mandag 23. mai 2016

Sosiale koder og forventninger

Å dra på besøk til noen er i utgangspunktet noe av det mest stressende og utfordrende jeg vet om. Det er to grunner til det, og den første er mat/drikke. Får man besøk er det liksom et selvfølge at man tilbyr de noe å drikke, kanskje også noe å spise, dersom det er et planlagt besøk. En kopp kaffe eller et glass brus er liksom et minimum. På grunn av bakterieangsten og tvangstankene mine, er jeg ikke i stand til å spise/drikke noe andre plasser enn hjemme (hjemme = hos meg selv eller hos foreldrene mine). Ikke en gang et glass vann, fordi jeg ikke tør drikke vann fra andre kraner enn den hjemme. Dessuten er jeg redd noen har kommet borti kanten på glasset, der hvor jeg skal drikke, og det bare går ikke. Og om jeg drikker brus, tenk om brusen er i en åpen flaske fra kjøleskapet, og noen andre i familien tidligere har drukket rett fra flasken? Jeg vet at om jeg inntar noe på besøk hos andre, så vil jeg med stor sannsynlighet sitte igjen med et tre dagers langt angst-maraton. Ingenting av dette kan jeg forklare til den jeg er på besøk hos. «Nei takk!» er det eneste jeg kan svare, og det er tydeligvis noe som skaper uro, spesielt voksne/eldre folk blir nærmest fortvilet over å ikke kunne gi meg «verken vått eller tørt!». Som liten ble jeg fortalt at det er uhøflig å takke nei. Selv om man ikke har lyst på noe så kan man i det minste drikke noe slurker av et glass saft. Nå som jeg er voksen er det enkleste å bare ikke dra på besøk. Det blir som regel bare ukomfortabelt, så det er bedre for alle parter å være la være.


En annen ting er å vite når man skal dra hjem. Det synes jeg er kjempevanskelig å vite hvor lenge jeg skal bli. Tenk om jeg synes det er trivelig mens «vertskapet» sitter å bombarderer meg med hint (som jeg ikke fanger opp) om at det er på tide å gå, men er for høflig til å si det rett ut? Få ting er verre enn en gjest som bare blir værende og værende og værende. Hvor går den grensen, hvor finner man den balanse, når det ikke kommer naturlig til en? Jeg har som regel aldri besøk selv, blant annet fordi jeg er redd de skal bli for lenge. Samtidig er jeg kanskje enda reddere for at de ikke skal bli lenge nok, om det er noe jeg har det hyggelig sammen med. Selv om en selv koser seg, hvordan vet man egentlig at den andre part også gjør det? Hvordan vet man forskjell på høflighet og genuin «hyggelighet»?

At jeg unngår å dra på besøk til folk betyr selvsagt ikke at jeg ikke treffer andre; jeg bare møter dem heller ute. Feks i stallen/klatreveggen/gå tur/gå i butikker. Men det hender, sånn en veldig sjelden gang, at jeg drar på besøk. Har jeg først vært en gang hos noen, og det har gått bra, så er det lettere å dra dit igjen. Jeg må nevne at det siste halvåret har jeg faktisk vært mange ganger på besøk hos ei jeg relativt nylig har blitt kjent med. Hun har barn, minstejenta er baby, så da er det mest praktisk å treffes hjemme hos henne. Første gang var skummel, og jeg gruet meg fryktelig på forhånd, men det ble utrolig hyggelig og timene bare fløy. Vi ble enige om å gjenta det, og det har vært like fint alle de andre ganger også; praten går lett, timene virkelig flyr (typ, plutselig har det gått 3-4-5 timer!), og vi koser oss begge to. Det føles helt naturlig og jeg slapper av. Jeg er trygg nok på henne til å kunne forklare at jeg ikke kan spise noe på besøk hos andre, og faktisk også trygg nok til å ha med meg egen mat (energibarer/næringsdrikker) som jeg spiser mens jeg er der. Jeg føler ikke at jeg trenger meg på eller er til bry. Det er sjeldent det blir slik, men når det skjer så er det utrolig fint!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar