Den stygge andungen (har aspergers)

Da psykologen min først nevnte mistanken sin, skjønte jeg virkelig ingenting. Det var ikke noe jeg kunne kjenne meg igjen i i det hele tatt. Stereotypen fløy rett inn i hodet mitt; ikke empati, skjønner ikke ironi, tar alt helt bokstavelig, har ikke sosiale antenner, besatt av og «ekspert» på et spesielt tema. En Sheldon Cooper. Ikke meg i det hele tatt! Og det er da en diagnose man som oftest får som barn. Jeg har rukket å bli 24 år, hvorfor har ingen plukket det opp før, hvordan kan jeg ha vært inne i «systemet» i nesten ti år uten at noen har oppdaget dette før? Psykologen min var likevel ganske sikker i sin sak. Aspergers. 

Etterhvert som han fortalte og forklarte, skjønte jeg litt mer. Aspergers hos jenter er ofte mindre tydelig, og det utarter seg annerledes enn hos gutter. Blant annet så «skjules» diagnosen ofte bak symptomer som angst, depresjon, selvskading og spiseforstyrrelser. Jeg kom på at jeg har en venninne som har aspergers, og hun er en av de nydeligste og mest omsorgsfulle personene jeg kjenner. Med andre ord, helt motsatt av stereotypen. Det gjorde meg litt mer komfortabel med tanken. Jeg fikk flere artikler hos psykologen, og jeg leste og lærte. Det var en del jeg ikke kjente meg igjen i, men en del jeg virkelig kjente meg igjen i. Sakte men sikkert kom en aha-opplevelse sigende.

Brikker falt på plass. Brikker som aldri har passet inn noe sted, og som jeg har prøvd å enten tvinge på plass eller ignorere. Det har selvsagt ikke funket, og jeg har blitt sittende med en følelse av at det er noe grunnleggende galt med meg. Jeg er ikke ødelagt (for noe som er ødelagt kan fikses;) jeg er defekt. Nå viser det seg at jeg ikke er det likevel. Jeg bare har en annen «fungering», som det så fint heter.

Jeg fikk vite dette allerede i januar/februar. Planen har vært å være åpen om det, men jeg har trengt disse månedene for meg selv, for å godta det, få vite mer om det, og ikke minst venne meg til tanken. Mine nærmeste har også trengt tid til å forstå og venne seg til det. Jeg ønsker å være åpen om dette, fordi det har en ganske stor rolle i hverdagen min, i tankene mine, i behandlingen min, og det er vanskelig å fortsette å skrive uten at dette blir en naturlig del av det jeg skriver om. Det er veldig lite info om unge/voksne jenter med aspergers, og det er enda en grunn til at jeg tror det er viktig å være åpen om det.

Jeg er den stygge andungen. Jeg forsøker å tenke, føle og oppfører seg som en and, men jeg får ikke til, jeg passer ikke inn, jeg er ikke en del av flokken. Det er noe som ikke stemmer. Jeg klarer bare ikke skjønne hva det er jeg gjør feil og jeg føler meg utenfor, mislykka, håpløs. Nå har jeg endelig fått vite at jeg ikke er noe and. At jeg heller aldri vil kunne bli noen and, men jeg skal få hjelp til å lære meg å leve likevel. «Tilpasse» og «stabilisere», i stede for «fikse» og «reparere». Jeg kan puste ut. Endelig.

Sammenbrudd og utbrudd

Mens jeg hadde sonden, fikk jeg høre opptil flere ganger at jeg taklet det bedre enn forventet. Jeg er på en måte enig, samtidig som jeg lurer på hva andre hadde forventet? Jeg vet ikke hva jeg kunne gjort annerledes, verken på godt eller vondt. På forhånd var jeg full av angst og frykt, men gikk inn i det med et så åpent sinn som det lot seg gjøre. Uten forventninger, i den grad dèt lot seg gjøre. Ofte er det sånn at det er avgjørelsen som er vanskelig for meg, ikke det å etterpå gjennomføre det, «stå i det».

Underveis gikk jeg likevel på èn stor smell. Nesten to. Første gang var i mai. Sonde, vektoppgang, stress og uro ble for mye for meg, og i løpet av noen mørke timer gikk «alt» i grus. Når jeg først mister kontrollen, så går liksom alle ting ned i dragsuget. I et virvar av snør, salte tårer og kullsvarte tanker ble sonden dratt ut. Dette skjedde bare en liten dag før jeg hadde kunnet smykket meg med tittelen «et halvt år skadefri». Det var en dag jeg med oppriktig stolthet hadde sett frem til, noe som gjorde det helt hinsides bittert at de mørke timene endte på legevakta, med kutt som kunne minne om hånlige glis. Jeg hadde et enormt behov for å ødelegge mest mulig for meg selv. Sabotere så grundig som overhode mulig. Ikke bare der og da, men tiden fremover også. Jeg ville ikke la meg selv glemme dritten, smerten og mørket. Verst var det kanskje med armene, siden jeg hadde sett frem mot en sommer med mulighet for t-skjorte. Etter utblåsningen roet følelsene seg betraktelig. I dagene som fulgte fikk jeg snakket ut om det, en ny sonde kom på plass, og etterhvert har også sårene fra den dagen blitt blekere.

For noen måneder siden smalt det nesten igjen. Nesten. Igjen var det blitt for mye for meg. Det var ferietid, trygge mennesker manglet og hverdagen føltes utrygg og uforutsigbar. Det var en dag jeg kom hjem, og var knapt kommet inn døren før jeg knakk fullstendig sammen. Over meg, rundt meg, i meg var et mørke jeg knapt hadde kjent maken til før. Jeg ble liggende på gulvet mens jeg hev etter pusten og tårene spratt helt opp i taket. Dårlige idèer og destruktive planer begynte å ta form. Heldigvis var det dagtid og hverdag, og i et klart øyeblikk fikk jeg fisket frem mobilen og slått nummeret til min fantastiske miljøkontakt på dagavdelingen. Jeg tenkte at jeg hadde ikke noe å tape på å forsøke be om hjelp. Hulkende og snufsende fikk jeg pratet med henne, og jeg gikk fra å være på dypt vann til slepe meg utslitt opp på stranda. Eller fjæra, om du vil.

Denne gangen forble sonden på sin plass. Ingen tur til legevakta. Og kanskje enda mer oppsiktsvekkende; da jeg hadde snakket med henne plukket jeg meg selv opp fra gulvet og gikk rett på kjøkkenet for å ordne til måltidet jeg nesten var for sent ute med. Som sagt går alt med ned i dragsuget bare jeg mister litt kontroll, derfor var det viktig for meg å følge planen. Sterke følelser og spising er to ting som jeg ikke klarer blande, derfor er det veldig stort for meg at jeg gikk rett fra et enormt følelsesutbrudd (utbrudd - i motsetning til sammenbrudd?) til et måltid.

Det ble faktisk en god opplevelse og erfaring å se at det går an! Det kan bli ille, uten at det går galt. Det går an å be om hjelp. Det hjelper, å be om hjelp. Og sist men ikke minst, jeg minnet meg selv på en av mine viktigste strategier. Tar du dårlige valg nå, ender du opp med å angre. Gjør du det ikke, ender du opp med å være glad for det. Følelsene er vanvittig sterke når det står på som verst, men pust, vent, hold ut, det blir bedre.

Glad i dyr «men glad i kjøtt»?

Når det kommer opp at jeg er vegetarianer, er det svært mange som sier de er «glad i dyr og sånn» men de «klarer seg ikke uten kjøtt/er for glad i kjøtt». Vel, det ene utelukker strengt tatt ikke det andre. Jeg er ikke en sånn vegetarianer som går rundt og mener alle bør konvertere til et kjøttfritt liv. Selvsagt skulle jeg ønske det, men helt realistisk er det ikke. Det finnes dog noe jeg tenker på som nærmest en mellomting, nemlig det å velge økologisk (jeg mener, økoLOGISK, det sier seg jo selv). På okologisk.no finner du mye god fakta og info. Her og nå vil jeg fortelle litt om økologisk husdyrproduksjon.  

Den største forskjellen på økologisk og konvensjonell produksjon er at i økologisk oppdrett er det fokus på at dyrene skal ha det bra, mens i konvensjonell oppdrett er det mest fokus på å fremstille et produkt så effektivt så mulig.

Høns i økologisk produksjon er ikke i bur. De skal ha mulighet til å bevege seg utendørs. Kyllingene får økologisk fôr. De vokser i sitt eget tempo, og leveres til slakt etter 81 dager. Kyllinger i konvensjonell produksjon er klare til slakt etter kun 28 dager (!!), på grunn av fôr med høyt energiinnhold, i tillegg til at de er avlet frem til å vokse fort. Det er ingen krav om at hønsene skal ha mulighet til å bevege seg utendørs, og sammenlignet med økologisk er det lov å ha flere dyr på mindre plass.

Storfe i økologisk produksjon skal kunne bevege seg fritt innendørs. Om mulig skal de ha tilgang til uteareal hele året. Kalver skal ha tilgang til kumelk de første tre månedene. De tre første døgnene etter fødselen skal kalven være hos moren for å kunne få melk fra henne. I konvensjonell produksjon er det ingen krav om at kalven skal få kunne være med og die moren. Dyrene står bundet inne, men skal kunne gå ute minimum 8 uker i løpet av sommerhalvåret. Sammenlignet med økologisk er det lov å flere dyr, på mindre plass.

Svin i økologisk produksjon skal kunne bevege seg fritt, og ha tilgang til uteareal hele året. De skal få leve i flokk, og fjøs og utearealer skal innredes slik at dyrene skal kunne leve ut sin naturlige adferd (dvs rote i materialer og grave). I konvensjonell produksjon er det ingen krav om at dyrene skal kunne bevege seg ute. Sammenlignet mer økologisk er det lov å ha flere dyr, på mindre plass.

Sau og lam i økologisk produksjon skal kunne bevege seg ute hele året, og ha tilgang til ly. Bygninger og utearealer skal innredes slik at de er tilpasset dyrenes naturlige måte å bevege seg på. I konvensjonell produksjon er det ikke krav om at dyrene skal kunne bevege seg ute. Sammenlignet mer økologisk er det lov å ha flere dyr, på mindre plass.

I klartekst; dyr i økologisk produksjon har et mye bedre liv enn dyr i konvensjonell produksjon!

Det er strenge lover og regler som bestemmer om noe kan kalles økologisk. Jeg spiser jo da ikke kjøtt, men velger økologiske grønnsaker, frukt, havregryn, bønner, linser, osv. Det er ikke kun for dyrenes velferd du bør velge økologisk, det er også bedre for kroppen, og bedre for verden. Klikk her for å lese 10 gode grunner til å velge økologisk, i tillegg til mye annet interessant lesestoff. Dersom du prøver legge merke til det, vil du se at det finnes økologisk alternativ til det meste, eller at du kanskje allerede kjøper mange økologiske produkter. Mange dagligvarekjedene har etablert egne økologiske merker, som feks Coops «Ânglamark», Norgesgruppens «Go Eco» og ICAs «I love Eco». Alle økologiske matvarer som produseres i Norge har en godkjenning fra Debio. Denne godkjenningen er en forutsetning for å kunne si at et produkt er økologisk, og for å kunne bruke Ø-merket i markedsføringen.

Å forholde seg til klesstørrelser – eller ikke

Mange med spiseforstyrrelser er veldig opptatt av klesstørrelser. Jo mindre, jo bedre. «Size zero» er liksom det ultimate. Noen (lave) jenter bruker klær i barnestørrelser. 12 år. 10 år. 8 år. Klesstørrelsen er en slags målbar suksess. Og så kommer smellet. Når man må stoppe og begynne på veien tilbake til livet. Plutselig har man et klesskap fullt av klær som ikke passer. Klær som bare ligger der og håner den nye, «altfor store» kroppen. De klærne kan, og bør, kastes. Brennes? Kanskje gis bort til freetex. Det er lett å beholde èn bukse. En «skinny jeans» som ligger innerst i klesskapet og roper på deg hver gang du har en dårlig dag. Et lite anker som bare venter på å få mulighet til å dra deg med ned, igjen.

Selv er jeg er 185 cm høy. Det betyr at uansett hvor mye jeg vrenger og vrir kroppen min, så vil jeg aldri passe inn i en size zero. De største størrelsene av barneklær vil jeg kanskje passe inn i, i bredden men ikke i lengden. Jeg vil ikke oppnå noe annet enn å se ut som en forvokst alv. Det er ikke mye annet å gjøre enn å godta at jeg aldri vil kunne «smykke» meg med tittelen size zero. Eller... godta? Nei. Jeg godtar det ikke, jeg gir heller faen.

Da jeg i 2007 for alvor begynte å miste kilo for første gang, fantaserte jeg om å fjerne de nederste ribbeina og file vekk deler av hoftene for å kunne bli så smal som mulig. Jeg leste nemlig på internett at Marilyn Manson hadde gjort det. Long story short – det ble med tanken. Jeg brukte ikke dongeribukser, så jeg hadde ikke så mye fokus på inches og tommer. Etter det siste årets tilbakefall er jeg omtrent der jeg var for 5-6 år siden. Klesstørrelser betyr, om mulig, enda mindre for meg. Sommeren 2010 lå jeg stabilt på den høyeste (og sunneste) vekten jeg hadde hatt i hele mitt liv. Høsten 2010 begynte det å gå nedover igjen, men jeg har siden det ikke kjøpt klær som passer. Jeg kjøper alle mine klær i den størrelsen jeg brukte da jeg hadde en normal kropp, min egentlige kropp. 

Hvilken størrelse jeg bruker nå, over 20 kilo lettere, vil jeg ikke vite. Jeg vil ikke bry meg om hvilken størrelse jeg klarer presse den fordømte kroppen min inn i, fordi det betyr ingenting. Det er bedre å ha klær som er for store nå og som vil passe etterhvert, enn klær som passer nå og som vil bli for små etterhvert. Det siste året har jeg begynt å kjøpe sånn helt enormt for store klær, jo flere X-er foran L-en, jo bedre. Jeg vet at det er mange med spiseforstyrrelser som vil gjemme seg vekk i store klær, men det er mange «friske» mennesker som gjør det samme, bare fordi det er deilig og komfortabelt. Grunnen til at jeg gjør det, er nok en blanding av de to.

Jeg skal innrømme at jeg har kjøpt meg noen jeans, men de er mer en blanding av jeans og tighs. De har såpass mye strech i seg at jeg tror de kanskje vil passe den egentlige kroppen min også, når den begynner dukke opp. Og dersom de ikke gjør det, vel, så skal de få brenne.

Man ikke nødvendigvis trenger gjøre seg fortjent til alt hele tiden

Jeg tenker at jeg må fortjene maten. Jeg må fortjene å spise. Jeg må fortjene å slappe av. Jeg må fortjene å ikke skade meg selv. Jeg må fortjene fine ting. Jeg må fortjene gode opplevelser. Jeg må fortjene flaks, hell og lykke.

Problemet er at det finnes ikke nok ting til å gjøre meg fortjent til alle disse tingene. Altså, det finnes ikke noe jeg kan gjøre for å få en «sum» som er høy nok til å generelt sett ha det bra. Jeg vet ikke hvor jeg har denne idèen fra. Det er jo helt håpløst. Hvordan holde telling? Hvordan føre regnskap? Har jeg noe til gode, eller går jeg i underskudd? Kan jeg spare opp og bruke det på noe jeg virkelig trenger? Det er jo ikke slik det funker. Jeg har et ekstremt behov for at alle ting skal ha et system, men dette systemet er helt på jordet. Fraværet av logikk er påfallende, og jo mer jeg plukker bitene fra hverandre, jo tydeligere blir det.

Må man nødvendigvis gjøre noe for å fortjene gode ting? Er det sånn at å ikke gjøre «nok» for å fortjene noe godt, nødvendigvis betyr at man fortjener noe vondt? Kanskje blir det en selvoppfyllende profeti om jeg hele tiden går rundt og tenker at jeg ikke fortjener at gode ting skjer, ikke fortjener å ha det bra?

Kristine Getz, forfatteren av den fantastiske boken «Hvis jeg forsvinner, ser du meg da?» var på besøk på God Morgen Norge. Etter å ha fulgt bloggen hennes i mange år, og lest boken hennes, vet jeg at hun er et smart og vakkert menneske. På GMN var det spesielt en ting hun sa som jeg bet meg merke i, en setning som brant seg fast; «man ikke nødvendigvis trenger gjøre seg fortjent til alt hele tiden.» Det er bare så innmari fint, og innmari sant. Når hun sier det, klarer jeg tro på det. Det kan være nok, bare det å være til.

«Det er ditt valg»

«Det er ditt valg!» (for eksempel på dagenheten når jeg fortvilet sitter med lunsjen foran meg og hendene ligger som lammet i fanget mitt i stede for å løfte maten opp til munnen min)

«Det er opp til deg!» (for eksempel når jeg begynner bli fri for ting og absolutt burde handle mat, men det er vanskelig fordi alt inni meg insisterer på at «styrke» er å overhode ikke ha mat i huset)

«Det er du som bestemmer!» (for eksempel når hjemmetjenesten spør om de skal komme på det allerede avtalte tidspunktet for å koble til sonden, og jeg sliter med å si «ja» til tross for at «ja» er det eneste alternativet, fordi jeg ikke føler at jeg trenger/fortjener næring)

Jeg hater å høre det. Fordi NEI, det er faktisk ikke det. Og godt er det, for hadde det vært opp til meg, hadde jeg fått det som jeg vil, så hadde jeg sultet meg i hjel. Joda, jeg gjør dette frivillig, men med vissheten om at dette er veien det skal gå, enten jeg er med på det eller ikke, så da er det beste for alle parter at jeg er med på det. Valget (i den grad det er et valg) er ikke tatt av fri vilje, det er tvunget fram av et ultimatum. Det er helt greit, for det er det jeg trenger. Og jeg ser jo at det er bedre å kjempe mot spiseforstyrrelsen sammen med mine gode hjelpere, enn å kjempe mot mine gode hjelpere sammen med spiseforstyrrelsen.

Det ligger en stor trygghet i at det ikke er et alternativ å stoppe opp og begynne gå bakover igjen. Innerst inne ønsker jeg jo ikke det, for jeg vil jo leve, jeg vil ha et liv med glede og kjærlighet og stolthet. Jeg har stunder og dager hvor monstrene i hodet blir så overdøvende at jeg glemmer det, og da er det viktig at rammene rundt meg er så trygge og stramme som overhode mulig. Feilsteg blir det, men ingenting uopprettelig.  

Jeg klarer ikke la være å tenke på det som en svakhet, det at jeg trenger mat. Derfor får jeg et veldig behov for å forsvare meg når jeg får tilslengt slike påstander. Det er som om jeg må forklare hvorfor jeg spiser/har sonde. At det ikke er fordi jeg vil (= er svak) men fordi jeg må. Og det er helt sykt, helt på tryne, jeg er klar over det. Det er jo kun om meg selv jeg tenker slik. At andre spiser, både fordi de må og fordi de ønsker det, har jeg ingen problemer med. Faktisk så er jeg misunnelig, og ønsker så inderlig at det kunne gjelde meg også. Å spise det jeg vil - fordi jeg vil, ikke fordi jeg må - uten å føle verken skam eller et behov for å forsvare handlingen min.