I øyeblikk som dette #5 (lettelsen)

Det er en hvit, kald og vakker dag. Jeg og mamma er på kjøretur. Vi stopper på en lokal liten butikk langt oppi bygda. Jeg finner en pose riskaker med smak, av typen jeg omtrent levde på for noen år siden.

Mamma spør om jeg vil ha en pose. Jeg leser på baksiden, og konstaterer at det er 125 kalorier i en pose. «Det er jo ikke så mye...» sier mamma forsiktig. Avventende. Klar over at temaet "kalorier" er et minefelt. «Nei» svarer jeg oppgitt, «det er jo helt håpløst lite!».

Det tar noen sekunder før mamma skjønner hva jeg har sagt. Så bryter hun ut i en latter. Med overraskelse, lettelse og glede i stemmen sier hun «åh, you've made my day!»

Èn slik pose pleide være et eget måltid. Nå vil jeg ikke engang regne den som et mellommåltid. I øyeblikk som dette minnes jeg på hvor langt jeg har kommet. 

Ikke flere tomme ord, vi krever tomme bur

Om Kirkens Nødhjelps årlige tv-aksjonen er «årets viktigste søndagstur», må Noahs årlige fakkeltoget mot pels være «årets viktigste lørdagstur»!

For 12 år siden lovet regjeringen at pelsdyrnæringen skulle avvikles dersom dyrenes mentale helse ikke ble vesentlig bedret innen ti år. Disse ti årene er for lengst gått, og forholdene for dyrene er fortsatt de samme - dyr som lever sine korte liv i trange nettingbur, for å bli drept for unødvendige luksusprodukter. Men i stedet for å avvikle pelsnæringen som lovet, har regjeringen nedsatt et «pelsdyrutvalg» som igjen skal gjennomgå næringen og deretter bestemme mellom «bærekraftig utvikling» eller «styrt avvikling». Utvalget skal gi sitt resultat innen desember i år. Pelsdyrnæringen er blitt gjennomgått flere ganger tidligere, med det samme resultatet: Dyrene viser tydelige tegn på lidelse, det er ikke mulig å gi dyrene et tilfredsstillende liv på en pelsfarm.

NOAH (og all logikk og fornuft i hele verden) mener stortinget for lengst har fått all den informasjonen som er nødvendig for å forstå at det ikke er mulig å gi dyrene et godt liv på en pelsfarm, og at det eneste etiske rette er å avvikle dyreplageriet, slik mange land allerede har gjort av hensyn til dyrene. Denne markeringen er et av de viktigste verktøyene vi har for å vise politikerne at vi aldri gir oss før pelsnæringen er nedlagt.

Jeg ELSKER pels! Men jeg vil kjenne at det banker et dyrehjerte under den pelsen. (-Anne B Ragde)

Pelsdyrnæringen må nedlegges. Ikke primært fordi dyrene skades og dør, men fordi de aldri får leve. De tilbys i stedet en uverdig eksistens, et ikke-liv de må gjennomgå for å tilfredsstille et for lengst utdatert menneskelig behov. Nedlegg næringen nå! (-Anne Holt)

Det er ingen hemmelighet hvordan dyrene på pelsfarmene lever, så jeg synes det er ganske utrolig at det faktisk er tillatt med pelsfarmer i Norge. Det finnes ingen god unnskyldning, og jeg håper at de som har makten til å stoppe dette, tar til fornuft veldig snart. (-Elisabeth Carew)

Å bruke pels er det samme som å si ja til tortur, mishandling, grotesk forfengelighet og likegyldighet for andre levende skapninger. Ta ansvar. Bruk din stemme til å si NEI til ren dyremishandling. (-Jorun Stiansen)

Her er steder klokkeslett (lørdag 8. november)

Oslo - kl 17:30 på Youngstorget

Tromsø - kl 16:00 på Stortorget v/Kulturhuset.

Bergen - kl 17:30 i Marken v/Jernbanestasjonen

Stavanger - kl 17:30 v/Paviljongen bak Domkirken

Trondheim - kl 17:30 v/Torget nordøst (v/If og Svaneapoteket)

Kristiansand - kl 17:30 på Øvre Torv v/Wergelandsparken

Narvik - kl 16:00 ved Damen på torget

Lillehammer - kl 17:30 på Lilletorget

Leknes i Lofoten - kl 14:00 på Rådhusplassen

Bø i Telemark - kl 17:30 på parkeringsplassen ved kommunehuset, bak Pizzabakeren

Ålesund - kl 18:00 på Dronning Sonjas Plass

Tønsberg - kl 17:30 på Torget

Fredrikstad - kl 17:30 på Stortorvet

Bodø - kl 17:30 ved domkirken

Stord - kl 13:00 ved turnhallen

Du finner mer info HER og HER om pelsdyr, pelsfarmer, pelsindustrien, politikk, hva noah gjør og hva annet DU kan gjøre!

Her er noen av mine innlegg fra tidligere år;

«Å kle seg i døde dyr» & «Dyreplageri er ikke vakkert»

Dette er det ellevte året fakkeltog arrangeres. La oss håpe (og kreve!!) at dette er det siste året det er behov for å arrangere et fakkeltog mot pels!

Bakemester Harepus; super-grøt

Jeg er godt over middels glad i grønnsaker, og sniker inn grønnsaker i alle mine måltider. Blant annet i grøt, tro det eller ei. Det siste året er det blitt mer og mer populært med grøt med squash, populært kalt «zoats» (zuchini oats). Jeg er også godt over middels glad i grøt, og jeg liker store porsjoner. En stor porsjon havregrynsgrøt blir dessverre ofte liggende som en massiv klump i magen, men når jeg tilsetter squash (altså i stede for å økt på med havregryn), går det mye bedre.

Grov- eller finrevet squash i grøten gir mer volum uten å gjøre den kompakt, og metter bedre. Jeg pleier grovrive min, fordi jeg liker å kjenne at jeg tygger på noe. Chia-frø er også ypperlig å putte i, de gir ytterligere «volum», smak og viktige næringsstoffer. Finrevet gulrot (jeg har prøvd grov-revet èn gang, og det ble med den ene gangen for å si det sånn) gir en saftigere og mer smakfull grøt. Noen ganger lager jeg kun med squash, noen ganger kun med gulrot, noen ganger begge deler. Greit å variere litt!

Her er min oppskrift;

• ca 45 gram store havregryn (evn den mengden du selv ønsker)
• ca 14 gram chia
• ca 70 gram grovrevet squash
• ca 40 gram finrevet gulrot
• ca 2 dl havremelk
• ca 1dl vann
• ca en hel masse kanel
• ca litt salt

Rekkefølgen er ikke så veldig nøye, men det er kanskje greit å ha oppi det våte til sist. La det gjerne stå og «trekke» i omtrent en time før du begynner å varme det, slik at både havregryna og chia-frøene får trukket til seg væske. For å unngå å få en stor chia-klump må du passer på å blande det hele sammen etter at du har hatt alt oppi kasserollen (også kanelen, slik at den deilige kanelsmaken virkelig får festet seg).

Jeg liker min grøt tykk, gjerne så tykk at jeg (nesten) kan snu kasserollen opp-ned uten at den renner ut. For de som ikke er like begeistret for akkurat det, er det bare å tilsette mer væske når grøten begynner å bli ferdig, slik at du får de akkurat slik du vil ha den.

Mandler er (som regel) fast inventar på min, men kun liggende på toppen, ikke blandet inn i grøten, for når mandler blir varme så løsner skinnet og setter seg fast mellom tennene når man tygger (the struggle is real...). Jeg pleier også ha soyayoghurt til. Siden jeg liker å ha den kalde yoghurten og den varme grøten hver for seg, så den har jeg i en liten skål ved siden av, som jeg dypper grøt-skjea i.

Som topping kan du bruke hva enn du vil, for eksempel mandler, cashew, syltetøy, kesam, en salt smørklatt, sukrin eller nøttesmør. Kun fantasien og dine egne smaksløker setter grenser!

Se også oppskrifter på;
grove urtescones 
proteinpannekaker
black bean fudge brownies
sukkerfrie yoghurtnøtter

I øyeblikk som dette #4 (sykepleieren)

Det er høst. Det er kveld. Et sterkt lys er rettet mot meg. Jeg halvt sitter, halvt ligger på en kald benk. På ene siden står legen og syr. På andre siden står sykepleieren og klipper av tråden for hvert sting. Her og nå gjør legen jobben sin, men det han sa til meg i forkant og den holdningen han har, gjør at tårene mine triller helt ukontrollert. Jeg pleier ikke gråte på legevakta, men nå har jeg ikke sjans om å holde igjen tårene. Hodet mitt er bøyd, jeg forsøker å gjemme vekk ansiktet, ønsker å skjule ydmykelsen og skammen.

Så legger sykepleieren hånden sin på kneet mitt, og lar den bli værende der. Varmen fra hånden hennes kjennes gjennom både ullstilongsen og buksen jeg har på, og den upersonlige engangshansken hun har på. Jeg løfter ikke blikket, rører meg ikke. Jeg er fullstendig utslitt og nummen i både kropp og sinn, men jeg kjenner varmen fra hånda, og i  dette øyeblikk betyr det alt.

Retten til å være sint

Jeg har egentlig aldri vært redd for å føle følelser, feks typ ikke turt å gråte eller bli sint, men det har vært følelser jeg ikke har fått til å føle. De har vært vanskelig å uttrykke, sette ord på. Sinne og irritasjon for eksempel. Ikke alltid, men noen ganger. Jeg har trykket ned sinne i mange situasjoner, spesielt i behandlings-sammenheng. Ikke fordi jeg ikke turte slippe det ut, men fordi jeg ikke visste hvordan.

Det har vært noen ganger at ting har skjært seg litt mellom meg og psykolog eller miljøkontakt. Jeg har ikke følt at jeg hadde noen rett til å bli eller sint, fordi jeg tenker at jeg bare burde være jævlig takknemlig for at noen i det hele tatt gidder hjelpe meg. Det har vært et fåtall ganger jeg har fått (og benyttet) både tid og rom til å uttrykke sinne og være sint. Vedkommende har tatt i mot følelsene mine på en god måte og relasjonen har endt opp med å bli sterkere. Likevel har jeg som regel bare svelget unna sinnet og latt det etse innover i meg.

Dersom noen gjør noe man reagerer på er det naturlig å bli sinna, men hva om man ikke har kranglet med noen, eller noen andre ikke har gjort noe galt? Hva om man bare er...sint?

Nå for tiden er det en del usikkerhet og «tull» i behandlingsteamet mitt. Det gjør meg stresset, irritert, frustrert og sint. Jeg har ikke helt klart å snakke med noen av partene om sinnet mitt, fordi det er jo ikke dem jeg er sint på. Det er ingen å skylde på. Men om jeg ikke er sint på dem, om jeg ikke er sint på noen, er jeg da egentlig sint? Har jeg (god nok) grunn til å være sint?

Det er først nå i det siste at jeg har skjønt at man kan være sint, uten at man trenger å være sint på en person. Man kan faktisk være sint på en situasjon, på hvordan ting har blitt, selv om det ikke er noens feil men kun en følge av tilfeldigheter eller uflaks.

Jeg er s-i-n-t! Og det er greit.

Å vokse inn i klær, ikke ut av dem

For litt over et år siden skrev jeg innlegget «Å forholde seg til klesstørrelser – eller ikke», om det å vokse ut av klærne sine når man er i recovery og begynner å få kroppen sin tilbake igjen. Selv har jeg ikke det problemet, for etter at jeg i 2010 nådde min sunneste og høyeste vekt, har jeg kun kjøpt klær i den størrelsen jeg brukte da. Den størrelsen det er meningen jeg skal ha. Å kjøpe klær som passer en mindre kropp enn det er bare upraktisk og triggende. Rundt årskiftet 2013/2014 var jeg omtrent 25 kilo lettere enn i 2010, og det var frustrerende å ikke ha et eneste plagg som passet. Jeg motsto likevel fristelsen til å kjøpe plagg som passet, og dermed også få vite hvilken størrelse jeg faktisk var i stand til å presse den døende kroppen min inn i. Det er mye bedre å vokse inn i klærne sine, enn ut av dem!

For en måneds tid siden måtte jeg til min gru erkjenner at en av mine favoritt-bukser, en tøy-bukse fra Stormberg, begynte å bli strammere rundt hoftene enn det som komfortabelt var. Jeg kjøpte den da jeg var undervektig, men i den størrelsen jeg brukte i 2010, så det ga ingen mening at den skulle bli (for) trang. Etter å ha gått «et par» runder med meg selv bestemte jeg meg for å ikke lage noen stor sak av det, og i stede bare bestille en ny bukse, i en størrelse større. Det var jo kun snakk om èn bukse, og i denne sammenheng komfort er viktigere enn «prinsipp». Man skal kjøpe klær som passe kroppen sin, det er ikke meningen at man skal presse kroppen sin i en bestemt størrelse. Det er tross alt derfor det finnes så stort utvalg av størrelser!

Til min store lettelse oppdaget jeg at det under produktinformasjon at dette var en bukse som var litt små i størrelsene, og det stod at man burde gå opp en størrelse. Med andre ord var det en falsk alarm, men det visste jeg jo ikke før etter at jeg hadde taklet den, og jeg håndterte den faktisk bra.

Jeg har ikke gått opp alle de 25 kiloene, men jeg har fått tilbake den del av dem og kan konstantere at klærne mine begynner å passer meg. Det er ikke alltid det er så lett det heller, jeg har blitt vant til å leve med store, vide klær, likevel er det absolutt overkommelig. Jeg har jo brukt en del av klærne, men ikke alle, fordi de var for store på en «rett og slett for stor» måte og ikke en «baggy» måte.

Nå har jeg omtrent fått et helt ny klesskap. Eventuelt fått tilbake klesskapet mitt. Jeg kler klærne mine, både fysisk og psykisk. Psykisk i den forstand at jeg kan se meg selv i speilet uten at tusen negative tanker automatisk avspilles i hodet mitt. Det føles greit å vise frem figuren min med klær som er stram på de rette plassene. Undervekt og underernæring fucker med hodet og det er faktisk som regel sånn at jo tynnere man er, jo tykkere føler man seg. Godt ernært + sunnere vekt = ganske allreit.