Motivasjon til å bli frisk(ere) fra anoreksi

For intet mindre en fire år siden postet jeg et innlegg med utgangspunkt i en artikkel som tok for seg hva som motiverer anoreksipasienter til å bli friske. Dette er fire hovedpunkter;

• Opplevelse av vitalitet: Det å kjenne glede, konsentrasjon, spontanitet eller energi.

• Opplevelse av autonomi: Det å selv bestemme seg for å bli frisk for egen del, føle ny mestring, selvbestemmelse.

• Opplevelse av innsikt: Det å få økt bevissthet på hva en selv trenger for å få et godt liv, se nyanser i livet, sette seg mindre mål av gangen, og få økt selvbevissthet

• Opplevelse av negative konsekvenser av å ha anoreksi: Redsel for å miste mulighet til fremtidsplaner, bekymring for effekten på egne barn, det å føle seg syk eller undervektig, tap av sosialt liv og fysiske plager som følge av sykdommen.

Diagnosen min har blitt endret fra «anoreksi» til «atypisk anoreksi». Kanskje vil den etterhvert bli omformulert ytterlige. Uansett er det ikke tvil om at jeg fremdeles har en omfattende spiseforstyrrelse, med en lang liste med «nei-mat» og et sirlig kaloriregnskap, dag ut og dag inn, som begrenser meg mye på mange områder. Det er stadig en kamp, dog med betydelig mindre intensitet og utmattelse enn tidligere. Mentalt har jeg tilpasset denne tilværelsen, og har rutiner og vaner som gjør at jeg klarer meg. Det er vanskelig å si hva som er spiseforstyrrelse og hva som er tvangspreget aspergers, sannsynligvis er det en blanding, og jeg tar høyde for at jeg aldri vil bli det man kan kalle «frisk». Men rent fysisk går det bra. Jeg holder en okei vekt og får i meg nok næring. Takket være det, har jeg opplevd/opplever jeg nå alle disse fire punktene.

-Både kropp og hjerne har over en lang tid fått (og får) en jevn tilføring av den næring de trenger, og det gjør at jeg har energi, noe som igjen fører til at jeg kan gjøre ting som gjør meg glad, og virkelig virkelig føle på den gleden, feks ved å være i stallen. Jeg kjenner at jeg lever!

-Jeg bestemte meg for å kjempe. Jeg tok et valg. Mandag den 10 februar 2014 startet jeg «recovery» og har ikke sett med tilbake siden. Det er mitt valg. Mitt, og kun mitt, valg. Et aktivt valg som jeg fremdeles velger, hver eneste dag.

-Når man har en alvorlig spiseforstyrrelse, spesielt hvor kroppen har en ujevn eller utilstrekkelig næringstilførsel, blir det nærmest umulig å tenke på noe annet enn mat og kropp og måltider og spising. Jo bedre man blir (mer spesifikt; jo bedre ernært man blir), jo bedre er man i stand til å å tenke logisk og sammenhengende, få mer selvinnsikt. Jeg lærer stadig mer om meg selv (ikke bare i forhold til spiseforstyrrelsen men generelt i livet), hva som trigger meg, hva som gjør meg dårligere, hva som jeg behøver i forskjellige sammenhenger - noe som vil hjelpe meg mye på veien videre i livet.

-Hadde jeg ikke vært der jeg er nå rent fysisk, hadde jeg ikke kunnet vært så aktiv i stallen som jeg er. Å være i stallen er nå det viktigste i livet mitt. Da jeg var på mitt dårligste, var kalorier og vekt det eneste som betydde noe. Dit skal jeg aldri igjen. Jeg vil heller ha et liv i stallen, enn et liv som skall. Eller for å si det på en annen måte: jeg vil heller ha et liv, enn å ikke ha et liv.