Kontrollerte tanker – ukontrollerbare følelser

Jeg merker ofte at jeg ikke har kontroll over følelsene mine. Selv om jeg er så rolig, saklig og rasjonell som det er mulig å bli, så tar følelsene likevel overhånd. Det er vanskelig å takle. Den type situasjoner og hendelser som forårsaker vanskelige følelser er noe jeg sannsynligvis kommer til å treffe på resten av livet. Og bare for å ha det klart, i dette innlegget kommer jeg til å bruke et konkret eksempel, men jeg mener ikke på noen måte at det var kommentaren til vedkommende som var et problem (hun mente garantert ikke noe vondt med det) - det er reaksjonen min som er problemet. Det er ikke mulig å unngå alle utfordrende situasjoner og kommentarer, når det kommer til kropp og utseende, slike som tidligere ville vært triggende som faen. Jeg må lære meg å håndtere det.

På klatrekurset for noen helger siden havnet jeg plutselig midt oppi en vanskelig situasjon (for herregud, det må jo liksom alltid være noe). Når vi øvde på de forskjellige tingene på kurset, gikk vi sammen to og to eller tre og tre. Jeg var sammen med venninnen min som jeg hadde meldt meg på kurset sammen med. Hun er sikkert 20 cm lavere enn meg, så da er det helt naturlig at jeg er en god del tyngre enn henne. Jeg var derfor 100% forberedt på at det ville komme opp, på en eller annen måte. Og det gjorde det. Da jeg var oppe i veggen og skulle øve på fall, og den lettere venninnen min skulle sikre meg, hørte jeg noen nede på bakken si noe sånn som at de «ville se hvordan fallet var med noen som var så mye større». STØRRE?, tenkte jeg, men bare skjøv tankene unna og lot meg selv falle. Problemfritt, selvsagt, man kan sikre personer som er opptil 30% tyngre enn seg selv. Jeg falt flere ganger på rad, for at hun skulle øve seg på å håndtere fall. Da jeg kom ned på bakken tenkte jeg at jeg skulle spørre hva som egentlig ble sagt, men jeg ombestemte meg. Herregud Tora, don't be that guy, bare la det gå!

(jeg er abekatten i rosa som klatrer til topps, på led)

Jeg sikrer.

Så tenkte jeg ikke noe mer på det. Ikke før jeg kom hjem og hadde satt meg ned. Da kom det. Alt sammen. Som et godstog. Det får meg ikke til å ville sulte meg, det får meg ikke til å ville gå ned i vekt, det får meg ikke til å hate kroppen, det får meg ikke til å ville ødelegge meg selv, det får meg ikke til å angre på vektoppgangen jeg har hatt siden i fjor -men det får meg til å føle meg HELT forjævlig. Det gjør vondt, så forbanna vondt at jeg gråter. Og det setter seg godt fast, der oppe i hodet mitt.

Jeg puster og tenker så rasjonelt jeg bare kan; kanskje var det høyde-forskjellen hun siktet til når hun sa «større». Det er, som nevnt, helt naturlig at jeg er tyngre enn ei som er lavere enn meg. For eksempel; ei jente som er 167 cm høy (sånn cirka gjennomsnittshøyde på norske damer) vil faktisk med samme (normale) bmi som meg veie hele 12 kilo mindre enn meg. Jeg er rasjonell og rolig, men selv med selvinnsikten på plass kan det være begrenset hvor langt man kommer. Hva mer kan jeg gjøre? Forsatt føles det forjævlig. Fortsatt gjør det vondt. Og fortsatt sitter det ordet i hodet mitt, «større», som i «STOR», brent fast.

At jeg ikke lar det gå ut over meg selv slik jeg gjorde før er absolutt et steg i riktig retning, det skal jeg ikke kimse av. Men det går ut over noe inne i meg. Det er noe som kveles der inne. Som desperat gisper etter luft, men som ikke får det. Og det gjør vondt. Forjævlig vondt. Jeg «jobber» med det, men skjønner ikke helt hvor veien videre går.