Meningen med livet – på godt og vondt

Jeg har voldsomme nedturer, som blir avløst av voldsomme oppturer. Hudløs. Det er ikke snakk om «humørsvingninger» eller på en manisk/depressiv-måte, men på en naturlig måte, påvirket av ytre omstendigheter. I hvertfall oppturene. Og det er godt, at selv om jeg generelt sett ikke har det så bra så kan jeg føle på glede over ting.

Turen til Oslo for to uker siden kostet meg svært mye. Siden jeg ikke alltid ser en klar sammenheng mellom «cause and effect» så er det vanskelig å vite nøyaktig hva den turen bidro til, men da jeg kom hjem igjen gikk ting hvertfall litt galt og jeg ble innlagt på akutt-sengene hos legevakta i noen dager. På den andre siden, så bidro også turen til at jeg holdt meg i skinnet i forkant av reisen, for jeg ville ikke risikere å måtte avlyse. Når jeg har noe å glede meg til, eller noe å holde ut til i nær fremtid, så holder det meg gående.

Jeg dro på IKS' landsmøte, hvor jeg traff gamle venner og bekjente. Selv om jeg kjenner dem og føler meg trygg på dem alle, så ble det likevel vanskelig med en såpass stor gruppe, men jeg begynte hvertfall ikke å gråte (selv om det var like før), og det var fint å få se og klemme på noen av de menneskene jeg setter høyest pris på her i verden. Dagen før fikk jeg møtt ei venninne jeg tidligere bare har snakket med over nettet, vi har mye til felles, på godt og vondt. Hun har etterhvert blitt en god venninne, og det var godt å endelig få besøke henne, og møte hennes lille hund og store mage (som en uke og to dager senere ble til en vakker liten jentebaby, hurra!♥). Jeg fikk også besøkt en av mine aller nærmeste venninner, og hennes sønn på to og et halvt år, en nydelig liten gutt som vokser opp med meg som en tante i livet sitt. Han fikk gave av meg, en ugle som umiddelbart ble hans beste venn, og da vi gikk til bilen for å kjøre meg til togstasjonen, tok han med den største selvfølgelighet tak i hånden min da jeg strakte den mot han.

Jeg bodde hos tanten min, tante som er tålmodig og forståelsesfull og som legger alt så til rette for meg at jeg er i stand til å reise (for hadde jeg ikke hatt en trygg plass å bo, kunne jeg jo faktisk ikke dratt). Vi fikk besøk av hennes sønn/mitt søskenbarn, og hans familie. Eldstemann er 11 år, i stemmeskiftet og med bittelitt dun på overleppa, er ikke lengre så glad i klemmer og liker best å spille på nettbrettet. Tvillingene er sju år, og av en grunn jeg aldri kommer til å forstå, så virker det som om de forguder meg like mye som jeg forguder dem. De krangler om å få leke med meg, ønsker sitte ved siden av meg, inntil meg, gir meg klemmer som varer i en hel liten evighet. Når vi kjørte rundt dit vi skulle, satt jeg i den ene bilen sammen med gutten (og jeg måtte sitte i baksetet sammen med han, for det var så viktig for han å sitte ved siden av meg♥) og jentungen satte i den andre bilen, men vi hadde fått låne ordentlige walkie talkier slik at vi to kunne prate sammen hele turen. Vi var på en lekeplass med en kjempestor klatrestativ, hvor vi løp rundt og lekte i timesvis.

Alt i alt; gode ting! Gode mennesker! Glede!

Lykke! Tilfredshet! Grunner til å leve, grunner til å kjempe!

Og så hjem igjen. Hjem til vakling, feilsteg, blod,

tårer, angst og innleggelse. Torsdag til søndag.

Hjem søndag kveld, og opp klokken seks mandag morgen. Rett i stallen. Stallen min. Hestene. Hestene mine. Jeg trodde ikke det var mulig at det bare ville bli bedre og bedre å være der etter så lang tid, men sånn er det faktisk. Jo mer jeg er der, jo bedre blir det. Dagen har en mening. Hverdagen har en mening. Livet har en mening. Det er ikke bare hestene som gjør det. Å stelle med dem er som regel kun en liten del av det jeg gjør der - jeg setter like stor pris på de andre aspektene ved stall-arbeidet. Å måkke møkk i boksene er rene meditasjonen. Hun som er daglig leder i stallen er hun jeg forholder meg til, og hun er et genuint flott menneske. Vi snakker om løst og fast og ler mye mens vi jobber. Det er godt, det er noe jeg virkelig setter pris på. Hun har dessuten en liten valp, som pleier løpe gledesstrålende i beina våre når han er våken. Jeg er blitt like glad i han som i hestene. I henne også, forsåvidt. Gradevis får jeg mer ansvar der oppe, og det vokser jeg på. Selv om jeg er der i regi av psykiatrien, så føler jeg meg ikke som en pasient, men som et menneske. Jeg blir behandlet som det også, et menneske altså, samtidig som det blir tatt hensyn til «utfordringene» mine.

Stallen er jeg i på mandager og onsdager. I dag er det onsdag, og jeg har hatt en fantastisk dag der. Men nå er det mange dager til mandag. Alt for mange. Og det er disse dagene som er vanskelige. Dager som føles meningsløse og tomme. Vente-dager. Det er lett å tenke at jeg burde hatt noe å fylle hver eneste dag med, men det blir feil det også, for får jeg for mye å gjøre blir jeg for sliten og det går dårlig det også.

Det er jo sånn at oppturene veier opp for nedturene, og det er vel egentlig hovedgrunnen til at jeg ikke ønsker ta antidepressiva, fordi jeg ikke vil risikere at følelselivet blir flatet ut. Men oppturene er noe jeg må aktivt oppsøke, og nedturene kommer av seg selv (evn i fravær av oppturer). Jeg overlever nedturene, riktignok ikke alltid "helskinnet", og de tærer på. Jeg jobber (åh, "jobber", det er et så utrolig intetsigende uttrykk, men i mangel på noe bedre bruker jeg det) med det, sammen med de jeg har rundt meg. På sikt er målet at nedturene skal bli færre, og oppturene mer stabile. Så var det dette med å finne veien dit, da.

Summen av "laster"

«Summen av laster er uforanderlig» er et uttrykk jeg har brukt mange ganger. Som regel i forbindelse med selvskading og spiseforstyrrelse - det ene har avløst det andre gang på gang på gang, over flere år. Kanskje er det feil å kalle det en «last» når det er snakk om psykiske lidelser, som jo er noe man ikke kan kontrollere, men det kan uansett brukes som en metafor; summen er den samme mens «utbetalingen» forandrer form. Dytter man inn en skuff, blir en annen skjøvet ut. Det er ikke nødvendigvis det at jeg tror på at det er slik, altså, så noen selvoppfyllende profeti tenker jeg ikke det er. Men ofte skjer ting på en måte som får meg til å tenkte på nettopp dette.

Denne gangen handler det om noe annet enn selvdestruktiv adferd. Det sorte, altoppslukende mørket som har sittet i meg så lenge, har gradvis og nesten umerkelig glidd over i/blitt erstattet av en lammende angst. Angst for alt og ingenting. Angst for å være alene, angst for å være sammen med andre. Hjertebank med høy puls, hjertebank med normal puls men med en følelse av at hjertet slår så tungt at det nesten knuses. Jeg hyperventilerer ikke, får til å puste normalt, men det er som om oksygenet ikke når ned i lungene mine. Jeg blir ikke svimmel eller svimer av, men det er som jeg har tåke i hodet, og jeg får en følelse av at jeg forsvinner ut av meg selv. Som om jeg er i ferd med å opphøre å eksistere. Ofte kommer det bølger av angst, noen ganger er de trigget av hendelser, situasjoner eller tanker, andre ganger kommer de helt ut av det blå.

Det er det som er litt skummelt med psykiske lidelser, som angst, at den kan finne på å skifte uttrykk og intensitet uten forvarsel. Angst har vært med meg lenge, men aldri noe som har vært i nærheten av å ligne dette. Tidligere har den kommet i mindre doser, og den har alltid kommet i kontrollerte situasjoner, for eksempel når jeg er hjemme alene. Nå kommer den når som helst. Og for en som er avhengig av forutsigbarhet, er det ganske så på grensen til uutholdelig.

En gang på legekontoret, hvor jeg plutselig fikk en vanvittig hjertebank da jeg gikk gjennom venteværelset. Jeg får heldigvis sitte i et lite, privat venteværelse hvor det som regel ikke er noen andre, men jeg må fortsatt gå gjennom det store for å komme dit, og det ble tydeligvis for mye. Selv lenge etter at jeg kom inn i det trygge, lille, må jeg aktivt kjempe mot tårene og den store klumpen i halsen. Noen ganger blir det sånn. Andre ganger går det helt fint. Og hvordan det går later ikke til å ha noen sammenheng med hvordan jeg føler meg før jeg drar dit, eller hvor mange mennesker det er der, eller hvem de menneskene er, eller noe annet jeg kan komme på.

Nå på flyplassen i Bodø, da jeg var på tur sørover. En tur jeg har tatt mellom 1 og 3 ganger i året de siste 10 årene, og som aldri har vært noe problem. Denne gangen var været fint, jeg hadde oversiktlige og overkommelige planer med fine mennesker i en overkommelig mengde dager. Men da jeg landet i Bodø, skjedde det noe. Plutselig kjente jeg at jeg var i ferd med å miste fatningen. Jeg ble sittende helt stille, turte ikke røre meg eller snakke med noen, fordi da ville panikken ta meg. All fokus på å ikke la panikken bære avgårde med meg. «Ta deg sammen, Tora, fy faen, ta deg sammen!!» Tårene bare rant. Fokuserte på å puste kontrollert, ikke fordi jeg var redd jeg skulle hyperventilere, men for ikke å begynne å hulke høyt. Jeg var så fortvilet, helt ute av stand til å vite hva jeg skulle gjøre med meg selv. Ved å booke et fly hjem til Lofoten i stede for å fly videre til Oslo, ville jeg bare gjøre det enda vanskeligere for meg selv neste gang jeg skulle ut reise. Det fristet likevel, men på et vis greide jeg å skru min indre autopilot på, og den fikk meg inn i flyet.

Det er vanskelig å føle en lettelse over at mørket har sluppet litt taket, for dette er ikke på noen som helst måte noe bedre.

I øyeblikk som dette #9 (ikke slipp)

Lille jenta, tøff og sårbar på samme tid. Hun er snart åtte, men lett som ei fjær, ikke tung å bære på. Jeg har hendene flettet sammen foran meg, en liten slynge som hun sitter i. Bena rundt meg, armene rundt halsen min, hodet hvilende på den ene skulderen min. Hun er så søt, så god, jeg får både mamma-følelse og storesøster-følelse på en gang. Vi er på en parkeringsplass, vi har vært sammen hele dagen og nå skal våre veier skilles. Faren hennes, søskenbarnet mitt, venter. Jeg vil ikke slippe henne. Hun vil ikke slippe meg.

«Kanskje jeg skal ta deg med hjem til Lofoten»

«Ja» mumler hun inn i håret mitt.

«Men vil du ikke savne mamma og pappa?»

«Neida» svarer hun bestemt.

Jeg vil ikke slippe henne. Hun vil ikke slippe meg. Tiden står stille og i øyeblikk som dette er alt det vonde milevis unna. Jeg kjenner hvem Tora egentlig er.

Selvskading og smerte

Jeg kom over en artikkel på aftenposten, om selvskadere som blir sydd uten bedøvelse. Riktignok publisert for nesten to år siden, men ny for meg, og temaet er like relevant i dag. Om det er nødvendig å gjengi antall sting og vise bilder av arr for å få frem poenget er jeg ikke helt enig i, men la gå. Artikkelen satte i hvertfall i gang et helt ras av tanker og følelser hos meg.

Jeg har aldri opplevd å ikke få bedøvelse. Som regel bare gir de meg det uten å spørre, noen gå ganger blir jeg spurt om jeg «vil ha det». Men det har skjedd noen ganger at bedøvelsen ikke har virket. Som regel får jeg mer, dersom jeg spør, eller at de ser på meg at det ikke er ordentlig bedøvd, men ikke alltid. Én lege kommenterte tørt at «det må ha vært verre da du gjorde dette», før han fortsatte å sy mens jeg gråt av smerte.

Noe av det mest frustrerende er at jeg aldri vet hva som venter meg når jeg skal sy. Behandlingen jeg får er avhengig av hvem som er på jobb (og ofte dagsformen til vedkommende), ikke hva jeg kommer dit med. De legene som ikke alltid er så hyggelige, er faktisk betydelig hyggeligere dersom det er en sykepleier i rommet sammen med oss. Og som alltid, er sykepleierne gull verdt. En lege som er den som har vært nest mest ufin mot meg tidligere, er en av mine favorittleger i dag. Kanskje hadde han bare en dårlig dag akkurat den gangen. Leger kan jo ha det, de også. Det bare er dumt når det ufortjent går ut over andre på en måte det ellers ikke ville gjort.

Mange har spurt meg hvorfor jeg ønsker/trenger bedøvelse når jeg blir sydd. Jeg har jo allerede påført meg selv en hel masse smerte uansett! Jeg vet at jeg ønsker/trenger bedøvelse, men har aldri kommet opp med noen godt svar på hvorfor. Ikke at legevakt trenger noen god begrunnelse for at jeg skal få det, altså, heldigvis. Jeg skulle så gjerne, om så bare for min egen del, skjønt hvorfor. Og i artikkelen stod det hvorfor, sort på hvitt, så perfekt oppsummert at jeg begynte å gråte da jeg leste det;
«Selvskadere har behov for å bli møtt med omsorg, respekt og empatisk undring, ikke mer smerte, når de tar kontakt med helsevesenet».

Ikke – mer – smerte!

Det er faktisk ikke sånn at selvskadere liker skade seg selv. Jeg har aldri hørt om noen som skader seg fordi de «liker smerte». Det er ikke det selvskading handler om. Poenget er heller å lette på smerten. Selvsagt skal man få smertelindring når man blir sydd. Det har man faktisk RETT på, uavhengig av årsaken til skaden! Mange leger er gode og hyggelige, men langt fra alle. Det virker som en del mener at å behandle selvskadere er bortkastet tid og ressurser (jeg har flere ganger blitt spurt om det er «noe vits» i å sy meg, fordi jeg kommer jo bare til å fortsette å skade meg uansett). Eller tror at selvskadere kun er ute etter oppmerksomhet, og derfor er brå og utrivelig, som i et forsøk på å gjøre opplevelsen så ubehagelig at vedkommende ikke kommer tilbake (meget uheldig, når realiteten er den at man bare føler seg enda verre, noe som fører til at sjansen for gjentagelse er enda større). Selvskading handler aldri om oppmerksomhet! I hvertfall ikke på den negativt ladete måten man gjerne tenker på når man hører ordet oppmerksomhet. Selvsagt er det en del som ønsker å bli sett, men husk nå på at et stille «se meg...» ikke er det samme som et brølende «se PÅ meg!!». Jeg håper det gir mening.

Kontrollerte tanker – ukontrollerbare følelser

Jeg merker ofte at jeg ikke har kontroll over følelsene mine. Selv om jeg er så rolig, saklig og rasjonell som det er mulig å bli, så tar følelsene likevel overhånd. Det er vanskelig å takle. Den type situasjoner og hendelser som forårsaker vanskelige følelser er noe jeg sannsynligvis kommer til å treffe på resten av livet. Og bare for å ha det klart, i dette innlegget kommer jeg til å bruke et konkret eksempel, men jeg mener ikke på noen måte at det var kommentaren til vedkommende som var et problem (hun mente garantert ikke noe vondt med det) - det er reaksjonen min som er problemet. Det er ikke mulig å unngå alle utfordrende situasjoner og kommentarer, når det kommer til kropp og utseende, slike som tidligere ville vært triggende som faen. Jeg må lære meg å håndtere det.

På klatrekurset for noen helger siden havnet jeg plutselig midt oppi en vanskelig situasjon (for herregud, det må jo liksom alltid være noe). Når vi øvde på de forskjellige tingene på kurset, gikk vi sammen to og to eller tre og tre. Jeg var sammen med venninnen min som jeg hadde meldt meg på kurset sammen med. Hun er sikkert 20 cm lavere enn meg, så da er det helt naturlig at jeg er en god del tyngre enn henne. Jeg var derfor 100% forberedt på at det ville komme opp, på en eller annen måte. Og det gjorde det. Da jeg var oppe i veggen og skulle øve på fall, og den lettere venninnen min skulle sikre meg, hørte jeg noen nede på bakken si noe sånn som at de «ville se hvordan fallet var med noen som var så mye større». STØRRE?, tenkte jeg, men bare skjøv tankene unna og lot meg selv falle. Problemfritt, selvsagt, man kan sikre personer som er opptil 30% tyngre enn seg selv. Jeg falt flere ganger på rad, for at hun skulle øve seg på å håndtere fall. Da jeg kom ned på bakken tenkte jeg at jeg skulle spørre hva som egentlig ble sagt, men jeg ombestemte meg. Herregud Tora, don't be that guy, bare la det gå!

(jeg er abekatten i rosa som klatrer til topps, på led)

Jeg sikrer.

Så tenkte jeg ikke noe mer på det. Ikke før jeg kom hjem og hadde satt meg ned. Da kom det. Alt sammen. Som et godstog. Det får meg ikke til å ville sulte meg, det får meg ikke til å ville gå ned i vekt, det får meg ikke til å hate kroppen, det får meg ikke til å ville ødelegge meg selv, det får meg ikke til å angre på vektoppgangen jeg har hatt siden i fjor -men det får meg til å føle meg HELT forjævlig. Det gjør vondt, så forbanna vondt at jeg gråter. Og det setter seg godt fast, der oppe i hodet mitt.

Jeg puster og tenker så rasjonelt jeg bare kan; kanskje var det høyde-forskjellen hun siktet til når hun sa «større». Det er, som nevnt, helt naturlig at jeg er tyngre enn ei som er lavere enn meg. For eksempel; ei jente som er 167 cm høy (sånn cirka gjennomsnittshøyde på norske damer) vil faktisk med samme (normale) bmi som meg veie hele 12 kilo mindre enn meg. Jeg er rasjonell og rolig, men selv med selvinnsikten på plass kan det være begrenset hvor langt man kommer. Hva mer kan jeg gjøre? Forsatt føles det forjævlig. Fortsatt gjør det vondt. Og fortsatt sitter det ordet i hodet mitt, «større», som i «STOR», brent fast.

At jeg ikke lar det gå ut over meg selv slik jeg gjorde før er absolutt et steg i riktig retning, det skal jeg ikke kimse av. Men det går ut over noe inne i meg. Det er noe som kveles der inne. Som desperat gisper etter luft, men som ikke får det. Og det gjør vondt. Forjævlig vondt. Jeg «jobber» med det, men skjønner ikke helt hvor veien videre går.

En smak av håndfast mestring

For noen måneder siden meldte jeg meg på klatrekurs, sammen med en venninne. Jeg har klatret en del tidligere, men det har vært i regi av dagenheten (hvor jeg ikke lengre går), i en klatrevegg i nabokommunen. I fjor høst åpnet en stor, fin og etterlenget klatrevegg her på øya, og klatring er jo himla gøy så jeg tenkte at da er det egentlig bare å komme seg i gang igjen! Selv om jeg har klatret en del så har jeg aldri sikret noen. Det er spennende, utfordrende, og ikke minst gøy! Jeg var ekstremt nervøs på forhånd, så nervøs at jeg gråt mens jeg angret bittert på at jeg hadde meldt meg på det dumme kurset. Men å melde seg av var ikke noe alternativ, for jeg kjente at dette var noe jeg måtte gjennomføre. Kurset gikk over to dager, og etter å ha møtt de andre deltagerne kunne jeg slappet helt av, for det var en kjempehyggelig og passe nervøs gjeng, som hadde mye mindre klatre-erfaring enn meg (og kunne de klare det, så kunne vel «dumme meg» også klare det!!).

Da vi var ferdig første dagen ville jeg ikke hjem, jeg kunne med glede og letthet tatt de ti og en halv timene på en gang! Jeg dro hjem med en helt euforisk følelse, noe jeg ikke har kjent på lenge. Å være i stallen er en av favoritt-tingene mine, men det kan ikke sammenlignes. I stallen blir jeg rolig. Her ble jeg, til tross for at klatring er fysisk krevende, full av energi. Et skikkelig rush! Jeg følte meg helt trygg på det jeg gjorde, og at jeg fikk til det vi lærte, noe jeg også fikk tilbakemeldinger på. Så kom nervøsiteten tilbake, når jeg innså at vi også skulle ta brattkortprøven, men da i langt mindre kontrollerte omstendigheter. Man må vente noen dager etter kurset før man forsøker seg på brattkorttesten. Den blir tatt i åpningstiden til klatreveggen, det vil si at det da er flere andre klatrere der. Uforutsigbarhet er noe av det aller verste for meg, så å gå rundt å lure på hvor mange andre som ville være der, hvem de var, hvem andre som skulle ta testen, hvilken instruktør som skulle ta testen på oss - det var helt på grensen til hva jeg kunne takle. Alt inni meg sa at nå var det bare å feige ut, men jeg følte en forpliktelse ovenfor venninnen min, vi hadde avtalt å gå på kurset sammen og å ta brattkortet sammen. Jeg vet hun ville skjønt det om jeg ikke klarte det, men jeg ville ikke skuffe henne. Om jeg ikke gjorde det for min del, så kunne jeg gjøre det for hennes del!

To dager senere dro vi i veggen, egentlig bare for å øve. Der møtte vi på C, hun som var miljøkontakten min på dagavdelingen, og som forøvrig også er den som har startet klatreklubben og har vært drivkraften bak å få bygget klatrevegg her. Hun var der for å klatre selv, men litt flaks og mye godvilje gjorde at hun lot oss få muligheten til å ta brattkorttesten der og da. Siden jeg kjenner henne relativt godt føltes det mye tryggere. Det gjorde at jeg klarte å stenge ute alle de andre menneskene som var der, og bare fokusere på det vi skulle gjøre.

Etter en del skjelving, fomling, latter, klatring og sikring, fikk både jeg og venninnen min brattkortet rett i hånda. Det er første gang jeg har jobbet for, og mestret, og fullført noe som har gitt meg et håndfast bevis på det jeg har oppnådd. Needles to say; det er en jævlig god følelse.

Dessuten er det C jeg har klatret aller mest med, henne som over en så lang periode var mitt anker og min trygghet, både bokstavelig talt i klatreveggen, og metaforisk sett ellers. At det var hun som tok testen betyr svært mye for meg. Med det har vi liksom, på en veldig fin og symbolsk måte, kommet «full circle».

Min (kanskje) viktigste følelse

Jeg tror alle har et lite, spesifikt utvalg følelser som de føler lett, og føler sterkt. Altså, de aller første følelsene som (ubevisst) kommer når noe skjer. Grunnleggende, iboende go-to følelser. Noen har positive (typiske optimister) mens andre har negative (typiske pessimister). Ikke at man er stuck med å være en pessimist, altså, man kan lære seg å håndtere følelsene på andre måter, men det var ikke poenget mitt. De fleste av oss har begge typer følelser. Selv tror jeg stress og usikkerhet er to store hos meg, men jeg har en veldig fin en også, og det er takknemlighet.

Jeg sier takk ofte. Ikke bare som en tom høflighetsfrase, men et takk som kommer fra hjertet. Jeg tror jeg er flink til å si til andre at jeg er glad i dem, setter pris på dem og/eller setter pris på noe de har gjort. Det er veldig viktig å si hva man føler om andre mennesker, i hvertfall når det er positive følelser. Jeg klarer ikke tenke på døden uten å føle at jeg blir slått rett ned av angst, så jeg kan ikke tenke sånn at «man får kanskje ikke en sjanse til å si det senere» eller «man vet aldri hva morgendagen bringer» eller «ikke vent til det er for sent» osv - men jeg tenker hvorfor vente? Hva venter du på? Hvorfor ikke bare si det du føler, når du føler det? Jeg blir lett glad i andre mennesker, jeg er takknemlig for ting andre gjør for meg, og har lav terskel for å uttrykke det.

Noen ganger så passer det kanskje ikke helt å si takk. Som på forrige helgs klatrekurs. Dere andre deltagere kjente meg ikke og ante nok ikke noe om den massive angsten som hadde herjet i meg i flere dager før kurset. Dere fikk ikke se noen til den på selve kurset heller, fordi deres egen lette nervøsitet virket betryggende på meg. Vi var spente alle sammen og det skapte en umiddelbar følelse av tilhørighet. Til tross for at vi alle var litt usikre på hva vi var i ferd med å begi oss ut på, så var stemningen rolig og avslappet. Vi hadde det morsomt, hyggelig og lærerikt sammen. Kurset ble en opptur jeg ikke kan huske å ha hatt maken til, og det er mye takket være dere. Jeg kan selvsagt ikke si alt dette høyt, direkte til dere, men jeg håper dere på en eller annen måte kan føle alle de gode, varme og takknemlige tankene jeg sender dere alle sammen.

Selv om jeg er god på å si takk, er det likevel ikke alltid jeg husker å si det. Eller ikke husker å si det hver gang. Som når jeg er på legevakta. Jeg sier alltid takk for hjelpa til legen før jeg går, ja bortsett fra noen få ganger da, når jeg vet at dersom jeg åpnet munnen ville det heller kommet ut en frase som er i stikk motsatt ende av skalaen. Leger kan jo være litt... uforutsigbare. Men så er det dere sykepleierne da. Dere er noen fantastiske damer. Når jeg er innom for å bli sydd, men spesielt når jeg er innlagt på en av akuttplassene. Legevakta har visstnok ikke «psykiatrifaglig kompetanse», og synes derfor det er vanskelig å skulle hjelpe meg, eller vite hva som kan hjelpe meg. JEG synes dere klarer det helt fint, jeg! Det hadde nok vært lettere for dere om jeg hadde en arm som var brukket, eller en hjernerystelse, eller høyt blodtrykk, eller lavt blodsukker. Dere føler kanskje dere kommer til kort, men dere er gode nok, det dere gjør er godt nok! Jeg trenger ikke nødvendigvis noen som kommer med super-pedagogiske løsninger og råd - jeg trenger bare noen som lytter, som sitter hos meg når jeg er redd eller gråter, som griper hånden min når jeg har vondt, jeg trenger bare et nærvær. Jeg vet dere har mye å gjøre, å sitte hos meg er ikke noe dere kan prioritere dersom dere har det travelt, derfor er jeg ekstra takknemlig for tiden dere har til meg. Dere er gull verdt og vit at jeg er dere evig takknemlig.

Andre ganger er det ikke nødvendigvis andre personer man er takknemlig for, og da trenger det ikke å sies, men å vises i handlinger. For eksempel er jeg veldig takknemlig for deg, kroppen min. Takknemlig for at du ikke har gitt opp underveis, når jeg har utsatt deg (og til tider fortsatt utsetter deg) for noe som kunne blitt regnet som tortur, dersom det var noen andre enn meg selv som hadde gjort det mot deg. Du har holdt ut, stått i mot, grodd sammen. Jeg tenker ofte at jeg har flaks, kanskje mer flaks enn jeg har godt av. Du har holdt deg oppreist i situasjoner hvor mange kropper før deg har knekt sammen. Det skal jeg aldri glemme, og jeg tar det ikke for gitt at kroppen bare skal «tåle alt». Å nå være nøye med å gi deg NOK og rett næring er det minste jeg kan gjøre!

Når jeg sier takk, er det kanskje ikke alltid så lett for andre å skjønner hvor mye det takket faktisk rommer. Jeg går fast til hudpleier, og sporadisk til frisør, to utrolig flotte og snille unge damer. Dere er lette å snakke med, om alt mulig rart, dere fine menneskene. Jeg gleder meg alltid til å komme til dere, ikke bare fordi det er godt å bli puslet med, men mest fordi det er ordentlig hyggelig å være sammen med dere. «Samfunnet» der ute føles stort og skummelt, men å vite at det finnes mennesker som dere der, gjør det lettere å komme seg ut. Takk.

Takk.

Takk ♥