Summen av "laster"

«Summen av laster er uforanderlig» er et uttrykk jeg har brukt mange ganger. Som regel i forbindelse med selvskading og spiseforstyrrelse - det ene har avløst det andre gang på gang på gang, over flere år. Kanskje er det feil å kalle det en «last» når det er snakk om psykiske lidelser, som jo er noe man ikke kan kontrollere, men det kan uansett brukes som en metafor; summen er den samme mens «utbetalingen» forandrer form. Dytter man inn en skuff, blir en annen skjøvet ut. Det er ikke nødvendigvis det at jeg tror på at det er slik, altså, så noen selvoppfyllende profeti tenker jeg ikke det er. Men ofte skjer ting på en måte som får meg til å tenkte på nettopp dette.

Denne gangen handler det om noe annet enn selvdestruktiv adferd. Det sorte, altoppslukende mørket som har sittet i meg så lenge, har gradvis og nesten umerkelig glidd over i/blitt erstattet av en lammende angst. Angst for alt og ingenting. Angst for å være alene, angst for å være sammen med andre. Hjertebank med høy puls, hjertebank med normal puls men med en følelse av at hjertet slår så tungt at det nesten knuses. Jeg hyperventilerer ikke, får til å puste normalt, men det er som om oksygenet ikke når ned i lungene mine. Jeg blir ikke svimmel eller svimer av, men det er som jeg har tåke i hodet, og jeg får en følelse av at jeg forsvinner ut av meg selv. Som om jeg er i ferd med å opphøre å eksistere. Ofte kommer det bølger av angst, noen ganger er de trigget av hendelser, situasjoner eller tanker, andre ganger kommer de helt ut av det blå.

Det er det som er litt skummelt med psykiske lidelser, som angst, at den kan finne på å skifte uttrykk og intensitet uten forvarsel. Angst har vært med meg lenge, men aldri noe som har vært i nærheten av å ligne dette. Tidligere har den kommet i mindre doser, og den har alltid kommet i kontrollerte situasjoner, for eksempel når jeg er hjemme alene. Nå kommer den når som helst. Og for en som er avhengig av forutsigbarhet, er det ganske så på grensen til uutholdelig.

En gang på legekontoret, hvor jeg plutselig fikk en vanvittig hjertebank da jeg gikk gjennom venteværelset. Jeg får heldigvis sitte i et lite, privat venteværelse hvor det som regel ikke er noen andre, men jeg må fortsatt gå gjennom det store for å komme dit, og det ble tydeligvis for mye. Selv lenge etter at jeg kom inn i det trygge, lille, må jeg aktivt kjempe mot tårene og den store klumpen i halsen. Noen ganger blir det sånn. Andre ganger går det helt fint. Og hvordan det går later ikke til å ha noen sammenheng med hvordan jeg føler meg før jeg drar dit, eller hvor mange mennesker det er der, eller hvem de menneskene er, eller noe annet jeg kan komme på.

Nå på flyplassen i Bodø, da jeg var på tur sørover. En tur jeg har tatt mellom 1 og 3 ganger i året de siste 10 årene, og som aldri har vært noe problem. Denne gangen var været fint, jeg hadde oversiktlige og overkommelige planer med fine mennesker i en overkommelig mengde dager. Men da jeg landet i Bodø, skjedde det noe. Plutselig kjente jeg at jeg var i ferd med å miste fatningen. Jeg ble sittende helt stille, turte ikke røre meg eller snakke med noen, fordi da ville panikken ta meg. All fokus på å ikke la panikken bære avgårde med meg. «Ta deg sammen, Tora, fy faen, ta deg sammen!!» Tårene bare rant. Fokuserte på å puste kontrollert, ikke fordi jeg var redd jeg skulle hyperventilere, men for ikke å begynne å hulke høyt. Jeg var så fortvilet, helt ute av stand til å vite hva jeg skulle gjøre med meg selv. Ved å booke et fly hjem til Lofoten i stede for å fly videre til Oslo, ville jeg bare gjøre det enda vanskeligere for meg selv neste gang jeg skulle ut reise. Det fristet likevel, men på et vis greide jeg å skru min indre autopilot på, og den fikk meg inn i flyet.

Det er vanskelig å føle en lettelse over at mørket har sluppet litt taket, for dette er ikke på noen som helst måte noe bedre.