger flere kalorier enn det som anbefales. Og når jeg sier vi, mener jeg ikke de som er undervektige og må opp i vekt, jeg mener alle. Men spesielt de som underspiser/overtrener og derfor er underernært, uavhengig av vekt. MinnieMaud anbefaler 2500 til 3500 (alt etter kjønn, høyde, om du har mistet mensen, om du har fysiske symptomer på sult), som et MINIMUM. Klart man kan spise 1500 – 2000 kalorier og gå opp i vekt av det, men det er ikke nok til å reparere skadene inni kroppen. Og det er faktisk ikke sånn at man vil gå opp dobbelt så mye i vekt og man går fra feks 1500 til 3000. Jeg gikk/går opp like mye på nærmere 3000 kalorier som jeg gjorde på 2000 kalorier. Jeg kjenner flere som i sin recovery har spist opp mot 5000-6000 kalorier per dag, og hatt en helt ordinær vektoppgang. Noen vil kanskje tenke at det må da være overspising, men det er det altså ikke. En underernært kropp trenger og krever all den energien den kan få! Skadene underernæring og/eller undervekt gjør på innsiden din er mye mer omfattende enn du kan fatte. Man kan ikke se det, men det er i aller høyeste grad reelt.

En underernært kropp er i overlevelses-modus (fremdeles uavhengig av vekt). Jeg ser for meg at innsiden av kroppen som en usikker og nervøs snegle (ok, snegler er ekle, men se for deg en søt og sympatisk Disney tegnefilm-snegle). For at sneglen (/kroppen) skal komme ut av huset sitt(/overlevelses-modus), må den stole på deg. Og du må gjøre deg fortjent til den tilliten. Mat og ro er første bud. Ting som trening, sulting, oppkast, hoppe over måltider og lignende, er ting som skremmer sneglen rett inn i huset sitt igjen. Man være være snill med den, ta vare på den. Det vil ta litt tid, men når sneglen er ute av huset sitt, når kroppen stoler på deg, vil ting begynne å skje. Forbrenningen vil våkne til liv, skru seg opp. Kroppen kan føle seg trygg på at næringsinntaket nå er stabilt, og i stede for å panisk lagre all energi den får inn, vil den begynne bruke noe av energien på å reparere kroppen.

Symptomer som tidligere nevnte EKSTREM sult og nattsvette er tegn på kroppens forbrenning er kommet i gang, noe som igjen betyr at kroppen responderer på maten, stoler på deg, og er i gang med reparasjonene. Ubehagelig, men et godt tegn.

Lytt til kroppen, for kroppen er smart. Det den trenger er det du kjenner du har lyst på, enten det er en grønn salat, et plate sjokolade eller en blodig biff (evn saftig soyaburger).

Kroppen vil finne sin egen trivselsvekt, uten at vi trenger «manipulere» med redusert matinntak og/eller økt aktivitet. Er man undervektig kan det være fristende å tenke at man skal gå opp til bmi 18.5. Akkurat innenfor normalen, og ikke et gram mer! Men så er det slik at de aller aller færreste har en trivselsvekt som tilsvarer en så lav bmi. Og når jeg sier trivselsvekt, betyr det ikke den vekten DU trives på, men den vekten KROPPEN din trives på. Den vil gjøre det den kan for å nå denne vekten. En kropp som ikke er på sin trivselsvekt, vil ikke kunne fungere optimalt.

Før det går galt

Etter nesten et år skadefri, har jeg denne høsten falt tilbake i gamle vaner. Turene til legevakta har blitt mange. Flere av gangene har hendelser og holdninger på legevakt endt opp med å bli en vanskeligere opplevelse enn selve selvskadingen. Som den legen som hadde vondt i hodet og hadde vært på jobb i x antall timer, og spurte om jeg syntes det da var rettferdig at han måtte drive å sy meg (han sydde meg til slutt, mens jeg gråt). Som den legen som oppfordret meg til å begynne å trene for å få utløp for det indre trykket, og selv da jeg klart og tydelig sa at det er en dårlig idè fordi jeg har slitt med spiseforstyrrelser i nesten ti år nå, sa han at «det er IKKE farlig å trene bare man spiser nok!» Som den legen som sydde så uutholdelig stramt, at tråden røykt flere ganger fordi hun dro til så hardt (stram tråd = ikke rom for huden å puste eller bli hoven som igjen betyr mer smerte og mer irritasjon samt større fare for infeksjon).

Men så, en kveld, prøvde jeg omsider det jeg utallige ganger har blitt oppfordret til å gjøre; jeg ringte legevakta og ba om hjelp FØR det gikk så langt at jeg skadet meg. Jeg hadde ikke troa på det, for å si det mildt, og hadde jeg møtt på «feil» lege kunne jeg fort endt opp med å føle meg enda verre enn jeg allerede gjorde.

Til alt hell (og da mener jeg ALT hell i hele vide verden) var legen på vakt henne som jeg gikk til mens min fastlege var sykemeldt. Hun var min viktigste støtte i starten av recovery. Med andre ord kjenner vi hverandre, hvilket betydde at jeg kunne snakke uten å fortelle bakgrunnshistorie. Det var fint å være der uten lukten av bedøvelse og synet av blod. Jeg fikk snakket og grått. Selv om jeg ikke følte meg så mye bedre som jeg hadde håpet på, så fikk jeg i det minste lettet litt på trykket. Fikk laget en brist i mitt selvdestruktive isolasjons«forsvar», og åpnet opp. Ble hørt, og tatt på alvor.

Det er mange forskjellige leger som har vakt på legevakta, og hadde det vært en annen enn henne hadde det nok ikke gått like greit. Men det var henne, og jeg er en livsviktig erfaring rikere; det finnes et alternativ, det går an å be om hjelp, det går an å få hjelp, det trenger ikke ende med blod og blå tråd. I hvertfall ikke hver gang.

I øyeblikk som dette #5 (lettelsen)

Det er en hvit, kald og vakker dag. Jeg og mamma er på kjøretur. Vi stopper på en lokal liten butikk langt oppi bygda. Jeg finner en pose riskaker med smak, av typen jeg omtrent levde på for noen år siden.

Mamma spør om jeg vil ha en pose. Jeg leser på baksiden, og konstaterer at det er 125 kalorier i en pose. «Det er jo ikke så mye...» sier mamma forsiktig. Avventende. Klar over at temaet "kalorier" er et minefelt. «Nei» svarer jeg oppgitt, «det er jo helt håpløst lite!».

Det tar noen sekunder før mamma skjønner hva jeg har sagt. Så bryter hun ut i en latter. Med overraskelse, lettelse og glede i stemmen sier hun «åh, you've made my day!»

Èn slik pose pleide være et eget måltid. Nå vil jeg ikke engang regne den som et mellommåltid. I øyeblikk som dette minnes jeg på hvor langt jeg har kommet. 

Ikke flere tomme ord, vi krever tomme bur

Om Kirkens Nødhjelps årlige tv-aksjonen er «årets viktigste søndagstur», må Noahs årlige fakkeltoget mot pels være «årets viktigste lørdagstur»!

For 12 år siden lovet regjeringen at pelsdyrnæringen skulle avvikles dersom dyrenes mentale helse ikke ble vesentlig bedret innen ti år. Disse ti årene er for lengst gått, og forholdene for dyrene er fortsatt de samme - dyr som lever sine korte liv i trange nettingbur, for å bli drept for unødvendige luksusprodukter. Men i stedet for å avvikle pelsnæringen som lovet, har regjeringen nedsatt et «pelsdyrutvalg» som igjen skal gjennomgå næringen og deretter bestemme mellom «bærekraftig utvikling» eller «styrt avvikling». Utvalget skal gi sitt resultat innen desember i år. Pelsdyrnæringen er blitt gjennomgått flere ganger tidligere, med det samme resultatet: Dyrene viser tydelige tegn på lidelse, det er ikke mulig å gi dyrene et tilfredsstillende liv på en pelsfarm.

NOAH (og all logikk og fornuft i hele verden) mener stortinget for lengst har fått all den informasjonen som er nødvendig for å forstå at det ikke er mulig å gi dyrene et godt liv på en pelsfarm, og at det eneste etiske rette er å avvikle dyreplageriet, slik mange land allerede har gjort av hensyn til dyrene. Denne markeringen er et av de viktigste verktøyene vi har for å vise politikerne at vi aldri gir oss før pelsnæringen er nedlagt.

Jeg ELSKER pels! Men jeg vil kjenne at det banker et dyrehjerte under den pelsen. (-Anne B Ragde)

Pelsdyrnæringen må nedlegges. Ikke primært fordi dyrene skades og dør, men fordi de aldri får leve. De tilbys i stedet en uverdig eksistens, et ikke-liv de må gjennomgå for å tilfredsstille et for lengst utdatert menneskelig behov. Nedlegg næringen nå! (-Anne Holt)

Det er ingen hemmelighet hvordan dyrene på pelsfarmene lever, så jeg synes det er ganske utrolig at det faktisk er tillatt med pelsfarmer i Norge. Det finnes ingen god unnskyldning, og jeg håper at de som har makten til å stoppe dette, tar til fornuft veldig snart. (-Elisabeth Carew)

Å bruke pels er det samme som å si ja til tortur, mishandling, grotesk forfengelighet og likegyldighet for andre levende skapninger. Ta ansvar. Bruk din stemme til å si NEI til ren dyremishandling. (-Jorun Stiansen)

Her er steder klokkeslett (lørdag 8. november)

Oslo - kl 17:30 på Youngstorget

Tromsø - kl 16:00 på Stortorget v/Kulturhuset.

Bergen - kl 17:30 i Marken v/Jernbanestasjonen

Stavanger - kl 17:30 v/Paviljongen bak Domkirken

Trondheim - kl 17:30 v/Torget nordøst (v/If og Svaneapoteket)

Kristiansand - kl 17:30 på Øvre Torv v/Wergelandsparken

Narvik - kl 16:00 ved Damen på torget

Lillehammer - kl 17:30 på Lilletorget

Leknes i Lofoten - kl 14:00 på Rådhusplassen

Bø i Telemark - kl 17:30 på parkeringsplassen ved kommunehuset, bak Pizzabakeren

Ålesund - kl 18:00 på Dronning Sonjas Plass

Tønsberg - kl 17:30 på Torget

Fredrikstad - kl 17:30 på Stortorvet

Bodø - kl 17:30 ved domkirken

Stord - kl 13:00 ved turnhallen

Du finner mer info HER og HER om pelsdyr, pelsfarmer, pelsindustrien, politikk, hva noah gjør og hva annet DU kan gjøre!

Her er noen av mine innlegg fra tidligere år;

«Å kle seg i døde dyr» & «Dyreplageri er ikke vakkert»

Dette er det ellevte året fakkeltog arrangeres. La oss håpe (og kreve!!) at dette er det siste året det er behov for å arrangere et fakkeltog mot pels!

Bakemester Harepus; super-grøt

Jeg er godt over middels glad i grønnsaker, og sniker inn grønnsaker i alle mine måltider. Blant annet i grøt, tro det eller ei. Det siste året er det blitt mer og mer populært med grøt med squash, populært kalt «zoats» (zuchini oats). Jeg er også godt over middels glad i grøt, og jeg liker store porsjoner. En stor porsjon havregrynsgrøt blir dessverre ofte liggende som en massiv klump i magen, men når jeg tilsetter squash (altså i stede for å økt på med havregryn), går det mye bedre.

Grov- eller finrevet squash i grøten gir mer volum uten å gjøre den kompakt, og metter bedre. Jeg pleier grovrive min, fordi jeg liker å kjenne at jeg tygger på noe. Chia-frø er også ypperlig å putte i, de gir ytterligere «volum», smak og viktige næringsstoffer. Finrevet gulrot (jeg har prøvd grov-revet èn gang, og det ble med den ene gangen for å si det sånn) gir en saftigere og mer smakfull grøt. Noen ganger lager jeg kun med squash, noen ganger kun med gulrot, noen ganger begge deler. Greit å variere litt!

Her er min oppskrift;

• ca 45 gram store havregryn (evn den mengden du selv ønsker)
• ca 14 gram chia
• ca 70 gram grovrevet squash
• ca 40 gram finrevet gulrot
• ca 2 dl havremelk
• ca 1dl vann
• ca en hel masse kanel
• ca litt salt

Rekkefølgen er ikke så veldig nøye, men det er kanskje greit å ha oppi det våte til sist. La det gjerne stå og «trekke» i omtrent en time før du begynner å varme det, slik at både havregryna og chia-frøene får trukket til seg væske. For å unngå å få en stor chia-klump må du passer på å blande det hele sammen etter at du har hatt alt oppi kasserollen (også kanelen, slik at den deilige kanelsmaken virkelig får festet seg).

Jeg liker min grøt tykk, gjerne så tykk at jeg (nesten) kan snu kasserollen opp-ned uten at den renner ut. For de som ikke er like begeistret for akkurat det, er det bare å tilsette mer væske når grøten begynner å bli ferdig, slik at du får de akkurat slik du vil ha den.

Mandler er (som regel) fast inventar på min, men kun liggende på toppen, ikke blandet inn i grøten, for når mandler blir varme så løsner skinnet og setter seg fast mellom tennene når man tygger (the struggle is real...). Jeg pleier også ha soyayoghurt til. Siden jeg liker å ha den kalde yoghurten og den varme grøten hver for seg, så den har jeg i en liten skål ved siden av, som jeg dypper grøt-skjea i.

Som topping kan du bruke hva enn du vil, for eksempel mandler, cashew, syltetøy, kesam, en salt smørklatt, sukrin eller nøttesmør. Kun fantasien og dine egne smaksløker setter grenser!

Se også oppskrifter på;
grove urtescones 
proteinpannekaker
black bean fudge brownies
sukkerfrie yoghurtnøtter