Et fremskritt av de større

Å ri tur med hest i fint vær og grønn naturen må vel være et drømmescenario for de fleste. Det var mitt mål og min drøm, da jeg begynte i stallen, å en dag kunne ri på tur! Siden den gang har jeg vært på tur to ganger, og det har vært to kjempedårlige opplevelser. Den ene gangen var hesten, som ellers er en rolig og stødig hest, helt stresset og tullete. Hun skvatt til av ingenting, hun sparket til en av de andre hestene når den kom for nært og da vi skulle trave så satte hun i galopp og jeg fikk ikke stoppet henne. Andre gang var faktisk med Frøya, for ikke så lenge siden. Jeg red og ei fra stallen gikk sammen med oss. Frøya var stressa og frakoblet hele veien, og da vi var nesten hjemme så satte hun i full galopp, uten noe forvarsel, og stanset ikke før vi var ved stallen. Jeg fikk ikke kontakt med henne overhode, hun bare for avgårde, og jeg måtte bare klamre meg fast med armer og bein for ikke å falle av. Hun var stresset, hun ville ikke være alene, hun ville hjem, ja vel, ok. Gjort er gjort. Jeg måtte finne på noe annet lurt, for jeg må jo kunne ri på tur med henne. Ikke alene igjen, den er grei, men jeg er ikke villig til å ri uansett hvor mange andre jeg rir sammen med dersom jeg ikke kjenner at jeg er trygg og at jeg har kontroll på henne.

Så, jeg begynte å gå små turer med henne. Vi snakker SMÅ turer altså, typ vi kan fremdeles se de andre hestene som står på beitene ved stallen, men jeg ser en klar fremgang hos henne. Tidligere var hun stresset bare vi gikk forbi inngangen til beitet, og jeg måtte omtrent tvinge henne med meg. Det har forandret seg veldig. I stede for å stresse er hun nå mer opptatt av å snuse etter godbitene hun vet dukker opp fra lommen når hun pent følger etter meg, eller kikke lengselsfullt på alt det grønne gresset i grøfta.

Verdens beste ♥

Siden den dumme opplevelsen vår har Frøya vært på mange og lengre turer i området, med de andre hestene når det har vært rideskole, og det har nok også vært med på å trygge henne. Så for ikke så lenge siden tok jeg mot til meg, salet på henne, og red opp til gamlestallen. En veldig kort tur som tar i underkant av et minutt hver vei. Det var der hun la på sprang sist gang, så da tenkte jeg det var et fint sted å starte. Hun var litt nølende, men gjorde ingen tegn til noen utfall, og da vi kom tilbake til stallen var jeg så glad at jeg hadde tårer i øynene. Det var i det minste en start, som jeg selv var strålende fornøyd med!

Jeg har gjort det igjen, flere ganger, ridd litt lengre før vi har snudd, og ridd inn på utendørsbanen som ligger rett ved gamlestallen. Der har hun ridd flere timer med rideskolen. Banen ligger dessuten «vegg-i-vegg» med beitet hun står på så hun kan se rett bort på alle kompisene sine, så der er hun komfortabel. Er det fint vær så er det så mye bedre å ri der enn å ri inne. Jeg er glad hun aksepterer å være «alene» der, så slipper vi være avhengig av andre.

På utebana!

Så skjedde det, omsider. Ei av de andre jentene skulle ut på tur, og jeg bestemte meg impulsivt for å slenge meg med. Frøya tuslet rolig bak den andre hesten, og var helt super; jeg fikk bremset henne, jeg fikk stoppet henne, jeg fikk styrt henne og jeg fikk snudd på henne. Jeg fikk til og med holdt henne igjen i roligskritt da den andre hesten begynte å trave, og det er ganske utrolig! Hun var relativt rolig og avslappet, og det samme var jeg. Så nå, NÅ, er vi faktisk i gang! Jeg kan sette meg opp på henne ute, og føle meg trygg, og det i seg selv er noe jeg for kort tid siden ikke kunne se for meg at jeg ville oppnå. Jeg tar høyde for at jeg sikkert kommer til å få noen dårlige opplevelser og utfordringer innimellom, sånn er det når man har å gjøre med levende dyr. I mellomtiden så nyter jeg disse oppturene og fremskrittene til det fulle ♥

Å åpne opp for følelser

Etter denne tøffe vinteren/første delen av våren er det godt å bare være. Nærmere bestemt; bare være i stallen. Behovet mitt for å dele ting har endret seg. Jeg behøver en pause fra all tenkingen, og fokusere mer på å føle og å være her og nå. Jeg har ikke hatt lyst å skrive like mye som tidligere, så jeg har latt være. Den lange krisen har gjort at jeg har snakket veldig mye med veldig mange forskjellige mennesker om veldig mye forskjellig – nå har jeg ikke lengre like mye som må ut.

De første ukene etter at den dårlige perioden var over, så følte jeg ikke så mye. Alt var stille og rolig og platt, noe som passet godt for en utslitt sjel. Så begynte jeg å føle mer igjen. Den siste tiden har jeg følt veldig mye, hele tiden. Mye glede og kjærlighet til hestene og stallen, men også mye redsel og tristhet, som jeg ikke helt vet hvor kommer fra.

Jeg har med jevne mellomrom små «sammenbrudd» hvor jeg bare gråter og det kjennes ut som sjelen min revner. Jeg vet aldri hva som utløser det, for noe jeg kan takle helt fint en dag er bare helt krise en annen dag. En morgen jeg skulle i stallen, var jeg ikke forberedt på at noe skulle være annerledes, jeg trodde den morgenen skulle være som alle andre morgener, men det var det ikke, og alt i meg bare raste. Alene i stallen sto jeg og måkket en boks mens tårene rant i så strie strømmer at jeg ikke klarte se forskjell på torv og hestebæsj. Jeg vet ikke hvorfor det ble så fælt akkurat den morgenen, jeg vet bare at det ble det.

En annen dag, en lørdags formiddag, skulle jeg ri så jeg gikk for å hente Frøya på beitet. Vi hadde hatt det så bra sammen de siste ukene og hadde fått til så mye fint, og jeg så frem til enda en ridetime hvor vi skulle fortsette å jobbe. Men været var fint og Frøya hadde andre planer, hun ville heller være ute så hun nektet å bli med. Og når 400 kilo ikke vil bli med, så blir det ikke med. Jeg dro, jeg dyttet, jeg lokket, jeg truet, men til ingen nytte. Hun blånektet, så til slutt var det ikke annet å gjøre enn å sette seg ned på bakken og lå tårene strømme. Jeg tror aldri i mitt liv jeg har vært så lei meg før, eller følt meg så avvist av noen jeg elsker så uendelig høyt. Gråtende kjørte jeg hjem og la meg, og så ikke for meg at jeg noen gang ville få til noe som helst med henne igjen (men det stemte jo selvsagt ikke).

I forrige uke hadde jeg en privat ridetime, på ettermiddagen. Det var på ettermiddagen, og det var to andre der fra før, med to stooore hestene fra privatstallen. Jeg kjenner både hestene og menneskene fra før, men ble likevel utrolig stresset, jeg ble så redd for å ri i veien for dem, de har holdt på meg hest i mange år mens jeg bare daffer rundt på min lille fjording uten å egentlig vite hva jeg holder på med. Det bygde seg bare mer og mer opp helt til jeg bare begynte å gråte der jeg satt. Hun som instruerte meg var kjempefin og forståelsesfull, og det gjorde at jeg klarte å fortsette å ri, men jeg var anspent i hele kroppen og ukonsentrert, og selv om jeg klarte ta meg sånn passelig sammen så lå tårene i øyekrokene hele tiden. Jeg vet jo at ingen av de to andre som red synes jeg var i veien eller så dum ut, men jeg var bare så himla kjemperedd og ukomfortabel.

Det hjelper å få snakket om det. Selv om det ikke er noe å «løse» eller noe man kan finne svar på, så holder det å få luftet det. Ting som skjer i stallen får jeg snakket om med de andre i stallen, oftest med daglig leder i stallen Marie, men etterhvert som jeg har blitt kjent med de andre så kan jeg snakke med de også når det er hendelser knyttet spesifikk til hest eller ridning. Frustrasjon og usikkerhet i den sammenhengen er noe de fleste har vært igjen, og forsåvidt noe man opplever med jevne mellomrom også etter at man er kommet gjennom nybegynner-fasen.

Men det er jo litt pinlig, synes jeg! Å være så jævlig sippete. Jeg kan fint begynne å gråte helt uten noe «god grunn», uten at noe spesielt har skjedd. Jeg er sårbar og følsom og klarer ikke styre verken tankene eller følelsene som kommer og gjør meg opprørt. Min kloke psykolog spurte meg om det er slik at kontakten jeg har med Frøya gjør at jeg føler mer. Og det gjør jeg jo. Jeg føler mye mer! Helt enorme mengder kjærlighet, omsorg, stolthet, glede, lykke, og alle andre følelser i den gata. Da sa han at om man åpner opp for flere følelser, så kommer alle, ikke bare de gode. Og når jeg ser på det på den måten, så veier de gode gledene opp for det vonde kaoset.

Sosiale koder og forventninger

Å dra på besøk til noen er i utgangspunktet noe av det mest stressende og utfordrende jeg vet om. Det er to grunner til det, og den første er mat/drikke. Får man besøk er det liksom et selvfølge at man tilbyr de noe å drikke, kanskje også noe å spise, dersom det er et planlagt besøk. En kopp kaffe eller et glass brus er liksom et minimum. På grunn av bakterieangsten og tvangstankene mine, er jeg ikke i stand til å spise/drikke noe andre plasser enn hjemme (hjemme = hos meg selv eller hos foreldrene mine). Ikke en gang et glass vann, fordi jeg ikke tør drikke vann fra andre kraner enn den hjemme. Dessuten er jeg redd noen har kommet borti kanten på glasset, der hvor jeg skal drikke, og det bare går ikke. Og om jeg drikker brus, tenk om brusen er i en åpen flaske fra kjøleskapet, og noen andre i familien tidligere har drukket rett fra flasken? Jeg vet at om jeg inntar noe på besøk hos andre, så vil jeg med stor sannsynlighet sitte igjen med et tre dagers langt angst-maraton. Ingenting av dette kan jeg forklare til den jeg er på besøk hos. «Nei takk!» er det eneste jeg kan svare, og det er tydeligvis noe som skaper uro, spesielt voksne/eldre folk blir nærmest fortvilet over å ikke kunne gi meg «verken vått eller tørt!». Som liten ble jeg fortalt at det er uhøflig å takke nei. Selv om man ikke har lyst på noe så kan man i det minste drikke noe slurker av et glass saft. Nå som jeg er voksen er det enkleste å bare ikke dra på besøk. Det blir som regel bare ukomfortabelt, så det er bedre for alle parter å være la være.

En annen ting er å vite når man skal dra hjem. Det synes jeg er kjempevanskelig å vite hvor lenge jeg skal bli. Tenk om jeg synes det er trivelig mens «vertskapet» sitter å bombarderer meg med hint (som jeg ikke fanger opp) om at det er på tide å gå, men er for høflig til å si det rett ut? Få ting er verre enn en gjest som bare blir værende og værende og værende. Hvor går den grensen, hvor finner man den balanse, når det ikke kommer naturlig til en? Jeg har som regel aldri besøk selv, blant annet fordi jeg er redd de skal bli for lenge. Samtidig er jeg kanskje enda reddere for at de ikke skal bli lenge nok, om det er noe jeg har det hyggelig sammen med. Selv om en selv koser seg, hvordan vet man egentlig at den andre part også gjør det? Hvordan vet man forskjell på høflighet og genuin «hyggelighet»?

At jeg unngår å dra på besøk til folk betyr selvsagt ikke at jeg ikke treffer andre; jeg bare møter dem heller ute. Feks i stallen/klatreveggen/gå tur/gå i butikker. Men det hender, sånn en veldig sjelden gang, at jeg drar på besøk. Har jeg først vært en gang hos noen, og det har gått bra, så er det lettere å dra dit igjen. Jeg må nevne at det siste halvåret har jeg faktisk vært mange ganger på besøk hos ei jeg relativt nylig har blitt kjent med. Hun har barn, minstejenta er baby, så da er det mest praktisk å treffes hjemme hos henne. Første gang var skummel, og jeg gruet meg fryktelig på forhånd, men det ble utrolig hyggelig og timene bare fløy. Vi ble enige om å gjenta det, og det har vært like fint alle de andre ganger også; praten går lett, timene virkelig flyr (typ, plutselig har det gått 3-4-5 timer!), og vi koser oss begge to. Det føles helt naturlig og jeg slapper av. Jeg er trygg nok på henne til å kunne forklare at jeg ikke kan spise noe på besøk hos andre, og faktisk også trygg nok til å ha med meg egen mat (energibarer/næringsdrikker) som jeg spiser mens jeg er der. Jeg føler ikke at jeg trenger meg på eller er til bry. Det er sjeldent det blir slik, men når det skjer så er det utrolig fint!

Min plass i livet

Da jeg startet i stallen, januar 2015, var jeg der 3 timer, to dager i uka. Nå er jeg der alt fra to til ti timer, som regel hver eneste dag. Jeg har fremdeles faste tidspunkter to dager i uka, men er der mange timer utenom også, på ettermiddager og i helgene, nå som jeg har min kjære Frøya.

Februar, 2015; 

"Jeg har hørt så mange si at «hester reddet livet deres». Selv er jeg ikke helt der, men jeg har ikke noe problem med å forstå hva de mener. Å være i stallen er et pusterom ulikt noe annet. Kanskje er det nettopp det som kalles mindfullnes, for jeg tenker ikke på hva som har vært eller hva som kommer, jeg bare er tilstede her og nå. Veldig ofte når jeg har det tungt, så er det som om det er storm og bråk inni hodet mitt. I stallen er hodet fullt av ro og stillhet. Verdenen der utenfor eksisterer ikke og det kjennes ut som jeg aldri har gjort noe annet enn å være akkurat her. Det kjennes ut som det er her det er meningen jeg skal være, det er her det alltid har vært meningen at jeg skulle være, det er her jeg hører hjemme. Jeg kan kjenne det i hjertet mitt ♥"

Så rett jeg hadde!! Jeg har funnet min plass i livet. Der jeg hører hjemme. Stallen er den eneste plassen jeg vil være, det eneste jeg ønsker holde på med. Hester er som regel det eneste jeg vil snakke om, det eneste jeg vil høre om. Stallen er kanskje ikke lengre den friplassen den pleide være, men jeg tenker at det er helt naturlig at det er blitt slik. Det er enkelt å holde monstrene på avstand i korte tidsrom, men nå er jeg i stallen mye oftere og mye lengre. Livet mitt leves i stallen. Jeg drar dit som jeg er, enten med humøret på topp eller med klump i halsen – hestene tar alltid i mot meg. 

Jeg kan ikke si at «hestene reddet livet mitt», for det er ikke fortid, det er ikke noe som har skjedd - det er noe som skjer akkurat nå. Frøya er det beste som har skjedd meg, jeg er så glad i den hesten at jeg er blitt helt skrullete. Hun holder meg gående, holder meg oppe, holder meg skjerpa. Jeg elsker henne høyere for hver dag som går, vi utvikler oss stadig sammen og båndet vårt blir bare sterkere og sterkere. Hun er den beste lille ponnien i hele verden. Hva hun synes om meg er litt vanskelig å si, hester er sjeldent like tydelige som feks hunder, men jeg er ganske sikker på at hun vet forskjell på meg og på alle de andre menneskene hun møter.

Når jeg sier stallen, er det ikke bare hestene jeg snakker om. Det er også menneskene i stallen. Jeg føler meg velkommen, jeg føler meg inkludert. Jeg føler at jeg betyr noe, at jeg har en verdi. Stemningen og miljøet er helt supert. Folk hjelper hverandre og stiller opp for hverandre. Jeg er takknemlig og ydmyk for at jeg får være en del av det.

Når noe uforløst forløses

April 2013, utdrag fra innlegget Klippen; 

"Det er vanlig å lure, men vanskelig å spørre. Dessuten er det litt pinlig og føles litt dumt. Men siden jeg selv ikke aner, sånn virkelig ikke aner, så må jeg spørre. En det er trygt å spørre. Som miljøkontakten på avdelingen. Det er stille litt, før jeg trekker pusten og tar sats. Jeg ser ned på hendene mine og spør; synes du jeg er tynn? Jeg løfter blikket. Hun ser alvorlig på meg, og uten å nøle nikker hun mens hun sier «mhm». Monstrene i hodet hyler at hun sier ja fordi hun må, for å være høflig, for å være snill, men når jeg ser henne inn i øynene så ser jeg at hun mener jeg. «Burde jeg være her?». Mer nikking, og jeg fortsetter. «Trenger jeg være her?» «Ja» svarer hun. Jeg vet hun har rett, og jeg stoler på henne. Eller mer presist; jeg stoler mer på henne enn på monstrene i hodet."

Den gangen lå jeg i en seng på sykehuset, med en sonde tredd gjennom nesa og ned i magen. Redd for å legge på meg, redd for at jeg egentlig ikke trengte sonde, redd for at alle gjorde narr av meg bak ryggen min fordi jeg var jo ikke sååå tynn, liksom. Redd for alt. Og trengte sårt bekreftelse. Miljøkontakten min på dagavdeligen jeg gikk på den gangen var helt suveren. Jeg hadde tidligere mistet mange av de jeg hadde møtt gjennom helsevesenet, mennesker jeg hadde knyttet meg til. Derfor var jeg bombesikker på at jeg ikke ville kunne stole sånn på noen igjen eller bli så glad i noen som jeg hadde vært i de som hadde blitt borte. Jeg tok fullstendig feil.

Hun var i all hovedsak den som fikk meg gjennom tiden med sonde. Hun stilte opp 100% og jeg stolte på henne 100%. Hun holdt meg gående og støttet meg. Og så ble jammen meg hun også borte... Skulle egentlig ut i permisjon på slutten av året, men ble brått borte på høsten. Ikke noe hade. Ikke noe avslutning. Bare et stort tomrom. Vakuum. Jeg ble gående rundt med en sorg, et savn, en åpen dør som ikke lot seg lukke. Etter nesten halvannet år bestemte jeg meg for å sende henne en hilsen, hvor jeg blant annet takket henne for alt hun hadde gjort for meg. For det var egentlig det som var vondest; at jeg ikke fikk fortalt henne hvor mye hun betydde for meg i en av de aller tøffeste periodene i mitt liv. Hun er fantastisk i jobben sin, og hun er en fantastisk person. Jeg forventet ikke å få svar, selv om jeg håpet på å få det, men tiden gikk og jeg hørte ikke noe fra henne. Det er greit, tenkte jeg. Hun har hvertfall fått meldingen, jeg har hvertfall fått sagt det jeg trengte å si. Likevel fortsatte jeg å gå rundt med en følelse av å ha noe uforløst.

Etter enda noen måneder møter jeg på henne igjen. Hun jobber noen vakter på legevakten innimellom, og det er der jeg treffer henne. Hyggelig og imøtekommende som alltid, men sier ikke noe om meldingen, så jeg tar mot til meg og spør henne om hun har lest den. Det har hun, og hun sier at den satte hun pris på, hun hadde tenkt å svare meg men hun hadde glemte av det. Hun smiler det betryggende og strålende smilet sitt. Jeg kjenner at noe inni meg omsider faller på plass.

Motivasjon til å bli frisk(ere) fra anoreksi

For intet mindre en fire år siden postet jeg et innlegg med utgangspunkt i en artikkel som tok for seg hva som motiverer anoreksipasienter til å bli friske. Dette er fire hovedpunkter;

• Opplevelse av vitalitet: Det å kjenne glede, konsentrasjon, spontanitet eller energi.

• Opplevelse av autonomi: Det å selv bestemme seg for å bli frisk for egen del, føle ny mestring, selvbestemmelse.

• Opplevelse av innsikt: Det å få økt bevissthet på hva en selv trenger for å få et godt liv, se nyanser i livet, sette seg mindre mål av gangen, og få økt selvbevissthet

• Opplevelse av negative konsekvenser av å ha anoreksi: Redsel for å miste mulighet til fremtidsplaner, bekymring for effekten på egne barn, det å føle seg syk eller undervektig, tap av sosialt liv og fysiske plager som følge av sykdommen.

Diagnosen min har blitt endret fra «anoreksi» til «atypisk anoreksi». Kanskje vil den etterhvert bli omformulert ytterlige. Uansett er det ikke tvil om at jeg fremdeles har en omfattende spiseforstyrrelse, med en lang liste med «nei-mat» og et sirlig kaloriregnskap, dag ut og dag inn, som begrenser meg mye på mange områder. Det er stadig en kamp, dog med betydelig mindre intensitet og utmattelse enn tidligere. Mentalt har jeg tilpasset denne tilværelsen, og har rutiner og vaner som gjør at jeg klarer meg. Det er vanskelig å si hva som er spiseforstyrrelse og hva som er tvangspreget aspergers, sannsynligvis er det en blanding, og jeg tar høyde for at jeg aldri vil bli det man kan kalle «frisk». Men rent fysisk går det bra. Jeg holder en okei vekt og får i meg nok næring. Takket være det, har jeg opplevd/opplever jeg nå alle disse fire punktene.

-Både kropp og hjerne har over en lang tid fått (og får) en jevn tilføring av den næring de trenger, og det gjør at jeg har energi, noe som igjen fører til at jeg kan gjøre ting som gjør meg glad, og virkelig virkelig føle på den gleden, feks ved å være i stallen. Jeg kjenner at jeg lever!

-Jeg bestemte meg for å kjempe. Jeg tok et valg. Mandag den 10 februar 2014 startet jeg «recovery» og har ikke sett med tilbake siden. Det er mitt valg. Mitt, og kun mitt, valg. Et aktivt valg som jeg fremdeles velger, hver eneste dag.

-Når man har en alvorlig spiseforstyrrelse, spesielt hvor kroppen har en ujevn eller utilstrekkelig næringstilførsel, blir det nærmest umulig å tenke på noe annet enn mat og kropp og måltider og spising. Jo bedre man blir (mer spesifikt; jo bedre ernært man blir), jo bedre er man i stand til å å tenke logisk og sammenhengende, få mer selvinnsikt. Jeg lærer stadig mer om meg selv (ikke bare i forhold til spiseforstyrrelsen men generelt i livet), hva som trigger meg, hva som gjør meg dårligere, hva som jeg behøver i forskjellige sammenhenger - noe som vil hjelpe meg mye på veien videre i livet.

-Hadde jeg ikke vært der jeg er nå rent fysisk, hadde jeg ikke kunnet vært så aktiv i stallen som jeg er. Å være i stallen er nå det viktigste i livet mitt. Da jeg var på mitt dårligste, var kalorier og vekt det eneste som betydde noe. Dit skal jeg aldri igjen. Jeg vil heller ha et liv i stallen, enn et liv som skall. Eller for å si det på en annen måte: jeg vil heller ha et liv, enn å ikke ha et liv.

Du er ikke deg selv når du er sulten

Favorittsykepleieren min sa en gang til meg at det er viktig at jeg får i meg ekstra næring når jeg har det ekstra vanskelig. Jeg passer alltid på å spise nok/ekstra når jeg er mye fysisk aktiv (forsåvidt også når jeg ellers føler for det, uavhengig av mengden fysisk aktivitet – er man sulten så skal man spise!), men når det er mye følelsesmessig på gang så skjer ofte det motsatte. Og det er vel ikke helt uvanlig; apetitten forsvinner når man har perioder hvor ting skjer og man er veldig stresset/opprørt. Og det er ikke helt ideelt, for er det ikke nettopp da man trenger næring til kroppen (og spesielt hjernen), for å ha best mulig utgangspunkt for å takle og håndtere det som foregår?

Wakka wakka wakka!

Jeg tror mange undervurderer sterkt hvor stor rolle god næring spiller for kropp og hode. Hvor stor innvirkning det har på hvordan vi føler oss og hvordan vi tenker. Det jeg snakker om nå handler ikke om spiseforstyrrede, men om helt vanlige, normalvektige og ellers sunne folk. Det handler om fysiologi, ikke om psykologi. Hjernen vår utgjør kun 2% av kroppsvekta vår, men står for utrolig 20% av energien kroppen vår bruker. En hjerne som er sulten vil ikke fungere optimalt. Man blir ufokusert, ukonsentrert, irritabel. Dalende blodsukker påvirker oss både fysisk og psykisk. De fleste har vel sett de morsomme «you're not you when you're hungry», og det er faktisk mye sannhet i det.

Hehe...

Kroppen vår takler det aller meste, som lange perioder med lite søvn eller varierende mengde mat, det er virkelig helt utrolig hvordan kroppen klarer tilpasse seg. Men i perioder hvor det er ekstra fysiske og psykisk påkjenninger, vil god næring kunne gjøre en stor forskjell. Jeg skal ikke gå noe videre inn på hva «god næring» er eller bruke ord som sunn/usunn, de fleste er vel klar over at frukt og grønt inneholder vitaminer og mineraler som kroppen trenger, at trege karbohydrater gir langvarig energi og stabilt blodsukker, at vann er den beste tørstedrikk osv. Samtidig tar man ingen skade av en liten sjokolade til dessert eller en kopp ekte, hjemmelaget kakao sammen med kveldsmaten. Litt av alt er en fin tilnærming (men dette ble en liten digresjon).

Så når jeg har en emosjonelt krevende dag, så spiser jeg litt ekstra. Det får meg dessuten alltid til å tenke på sykepleieren, og på all omsorg og omtanke hun har for meg; det alene er nok til at jeg føler meg litt bedre♥