Meningen med livet – på godt og vondt

Jeg har voldsomme nedturer, som blir avløst av voldsomme oppturer. Hudløs. Det er ikke snakk om «humørsvingninger» eller på en manisk/depressiv-måte, men på en naturlig måte, påvirket av ytre omstendigheter. I hvertfall oppturene. Og det er godt, at selv om jeg generelt sett ikke har det så bra så kan jeg føle på glede over ting.

Turen til Oslo for to uker siden kostet meg svært mye. Siden jeg ikke alltid ser en klar sammenheng mellom «cause and effect» så er det vanskelig å vite nøyaktig hva den turen bidro til, men da jeg kom hjem igjen gikk ting hvertfall litt galt og jeg ble innlagt på akutt-sengene hos legevakta i noen dager. På den andre siden, så bidro også turen til at jeg holdt meg i skinnet i forkant av reisen, for jeg ville ikke risikere å måtte avlyse. Når jeg har noe å glede meg til, eller noe å holde ut til i nær fremtid, så holder det meg gående.

Jeg dro på IKS' landsmøte, hvor jeg traff gamle venner og bekjente. Selv om jeg kjenner dem og føler meg trygg på dem alle, så ble det likevel vanskelig med en såpass stor gruppe, men jeg begynte hvertfall ikke å gråte (selv om det var like før), og det var fint å få se og klemme på noen av de menneskene jeg setter høyest pris på her i verden. Dagen før fikk jeg møtt ei venninne jeg tidligere bare har snakket med over nettet, vi har mye til felles, på godt og vondt. Hun har etterhvert blitt en god venninne, og det var godt å endelig få besøke henne, og møte hennes lille hund og store mage (som en uke og to dager senere ble til en vakker liten jentebaby, hurra!♥). Jeg fikk også besøkt en av mine aller nærmeste venninner, og hennes sønn på to og et halvt år, en nydelig liten gutt som vokser opp med meg som en tante i livet sitt. Han fikk gave av meg, en ugle som umiddelbart ble hans beste venn, og da vi gikk til bilen for å kjøre meg til togstasjonen, tok han med den største selvfølgelighet tak i hånden min da jeg strakte den mot han.

Jeg bodde hos tanten min, tante som er tålmodig og forståelsesfull og som legger alt så til rette for meg at jeg er i stand til å reise (for hadde jeg ikke hatt en trygg plass å bo, kunne jeg jo faktisk ikke dratt). Vi fikk besøk av hennes sønn/mitt søskenbarn, og hans familie. Eldstemann er 11 år, i stemmeskiftet og med bittelitt dun på overleppa, er ikke lengre så glad i klemmer og liker best å spille på nettbrettet. Tvillingene er sju år, og av en grunn jeg aldri kommer til å forstå, så virker det som om de forguder meg like mye som jeg forguder dem. De krangler om å få leke med meg, ønsker sitte ved siden av meg, inntil meg, gir meg klemmer som varer i en hel liten evighet. Når vi kjørte rundt dit vi skulle, satt jeg i den ene bilen sammen med gutten (og jeg måtte sitte i baksetet sammen med han, for det var så viktig for han å sitte ved siden av meg♥) og jentungen satte i den andre bilen, men vi hadde fått låne ordentlige walkie talkier slik at vi to kunne prate sammen hele turen. Vi var på en lekeplass med en kjempestor klatrestativ, hvor vi løp rundt og lekte i timesvis.

Alt i alt; gode ting! Gode mennesker! Glede!

Lykke! Tilfredshet! Grunner til å leve, grunner til å kjempe!

Og så hjem igjen. Hjem til vakling, feilsteg, blod,

tårer, angst og innleggelse. Torsdag til søndag.

Hjem søndag kveld, og opp klokken seks mandag morgen. Rett i stallen. Stallen min. Hestene. Hestene mine. Jeg trodde ikke det var mulig at det bare ville bli bedre og bedre å være der etter så lang tid, men sånn er det faktisk. Jo mer jeg er der, jo bedre blir det. Dagen har en mening. Hverdagen har en mening. Livet har en mening. Det er ikke bare hestene som gjør det. Å stelle med dem er som regel kun en liten del av det jeg gjør der - jeg setter like stor pris på de andre aspektene ved stall-arbeidet. Å måkke møkk i boksene er rene meditasjonen. Hun som er daglig leder i stallen er hun jeg forholder meg til, og hun er et genuint flott menneske. Vi snakker om løst og fast og ler mye mens vi jobber. Det er godt, det er noe jeg virkelig setter pris på. Hun har dessuten en liten valp, som pleier løpe gledesstrålende i beina våre når han er våken. Jeg er blitt like glad i han som i hestene. I henne også, forsåvidt. Gradevis får jeg mer ansvar der oppe, og det vokser jeg på. Selv om jeg er der i regi av psykiatrien, så føler jeg meg ikke som en pasient, men som et menneske. Jeg blir behandlet som det også, et menneske altså, samtidig som det blir tatt hensyn til «utfordringene» mine.

Stallen er jeg i på mandager og onsdager. I dag er det onsdag, og jeg har hatt en fantastisk dag der. Men nå er det mange dager til mandag. Alt for mange. Og det er disse dagene som er vanskelige. Dager som føles meningsløse og tomme. Vente-dager. Det er lett å tenke at jeg burde hatt noe å fylle hver eneste dag med, men det blir feil det også, for får jeg for mye å gjøre blir jeg for sliten og det går dårlig det også.

Det er jo sånn at oppturene veier opp for nedturene, og det er vel egentlig hovedgrunnen til at jeg ikke ønsker ta antidepressiva, fordi jeg ikke vil risikere at følelselivet blir flatet ut. Men oppturene er noe jeg må aktivt oppsøke, og nedturene kommer av seg selv (evn i fravær av oppturer). Jeg overlever nedturene, riktignok ikke alltid "helskinnet", og de tærer på. Jeg jobber (åh, "jobber", det er et så utrolig intetsigende uttrykk, men i mangel på noe bedre bruker jeg det) med det, sammen med de jeg har rundt meg. På sikt er målet at nedturene skal bli færre, og oppturene mer stabile. Så var det dette med å finne veien dit, da.