Når noe uforløst forløses

April 2013, utdrag fra innlegget Klippen; 

"Det er vanlig å lure, men vanskelig å spørre. Dessuten er det litt pinlig og føles litt dumt. Men siden jeg selv ikke aner, sånn virkelig ikke aner, så må jeg spørre. En det er trygt å spørre. Som miljøkontakten på avdelingen. Det er stille litt, før jeg trekker pusten og tar sats. Jeg ser ned på hendene mine og spør; synes du jeg er tynn? Jeg løfter blikket. Hun ser alvorlig på meg, og uten å nøle nikker hun mens hun sier «mhm». Monstrene i hodet hyler at hun sier ja fordi hun må, for å være høflig, for å være snill, men når jeg ser henne inn i øynene så ser jeg at hun mener jeg. «Burde jeg være her?». Mer nikking, og jeg fortsetter. «Trenger jeg være her?» «Ja» svarer hun. Jeg vet hun har rett, og jeg stoler på henne. Eller mer presist; jeg stoler mer på henne enn på monstrene i hodet."

Den gangen lå jeg i en seng på sykehuset, med en sonde tredd gjennom nesa og ned i magen. Redd for å legge på meg, redd for at jeg egentlig ikke trengte sonde, redd for at alle gjorde narr av meg bak ryggen min fordi jeg var jo ikke sååå tynn, liksom. Redd for alt. Og trengte sårt bekreftelse. Miljøkontakten min på dagavdeligen jeg gikk på den gangen var helt suveren. Jeg hadde tidligere mistet mange av de jeg hadde møtt gjennom helsevesenet, mennesker jeg hadde knyttet meg til. Derfor var jeg bombesikker på at jeg ikke ville kunne stole sånn på noen igjen eller bli så glad i noen som jeg hadde vært i de som hadde blitt borte. Jeg tok fullstendig feil.

Hun var i all hovedsak den som fikk meg gjennom tiden med sonde. Hun stilte opp 100% og jeg stolte på henne 100%. Hun holdt meg gående og støttet meg. Og så ble jammen meg hun også borte... Skulle egentlig ut i permisjon på slutten av året, men ble brått borte på høsten. Ikke noe hade. Ikke noe avslutning. Bare et stort tomrom. Vakuum. Jeg ble gående rundt med en sorg, et savn, en åpen dør som ikke lot seg lukke. Etter nesten halvannet år bestemte jeg meg for å sende henne en hilsen, hvor jeg blant annet takket henne for alt hun hadde gjort for meg. For det var egentlig det som var vondest; at jeg ikke fikk fortalt henne hvor mye hun betydde for meg i en av de aller tøffeste periodene i mitt liv. Hun er fantastisk i jobben sin, og hun er en fantastisk person. Jeg forventet ikke å få svar, selv om jeg håpet på å få det, men tiden gikk og jeg hørte ikke noe fra henne. Det er greit, tenkte jeg. Hun har hvertfall fått meldingen, jeg har hvertfall fått sagt det jeg trengte å si. Likevel fortsatte jeg å gå rundt med en følelse av å ha noe uforløst.

Etter enda noen måneder møter jeg på henne igjen. Hun jobber noen vakter på legevakten innimellom, og det er der jeg treffer henne. Hyggelig og imøtekommende som alltid, men sier ikke noe om meldingen, så jeg tar mot til meg og spør henne om hun har lest den. Det har hun, og hun sier at den satte hun pris på, hun hadde tenkt å svare meg men hun hadde glemte av det. Hun smiler det betryggende og strålende smilet sitt. Jeg kjenner at noe inni meg omsider faller på plass.