Å åpne opp for følelser

Etter denne tøffe vinteren/første delen av våren er det godt å bare være. Nærmere bestemt; bare være i stallen. Behovet mitt for å dele ting har endret seg. Jeg behøver en pause fra all tenkingen, og fokusere mer på å føle og å være her og nå. Jeg har ikke hatt lyst å skrive like mye som tidligere, så jeg har latt være. Den lange krisen har gjort at jeg har snakket veldig mye med veldig mange forskjellige mennesker om veldig mye forskjellig – nå har jeg ikke lengre like mye som må ut.

De første ukene etter at den dårlige perioden var over, så følte jeg ikke så mye. Alt var stille og rolig og platt, noe som passet godt for en utslitt sjel. Så begynte jeg å føle mer igjen. Den siste tiden har jeg følt veldig mye, hele tiden. Mye glede og kjærlighet til hestene og stallen, men også mye redsel og tristhet, som jeg ikke helt vet hvor kommer fra.

Jeg har med jevne mellomrom små «sammenbrudd» hvor jeg bare gråter og det kjennes ut som sjelen min revner. Jeg vet aldri hva som utløser det, for noe jeg kan takle helt fint en dag er bare helt krise en annen dag. En morgen jeg skulle i stallen, var jeg ikke forberedt på at noe skulle være annerledes, jeg trodde den morgenen skulle være som alle andre morgener, men det var det ikke, og alt i meg bare raste. Alene i stallen sto jeg og måkket en boks mens tårene rant i så strie strømmer at jeg ikke klarte se forskjell på torv og hestebæsj. Jeg vet ikke hvorfor det ble så fælt akkurat den morgenen, jeg vet bare at det ble det.

En annen dag, en lørdags formiddag, skulle jeg ri så jeg gikk for å hente Frøya på beitet. Vi hadde hatt det så bra sammen de siste ukene og hadde fått til så mye fint, og jeg så frem til enda en ridetime hvor vi skulle fortsette å jobbe. Men været var fint og Frøya hadde andre planer, hun ville heller være ute så hun nektet å bli med. Og når 400 kilo ikke vil bli med, så blir det ikke med. Jeg dro, jeg dyttet, jeg lokket, jeg truet, men til ingen nytte. Hun blånektet, så til slutt var det ikke annet å gjøre enn å sette seg ned på bakken og lå tårene strømme. Jeg tror aldri i mitt liv jeg har vært så lei meg før, eller følt meg så avvist av noen jeg elsker så uendelig høyt. Gråtende kjørte jeg hjem og la meg, og så ikke for meg at jeg noen gang ville få til noe som helst med henne igjen (men det stemte jo selvsagt ikke).

I forrige uke hadde jeg en privat ridetime, på ettermiddagen. Det var på ettermiddagen, og det var to andre der fra før, med to stooore hestene fra privatstallen. Jeg kjenner både hestene og menneskene fra før, men ble likevel utrolig stresset, jeg ble så redd for å ri i veien for dem, de har holdt på meg hest i mange år mens jeg bare daffer rundt på min lille fjording uten å egentlig vite hva jeg holder på med. Det bygde seg bare mer og mer opp helt til jeg bare begynte å gråte der jeg satt. Hun som instruerte meg var kjempefin og forståelsesfull, og det gjorde at jeg klarte å fortsette å ri, men jeg var anspent i hele kroppen og ukonsentrert, og selv om jeg klarte ta meg sånn passelig sammen så lå tårene i øyekrokene hele tiden. Jeg vet jo at ingen av de to andre som red synes jeg var i veien eller så dum ut, men jeg var bare så himla kjemperedd og ukomfortabel.

Det hjelper å få snakket om det. Selv om det ikke er noe å «løse» eller noe man kan finne svar på, så holder det å få luftet det. Ting som skjer i stallen får jeg snakket om med de andre i stallen, oftest med daglig leder i stallen Marie, men etterhvert som jeg har blitt kjent med de andre så kan jeg snakke med de også når det er hendelser knyttet spesifikk til hest eller ridning. Frustrasjon og usikkerhet i den sammenhengen er noe de fleste har vært igjen, og forsåvidt noe man opplever med jevne mellomrom også etter at man er kommet gjennom nybegynner-fasen.

Men det er jo litt pinlig, synes jeg! Å være så jævlig sippete. Jeg kan fint begynne å gråte helt uten noe «god grunn», uten at noe spesielt har skjedd. Jeg er sårbar og følsom og klarer ikke styre verken tankene eller følelsene som kommer og gjør meg opprørt. Min kloke psykolog spurte meg om det er slik at kontakten jeg har med Frøya gjør at jeg føler mer. Og det gjør jeg jo. Jeg føler mye mer! Helt enorme mengder kjærlighet, omsorg, stolthet, glede, lykke, og alle andre følelser i den gata. Da sa han at om man åpner opp for flere følelser, så kommer alle, ikke bare de gode. Og når jeg ser på det på den måten, så veier de gode gledene opp for det vonde kaoset.