Jo bedre man har det, jo mer har man å miste

Jeg er her enda, altså. Jeg har det vondt, og så har jeg det fint. Å være glad er skummelt. Jeg har alltid tenkt at det føles slik fordi dersom man er glad så tror hele verden at alt er bra og man har det bra. Er man glad så blir man ikke tatt på alvor lengre dersom man sier man er trist. For man kan jo ikke være både glad og trist? Men det kan man faktisk. Og det har jeg innsett når, og jeg tror på det, og jeg vet at de aller aller fleste vet at det er sånn.

Jeg er fremdeles redd. Det er fortsatt skummelt å ha det bedre, av en annen grunn. For jo bedre man har det, jo mer har man på miste. Jeg tenker for eksempel på stallen. Stallen er min favorittplass her på jord, stallen gir meg mål og mening. Hva om jeg plutselig skulle miste muligheten til å være der? Jeg ville mistet selve meningen med livet mitt. Stallen kommer jeg selvsagt ikke til å miste, men den gjør meg sårbar og det er skremmende. Men det er vel sånn det er, for alle oss mennesker, at vi må satse noe, ta sjanser, for å få noe igjen.

En klisje (men de fleste klisjeer har tross alt en sannhet i seg);

«Å elske er å ta sjansen på å ikke bli elsket. Å håpe er å ta sjansen på skuffelser. Å forsøke er å ta sjansen på å misslykkes. Men sjanser må tas, fordi den største faren i livet er å ikke ta sjanser i det hele tatt. En person som ikke tar sjanser på noe, gjør ingenting, har ingenting, er ingenting. Hun unngår lidelser og sorger, men hun kan simpelthen ikke lære å føle, forandre, vokse, elske, leve.»

Jeg kan ha det fint, men så skal det så lite til før jeg velter. De uungåelige tapene (ikke så store som feks å miste stallen, men like fullt smertefulle) går inn på meg. Nedturene er ikke verre enn før, det vet jeg veldig godt at de ikke er, men de kjennes like forbanna jævlige. Jeg har ikke skjønt hvorfor, før psykologen min påpekte det. At jeg føler mer glede og lykke sender meg høyere på opp på følelses-diagrammet enn jeg har vært før. Når jeg faller ned på minus-siden forsvinner jeg ikke nødvendigvis like langt ned i mørket som før, men fallet er større, kontrastene er større. Det gir mening, hvertfall for meg.