Min (kanskje) viktigste følelse

Jeg tror alle har et lite, spesifikt utvalg følelser som de føler lett, og føler sterkt. Altså, de aller første følelsene som (ubevisst) kommer når noe skjer. Grunnleggende, iboende go-to følelser. Noen har positive (typiske optimister) mens andre har negative (typiske pessimister). Ikke at man er stuck med å være en pessimist, altså, man kan lære seg å håndtere følelsene på andre måter, men det var ikke poenget mitt. De fleste av oss har begge typer følelser. Selv tror jeg stress og usikkerhet er to store hos meg, men jeg har en veldig fin en også, og det er takknemlighet.

Jeg sier takk ofte. Ikke bare som en tom høflighetsfrase, men et takk som kommer fra hjertet. Jeg tror jeg er flink til å si til andre at jeg er glad i dem, setter pris på dem og/eller setter pris på noe de har gjort. Det er veldig viktig å si hva man føler om andre mennesker, i hvertfall når det er positive følelser. Jeg klarer ikke tenke på døden uten å føle at jeg blir slått rett ned av angst, så jeg kan ikke tenke sånn at «man får kanskje ikke en sjanse til å si det senere» eller «man vet aldri hva morgendagen bringer» eller «ikke vent til det er for sent» osv - men jeg tenker hvorfor vente? Hva venter du på? Hvorfor ikke bare si det du føler, når du føler det? Jeg blir lett glad i andre mennesker, jeg er takknemlig for ting andre gjør for meg, og har lav terskel for å uttrykke det.

Noen ganger så passer det kanskje ikke helt å si takk. Som på forrige helgs klatrekurs. Dere andre deltagere kjente meg ikke og ante nok ikke noe om den massive angsten som hadde herjet i meg i flere dager før kurset. Dere fikk ikke se noen til den på selve kurset heller, fordi deres egen lette nervøsitet virket betryggende på meg. Vi var spente alle sammen og det skapte en umiddelbar følelse av tilhørighet. Til tross for at vi alle var litt usikre på hva vi var i ferd med å begi oss ut på, så var stemningen rolig og avslappet. Vi hadde det morsomt, hyggelig og lærerikt sammen. Kurset ble en opptur jeg ikke kan huske å ha hatt maken til, og det er mye takket være dere. Jeg kan selvsagt ikke si alt dette høyt, direkte til dere, men jeg håper dere på en eller annen måte kan føle alle de gode, varme og takknemlige tankene jeg sender dere alle sammen.

Selv om jeg er god på å si takk, er det likevel ikke alltid jeg husker å si det. Eller ikke husker å si det hver gang. Som når jeg er på legevakta. Jeg sier alltid takk for hjelpa til legen før jeg går, ja bortsett fra noen få ganger da, når jeg vet at dersom jeg åpnet munnen ville det heller kommet ut en frase som er i stikk motsatt ende av skalaen. Leger kan jo være litt... uforutsigbare. Men så er det dere sykepleierne da. Dere er noen fantastiske damer. Når jeg er innom for å bli sydd, men spesielt når jeg er innlagt på en av akuttplassene. Legevakta har visstnok ikke «psykiatrifaglig kompetanse», og synes derfor det er vanskelig å skulle hjelpe meg, eller vite hva som kan hjelpe meg. JEG synes dere klarer det helt fint, jeg! Det hadde nok vært lettere for dere om jeg hadde en arm som var brukket, eller en hjernerystelse, eller høyt blodtrykk, eller lavt blodsukker. Dere føler kanskje dere kommer til kort, men dere er gode nok, det dere gjør er godt nok! Jeg trenger ikke nødvendigvis noen som kommer med super-pedagogiske løsninger og råd - jeg trenger bare noen som lytter, som sitter hos meg når jeg er redd eller gråter, som griper hånden min når jeg har vondt, jeg trenger bare et nærvær. Jeg vet dere har mye å gjøre, å sitte hos meg er ikke noe dere kan prioritere dersom dere har det travelt, derfor er jeg ekstra takknemlig for tiden dere har til meg. Dere er gull verdt og vit at jeg er dere evig takknemlig.

Andre ganger er det ikke nødvendigvis andre personer man er takknemlig for, og da trenger det ikke å sies, men å vises i handlinger. For eksempel er jeg veldig takknemlig for deg, kroppen min. Takknemlig for at du ikke har gitt opp underveis, når jeg har utsatt deg (og til tider fortsatt utsetter deg) for noe som kunne blitt regnet som tortur, dersom det var noen andre enn meg selv som hadde gjort det mot deg. Du har holdt ut, stått i mot, grodd sammen. Jeg tenker ofte at jeg har flaks, kanskje mer flaks enn jeg har godt av. Du har holdt deg oppreist i situasjoner hvor mange kropper før deg har knekt sammen. Det skal jeg aldri glemme, og jeg tar det ikke for gitt at kroppen bare skal «tåle alt». Å nå være nøye med å gi deg NOK og rett næring er det minste jeg kan gjøre!

Når jeg sier takk, er det kanskje ikke alltid så lett for andre å skjønner hvor mye det takket faktisk rommer. Jeg går fast til hudpleier, og sporadisk til frisør, to utrolig flotte og snille unge damer. Dere er lette å snakke med, om alt mulig rart, dere fine menneskene. Jeg gleder meg alltid til å komme til dere, ikke bare fordi det er godt å bli puslet med, men mest fordi det er ordentlig hyggelig å være sammen med dere. «Samfunnet» der ute føles stort og skummelt, men å vite at det finnes mennesker som dere der, gjør det lettere å komme seg ut. Takk.

Takk.

Takk ♥