En smak av håndfast mestring

For noen måneder siden meldte jeg meg på klatrekurs, sammen med en venninne. Jeg har klatret en del tidligere, men det har vært i regi av dagenheten (hvor jeg ikke lengre går), i en klatrevegg i nabokommunen. I fjor høst åpnet en stor, fin og etterlenget klatrevegg her på øya, og klatring er jo himla gøy så jeg tenkte at da er det egentlig bare å komme seg i gang igjen! Selv om jeg har klatret en del så har jeg aldri sikret noen. Det er spennende, utfordrende, og ikke minst gøy! Jeg var ekstremt nervøs på forhånd, så nervøs at jeg gråt mens jeg angret bittert på at jeg hadde meldt meg på det dumme kurset. Men å melde seg av var ikke noe alternativ, for jeg kjente at dette var noe jeg måtte gjennomføre. Kurset gikk over to dager, og etter å ha møtt de andre deltagerne kunne jeg slappet helt av, for det var en kjempehyggelig og passe nervøs gjeng, som hadde mye mindre klatre-erfaring enn meg (og kunne de klare det, så kunne vel «dumme meg» også klare det!!).

Da vi var ferdig første dagen ville jeg ikke hjem, jeg kunne med glede og letthet tatt de ti og en halv timene på en gang! Jeg dro hjem med en helt euforisk følelse, noe jeg ikke har kjent på lenge. Å være i stallen er en av favoritt-tingene mine, men det kan ikke sammenlignes. I stallen blir jeg rolig. Her ble jeg, til tross for at klatring er fysisk krevende, full av energi. Et skikkelig rush! Jeg følte meg helt trygg på det jeg gjorde, og at jeg fikk til det vi lærte, noe jeg også fikk tilbakemeldinger på. Så kom nervøsiteten tilbake, når jeg innså at vi også skulle ta brattkortprøven, men da i langt mindre kontrollerte omstendigheter. Man må vente noen dager etter kurset før man forsøker seg på brattkorttesten. Den blir tatt i åpningstiden til klatreveggen, det vil si at det da er flere andre klatrere der. Uforutsigbarhet er noe av det aller verste for meg, så å gå rundt å lure på hvor mange andre som ville være der, hvem de var, hvem andre som skulle ta testen, hvilken instruktør som skulle ta testen på oss - det var helt på grensen til hva jeg kunne takle. Alt inni meg sa at nå var det bare å feige ut, men jeg følte en forpliktelse ovenfor venninnen min, vi hadde avtalt å gå på kurset sammen og å ta brattkortet sammen. Jeg vet hun ville skjønt det om jeg ikke klarte det, men jeg ville ikke skuffe henne. Om jeg ikke gjorde det for min del, så kunne jeg gjøre det for hennes del!

To dager senere dro vi i veggen, egentlig bare for å øve. Der møtte vi på C, hun som var miljøkontakten min på dagavdelingen, og som forøvrig også er den som har startet klatreklubben og har vært drivkraften bak å få bygget klatrevegg her. Hun var der for å klatre selv, men litt flaks og mye godvilje gjorde at hun lot oss få muligheten til å ta brattkorttesten der og da. Siden jeg kjenner henne relativt godt føltes det mye tryggere. Det gjorde at jeg klarte å stenge ute alle de andre menneskene som var der, og bare fokusere på det vi skulle gjøre.

Etter en del skjelving, fomling, latter, klatring og sikring, fikk både jeg og venninnen min brattkortet rett i hånda. Det er første gang jeg har jobbet for, og mestret, og fullført noe som har gitt meg et håndfast bevis på det jeg har oppnådd. Needles to say; det er en jævlig god følelse.

Dessuten er det C jeg har klatret aller mest med, henne som over en så lang periode var mitt anker og min trygghet, både bokstavelig talt i klatreveggen, og metaforisk sett ellers. At det var hun som tok testen betyr svært mye for meg. Med det har vi liksom, på en veldig fin og symbolsk måte, kommet «full circle».