Et fremskritt av de større

Å ri tur med hest i fint vær og grønn naturen må vel være et drømmescenario for de fleste. Det var mitt mål og min drøm, da jeg begynte i stallen, å en dag kunne ri på tur! Siden den gang har jeg vært på tur to ganger, og det har vært to kjempedårlige opplevelser. Den ene gangen var hesten, som ellers er en rolig og stødig hest, helt stresset og tullete. Hun skvatt til av ingenting, hun sparket til en av de andre hestene når den kom for nært og da vi skulle trave så satte hun i galopp og jeg fikk ikke stoppet henne. Andre gang var faktisk med Frøya, for ikke så lenge siden. Jeg red og ei fra stallen gikk sammen med oss. Frøya var stressa og frakoblet hele veien, og da vi var nesten hjemme så satte hun i full galopp, uten noe forvarsel, og stanset ikke før vi var ved stallen. Jeg fikk ikke kontakt med henne overhode, hun bare for avgårde, og jeg måtte bare klamre meg fast med armer og bein for ikke å falle av. Hun var stresset, hun ville ikke være alene, hun ville hjem, ja vel, ok. Gjort er gjort. Jeg måtte finne på noe annet lurt, for jeg må jo kunne ri på tur med henne. Ikke alene igjen, den er grei, men jeg er ikke villig til å ri uansett hvor mange andre jeg rir sammen med dersom jeg ikke kjenner at jeg er trygg og at jeg har kontroll på henne.

Så, jeg begynte å gå små turer med henne. Vi snakker SMÅ turer altså, typ vi kan fremdeles se de andre hestene som står på beitene ved stallen, men jeg ser en klar fremgang hos henne. Tidligere var hun stresset bare vi gikk forbi inngangen til beitet, og jeg måtte omtrent tvinge henne med meg. Det har forandret seg veldig. I stede for å stresse er hun nå mer opptatt av å snuse etter godbitene hun vet dukker opp fra lommen når hun pent følger etter meg, eller kikke lengselsfullt på alt det grønne gresset i grøfta.

Verdens beste ♥

Siden den dumme opplevelsen vår har Frøya vært på mange og lengre turer i området, med de andre hestene når det har vært rideskole, og det har nok også vært med på å trygge henne. Så for ikke så lenge siden tok jeg mot til meg, salet på henne, og red opp til gamlestallen. En veldig kort tur som tar i underkant av et minutt hver vei. Det var der hun la på sprang sist gang, så da tenkte jeg det var et fint sted å starte. Hun var litt nølende, men gjorde ingen tegn til noen utfall, og da vi kom tilbake til stallen var jeg så glad at jeg hadde tårer i øynene. Det var i det minste en start, som jeg selv var strålende fornøyd med!

Jeg har gjort det igjen, flere ganger, ridd litt lengre før vi har snudd, og ridd inn på utendørsbanen som ligger rett ved gamlestallen. Der har hun ridd flere timer med rideskolen. Banen ligger dessuten «vegg-i-vegg» med beitet hun står på så hun kan se rett bort på alle kompisene sine, så der er hun komfortabel. Er det fint vær så er det så mye bedre å ri der enn å ri inne. Jeg er glad hun aksepterer å være «alene» der, så slipper vi være avhengig av andre.

På utebana!

Så skjedde det, omsider. Ei av de andre jentene skulle ut på tur, og jeg bestemte meg impulsivt for å slenge meg med. Frøya tuslet rolig bak den andre hesten, og var helt super; jeg fikk bremset henne, jeg fikk stoppet henne, jeg fikk styrt henne og jeg fikk snudd på henne. Jeg fikk til og med holdt henne igjen i roligskritt da den andre hesten begynte å trave, og det er ganske utrolig! Hun var relativt rolig og avslappet, og det samme var jeg. Så nå, NÅ, er vi faktisk i gang! Jeg kan sette meg opp på henne ute, og føle meg trygg, og det i seg selv er noe jeg for kort tid siden ikke kunne se for meg at jeg ville oppnå. Jeg tar høyde for at jeg sikkert kommer til å få noen dårlige opplevelser og utfordringer innimellom, sånn er det når man har å gjøre med levende dyr. I mellomtiden så nyter jeg disse oppturene og fremskrittene til det fulle ♥