Mitt liv – på godt og vondt

Fremgangen min både i stall- og klatresammenheng fortsetter. Jeg passerer milepæl etter milepæl, og det er fantastisk. Det føles bra på alle mulige måter. Jeg er glad for mulighetene jeg får, og for menneskene som går sammen med meg på veien (enten de er klar over sin egen rolle eller ei).

Mange utenforstående blir glade på mine vegne, men med en slags selvsikkerhet; «jeg visste du ville klare det!». Det er da ingen selvfølgelighet! Jeg liker ikke at andre tar det for gitt, og har denne holdningen «du kan klare alt, bare du bestemmer deg for det!». I den virkelige verden er det ikke sånn det funker. Hvertfall ikke for meg. Bak kulissene er det mye rart som foregår. Resultatet fra f.eks denne helgas kurs er en godkjenning som betyr utrolig mye for veien videre, men det har ikke vært enkelt. I forkant har jeg vært fryktelig usikker, grått mye, angsnivået har vært skyhøyt, men takket være en verdifull peptalk fra en som kjenner meg godt så klarte jeg gjennomføre.

Jeg blir bedre og bedre på å kjenne hva jeg kan takle, og hva jeg eventuelt trenger for å skulle klare å takle det. Jeg prøver og feiler. Noen ganger går det greit, andre ganger havner jeg på dypt vann og det går ikke alltid så bra. Små detaljer som andre ikke henger seg opp i, eller kanskje ikke engang legger merke til, kan jeg bære med meg i lang tid. De kan gjøre at jeg går rundt og er sint, helt uten grunn, eller jeg kan gå rundt å være på gråten. Jeg kan gå rundt å være så bekymret at jeg er kvalm, uten å helt vite hvorfor. Jeg kan gå rundt med tanker om å skade meg selv, tanker så intense, altoppslukende, påtrengende at de ødelegger for alt annet, og den eneste måten å få en pause fra de er å gi etter. Noen ganger kan jeg ha en kjempefin dag, en helt perfekt dag, men når jeg kommer hjem er det eneste som står i hodet på meg at jeg må ødelegge meg selv så mye som overhode mulig, og helst enda litt til.

Men så går det bra også, altså! Gleden jeg får fra stall og klatring er så enorm. Jeg hadde faktisk ikke forestilt meg, langt mindre turt håpe på at det var mulig for meg å oppleve en slik genuin og oppriktig glede! Jeg møter mennesker og dyr, får gode tilbakemeldinger, gir gode tilbakemeldinger. Jeg får brukt, utfordret og utviklet meg selv både fysisk og psykisk.

Rett ved stallen 

Hadde jeg sett for meg at jeg en dag skulle ha det så bra som nå, hadde jeg trodd det var synonymt med at jeg også var frisk. Helt frisk. Men sånn er det ikke. Det er liksom sånn at uansett hvor bra det går, er det alltid et eller annet som stresser meg. Noe som er feil, noe som ikke stemmer. Jeg blir nøyaktig like stresset av små ting som av store ting. Hva jeg blir stresset av er liksom mindre viktig, det bare alltid er noe. Noe som tvinger meg ut av balanse og gir meg en følelse av å ikke helt vite om beina har en trygg kontakt med bakken under meg.

På helsenorge.no kan pasienter fra helse nord lese notater fra sin egen journal. Jeg oppdaget dette og ble sittende en kveld å lese gjennom de siste måneders notater fra psykologen min. En ting som sto ut var følgende utdrag; «Pasienten er fortsatt aktiv og hverdagen fungerer bra. Hun har likevel fortsatt forhøyet symptomtrykk, men lettere enn på lenge. Pasienten vil trolig slite med kronisk forhøyet symptomtrykk, det er derfor viktig å legge til rette for så mye demping og håndtering av dette som mulig.»

«Kronisk» er et brutalt ord, men jeg finner også en slags trøst i det. Det er lettere å leve med utfordringer man godtar, enn utfordringer man konstant kjemper mot. Det er lettere å leve med fokus på å bare gjøre det beste ut av det, enn å hele tiden håpe på noe bedre. Det er lettere å skulle tilpasse seg, enn å skulle forandre seg. Jeg vet jo at det er sånn, men glemmer det stadig vekk, og må hele tiden minne meg selv på det. Det blir ikke nødvendigvis noe bedre enn det er nå, men det som er nå, er godt nok!

Her er den!

Min siste tatovering ble tatt i august. Da jeg først startet å tatovere meg så la jeg ofte ut bilde umiddelbart etterpå, nå kan det gå lang tid, som denne gange; nesten et halvt år. Så lang tid at jeg nesten hadde glemt at jeg ikke hadde "offentliggjort" den enda. Det er så kjedelig å gledesstrålende skulle vise den frem til andre, når de allerede har sett bilde av den på nett og derfor ikke klarer oppdrive den helt store entusiasmen. Ugh.

Jeg elsker dinosaurer. Som liten så jeg mye på "Lillefot". I en barnebursdag en gang så jeg Jurassic Park for første gang, og ble relativt traumatisert, men frykten gikk etterhvert over i begeistring. Jurassic Park-filmene kan jeg se gang på gang på gang, og jeg var fra meg av lykke over at det kom en fjerde film! Så alt i alt falt det seg liksom helt naturlig at jeg tok en dinosaurus-tatovering. Nærmere bestemt en t-rex. Det er liksom både den fineste og jævligste av dem alle.

The happiest place on earth!

Nå i januar er det et år siden jeg begynte i stallen (men det føles jo som om jeg alltid har vært der!). Noen av disse bildene har jeg kanskje allerede delt her på bloggen, men her er de uansett igjen, i et lite utsnitt fra mitt første år i paradis ♥

Dette bildet tok jeg av Orvano den aller første dagen jeg var der, 28.01.

Han var den første hesten jeg ble glad i, kjent med og trygg på!

Orvano igjen, i april.

I mars fikk Marie en valp, lille Casey! Han er sammen med oss

i stallen hver eneste dag, en ekte liten stallhund!

1. juni, min aller første ridetur hvor jeg ikke ble leid! Gikk riktignok

sammen med Marie, og Meline fulgte trofast etter henne så jeg

trengte ikke gjøre noe annet enn å bare sitte der og kose meg.

Ganske snart fikk jeg lov å ri alene inne i hallen.

Meline er så rolig og stødig at det er ikke noe problem.

Så rolig at hun like greit kan ta seg en lur med hun blir salet på!

Hun er en herlig og stødig fjording, en av mine absolutt favoritter!

Vakre, store Nicke fra privat-stallen rett ved vår stall!

Jeg kjenner flere av de som har hester der, så jeg er der litt innimellom.

Et litt annet kaliber enn våre rolige rideskolehester!

Lillegull Malin ble med meg i en sommerdag, som stalljente i privat-stallen.

Privathestene og min egen lille portugisiske stallhund!

Kazino hilser hjertelig på Roxy, som ikke gjengjelder verken

gleden eller nysgjerrigheten på noen som helst måte!

Det skulle ikke mye til før Roxy ble en vaskekte stallhund!

Besøkende onkel fikk nærkontakt med ninja-shettisen Timmi!

Privatstall-gutta ♥

Sommeren 2015 kom Ice Princess til oss! Hun er fantastisk vakker,

rolig, vennlig, kontaktsøkende, rett og slett en usedvanlig herlig hest!

En vakker septemberdag forlot Orvano oss. Han var en gammel

mann som var trett av dage og det beste var å la han få slippe ♥

Kloke gamle Falke deler villig frokosthøyet sitt sammen med Casey,

som er blitt stor , liten gutt! Falke ble flyttet til en annen stall høsten 2015.

Høst/vinter 2015, brått falt jeg fullstendig

for den følsomme, stae, vakre Tarzan!

Jul 2015, og selvsagt pyntet hestene seg til juleavslutningen på rideskolen!

Store Allegro fikk løpe løs inne i ridehallen, det var helt

fantastisk å se hvor mye han hopp, spratt, lekte og koste seg!

Leietur med vakre Tarzan, han gikk som en lydig hund i bånd,

bare tuslet etter oss uten noe styr, fantastiske gamle gutten!

Avslutter med noen bilder jeg tok en vakker

og beinkald vinterdag nå i januar!

Morsomt å se alle stiene de har laget i snøen, når de surrer rundt!

Tarzan, Blakka, Fiona og Shadow har pulverisert en høyball!

Ninja-ponni-Pia, full av rim, til og med i øyenvippene, den iskalde dagen!

Melinemor ♥

Ice, godt påkledd med varm, lang hals!

Paradis!

Øyeblikk #16 (et pusterom i stormen)

Jeg sitter i bilen min på en parkeringsplass og gråter, etter et møte med menneskene i behandlingsteamet mitt, som overhode ikke hadde føltes bra. De siste par dagene har vært intense, de siste månedene også forsåvidt, og med dette er det blitt for mye for meg. Jeg har så vondt, fysisk vondt, inni meg. Det kjennes ut som jeg er i ferd med å kaste opp hjertet mitt. Jeg er redd noen skal se meg sitte der, så jeg begynner kjøre. Vet ikke hvor, men oppdager at veien leder meg opp til stallen.

Jeg kommer inn og der står en hest. Ice. Hun får kiropraktisk behandling og synes det er litt ubehandlig, så her er det ikke rom for uromomenter. Med andre ord så må alle monstrene bli igjen utenfor døren. Jeg faller inn i hesteverdenen med hele meg. Ice er en usedvanlig herlig og vennlig hest, hun vil hilse, lukte, smake. Plutselig er det gått en time. Behandlingen er ferdig. Hun har fått litt dop underveis for å klare å slappe av. Nå er hun veldig avslappet, men blir mer og mer våken. Jeg står sammen med henne. Godsnakker med henne. Pjusker på henne. Hun pjusker tilbake. Her er jeg trygg. Jeg vet hva som venter meg utenfor døren når jeg skal dra herfra, men det spiller ingen rolle. Her og nå er alt som betyr noe. En hest mykere og varmere enn alt annet i hele verden. Et pusterom i stormen. Hva mer kan man be om? ♥

Det er ingen selvfølge at alle ønsker å få barn

Det er liksom forventet at man ønsker å få barn. Det er omtrent forventet at man får barn. Subtile og usubile spørsmål og hint fra familie, venner, bekjente (og til og med ukjente) begynner øker på for jenter som har passert midten av 20-årene. Spørsmål om det kimer i eggstokkene når man ser søte barn, kommentarer som «det der kledde du!» når man holder babyer eller små barn. Det er ikke sosial akseptabelt å ikke ha lyst på barn. Hva slags psykopat ønsker ikke få barn liksom?! Vel, det er faktisk mange. Helt uten å være psykopat.

Selv vet jeg ikke ikke om jeg vil ha barn. Det føles ikke som et «must», jeg er ikke bekymret for at jeg vil føle et savn, et tomrom i meg, når jeg blir eldre. Kanskje hadde det vært anderledes dersom jeg hadde hatt en partner. Kanskje en dag møter jeg noen som jeg ønsker å få barn med. Kanskje en dag møter jeg noen som ikke vil ha barn. Kanskje en dag møter jeg noen som har barn fra før. Kanskje kommer jeg ikke til å møte noen. Det er forøvrig ikke noe savn, det med «noen», det heller.

Dersom jeg hadde blitt gravid og fått et barn så ville jeg vært i stand til å ta vare på det. Det er ikke dèt det står på. Enkelte sjeler mener kanskje at mennesker med aspergers ikke bør få barn, men det er en sannhet med store modifikasjoner. Autisme-spektret er stort, hvor de som er i den ene enden ikke er i stand til å ta vare på seg selv en gang, mens de i den andre enden ikke har noe problem med å ønske seg, få og ta vare på barn. Jeg lever med ting som kanskje ville gjort det litt ekstra utfordrende, men hvem støter vel ikke på utfordringer når de får barn? «Den Perfekte Mor» finnes faktisk ikke. Absolutt alle foreldre har sine short-comings, enten de er klar over det selv eller ikke.

Jeg tenker mye på hvordan verden er i dag. Hvordan fremtiden vil være. Jeg er redd for utviklingen som har skjedd så langt i min levetid, og enda reddere for hva som vil skje videre. Alt er liksom så usikkert. Å skulle bringe et barn inn i dette, jeg vet ikke... Om man begynner å tenke på det så er det jo galskap. Kanskje tenker jeg for mye på det. Jeg regner med at de fleste som har barn har vært inne på slike tanker, men sannsynligvis har vært modig nok til å satse og håpe på det beste.

Det er ikke det at jeg ikke liker barn, for det gjør jeg virkelig. Barn er helt suverene, og jeg kjenner mange som jeg kjent siden de ble født og ser/har sett de vokse opp. Å passe barn har jeg gjort mye av, og det er som regel utrolig koselig, men jeg er også glad i den delen hvor man leverer barnet tilbake til foreldrene. Jeg var nylig på besøk hos en venninne som har en nyfødt liten jente som da ikke var blitt en måned gammel enda. Hun sov i fanget mitt, lagde små grimaser, søte lyder, veivet med armene i søvne og var bare helt til å spise opp. Det var en helt fantastisk stund, men «en stund» er nok for meg. Det er ikke noe i meg som skulle ønske jeg kunne hatt en liten sånn klump hver dag, hele døgnet, hele uken, hvor enn nydelig hun måtte være (men jeg håper på mange flere slike besøk) ♥

Jeg kjenner ikke på at jeg vil gå glipp av noe dersom jeg ikke får barn. Det jeg derimot kan kjenne på, er at andre kan mene jeg vil gå glipp av noe. Det virker for eksempel som mange mener at man ikke føler virkelig kjærlighet før man får et barn, og det er jeg svært uenig i. En helt spesiell og usedvanlig sterk kjærlighet man vil nok oppleve, men å føle «ekte kjærlighet» er noe alle og en hver er i stand til å oppleve, uavhengig av om man er forelder.

Det er blitt mer åpenhet rundt det å ikke ville ha barn, og det kan gjerne bli enda mer av det. Selv kjenner jeg tre sterke, tøffe, voksne kvinner som er åpne om at de ikke ønsker å få barn. For meg har det vært godt å se den åpenheten, se at det faktisk kan være et bevisst valg man tar, mens omtrent alle andre rundt meg har fått, skal få eller bare går rundt og venter på å få barn. Men jeg har altså ikke bestemt meg. Jeg planlegger det ikke, men jeg utelukker det heller ikke. Jeg vet rett og slett ikke, men bare tar det som det kommer. Hva jeg ender opp på er min sak.

En drøm, et mål, en milepæl!

Jeg har jobbet i stallen i snart et år nå. De aller fleste som får høre hvor jeg jobber spør om jeg har egen hest, eller spør om jeg ikke skal få meg en. Og sånn var jeg selv til å begynne med, hvorfor får de seg ikke bare hest, alle de som er glad i hester og som har lyst på! Jo mer jeg er i stallen jo gladere blir jeg i de store dyrene, men jeg får faktisk bare mindre og mindre lyst på egen hest. Jeg tror ikke folk flest kan forstå hvor vanvittig mye det kreves for å ha en hest, hvor altomfattende og altoppslukende det er, både fysisk, mentalt og ikke minst økonomisk. Det er ikke noe man «bare gjør». Den skal ha stell, mat, oppdragelse, stimulans, trening (og det vil si mye mer enn bare å sette seg opp på ryggen og ri!), boksen skal rengjøres daglig, hesten skal bli skodd jevnlig, få oppfølging av veterinær (feks tannsjekk/tannbehandling). Man kan ikke gå inn i dette uten å vite 100% at man er i stand til ivareta alle aspektene. Så nei, jeg vil ikke ha hest. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg vet at jeg ikke kan. Hvertfall ikke akkurat nå.

Jeg har tenkt er at det er lurt å ha en hest på fôr før man skaffer seg sin egen. Det vil i at man har ansvaret for en hest, alt fra en dag i uken til hver dag. Kanskje er eier av hesten bortreist, opptatt eller syk en periode, eller har behov for å ha noen dager stall-fri. Har man en hest på fôr så trimmer, forer og steller man den de avtalte dagene/i den perioden, og betaler en avtalt sum per måned. Det kan være en myk start, man kjenner hvor mye jobb og ansvar det er, men uten den store forpliktelsen det faktisk er å kjøpe en egen hest. Det ble et slags mål for meg, at jeg en dag kunne ha en hest på fôr, uten at jeg helt visste hvilken hest det i så fall skulle være, eller hvem i all verden som ville være villig til å gi meg ansvaret for hesten sin!

Vi har en hest i stallen, Tarzan, som eies av stallen. På hverdagene blir boksen hans tatt på dagtid av de/vi som jobber der, og på ettermiddagene er det rideskole og han blir tatt inn og foret av de som er hjelpere der. I helgene og ferier er det de som eier hestene/har de på fôr som må ta alt selv. Da jeg startet opp i stallen ble jeg raskt glad i Tarzan. Han var skadet og måtte stå inne i lang, lang tid. Når de blir stående i ro trenger de ekstra mye stell, kos og oppmerksomhet, og jeg pleide ofte å børste han. Men han kan virke litt sur, legge ørene bak og trampe med beina, han gjorde det noen ganger mens jeg var inne i boksen hans og det gjorde meg usikker. Jeg var ny i heste-verdenen og visste ikke så mye om hester, men jeg visste at det ikke var gode tegn. I høst begynte jeg å få interesse for han igjen. Jeg fikk lov å låne han en lørdag, og red på han. Fikk hjelp og instruksjon av en hestevenninne, og jeg fikk så godt til å ri på han, han var så mye mer følsom og villig enn den hesten jeg hadde pleid å ri på frem til da, han var rett og slett en drøm! En lørdag senere fikk jeg låne han igjen, også denne gangen fikk jeg hjelp av en hestevenninne, og med hennes veiledning og oppmuntring galopperte jeg på egenhånd, for aller første gang i mitt liv, på fantastiske Tarzan! Og det var liksom det, jeg er helt solgt, det er Tarzan for alle penga, han er bare den beste og fineste i hele verden.

Det er en jente i stallen som har Tarzan på halv-fôr. I praksis betyr at han er ledig den andre halvparten av tiden, så rett over jul spurte jeg om jeg kan få ha han den andre halvparten - og det får jeg!

Han kan se litt sur ut, og har en lav terskel for å legge ørene flat (flate ører = sinna hest), også når jeg er sammen med han inne i boksen hans. Men jeg vet at det ikke er meg han er sint på, og jeg føler meg helt trygg på at han ikke vil kunne finne på å gjøre meg noe. Jeg bare snakker beroligende til han, stryker han på nakken og bak ørene, og da mykner han opp. Eple er et ord han kjenner til, og som gjør han veldig begeistret. Han er en snakkesalig mann og humrer ofte når jeg går forbi, eller sier navnet hans. Jeg vet ikke om han er glad for å se meg eller om han bare forventer å få noe godt, uansett tar jeg det som et tegn på at han gjenkjenner meg. Og det gjør meg så lykkelig! Uheldigvis skadet han en fot nylig. Han ble jaget rundt av en annen hest som bare ikke ville gi seg, selv om Tarzan hadde underkastet seg for lengst. Jeg var der da det skjedde, det var så fælt å se hvor redd han var, da vi fikk han inn så sto hele hesten og skalv av redsel og sjokk. Det gjorde at jeg føler enda mer omsorg og kjærlighet for han! Han var full av sår og hadde vondt i begge bakbein, men det var den ukontrollerte løpinga på frossen gjørme full av dype hull etter hover gjorde at han skadet en sene i en fremfot.

Tarzan er en godt voksen mann på 20 år og vil nok bruke litt tid på å lege seg. Med andre ord så får jeg ikke ridd han. Det er selvsagt litt kjipt etter at vi var kommet så godt i gang, men når alt kommer til alt så spiller det ingen rolle for meg hvor lang tid det tar, så lenge han blir bra til slutt og at vi får ha han hos oss. I mellomtiden skal han få masse gulerøtter, epler, kos, stell, skryt. Det vil ta hvertfall et halvt år før han kan bli ridd igjen, men nå etterhvert kan jeg begynne å leie han på tur. Det gjorde jeg nylig, etter at han hadde skadet seg men før vi visste hvor alvorlig det var og at han måtte stå i ro. Heldigvis slipper han å stå inne. På beitet står han i ro og spiser hele dagen, så det beste for han er å få stå der sammen med vennene sine (men ikke den hesten som angrep han, de to skal aldri få møtes igjen!). Hester dveler heldigvis ikke med ting som har skjedd, så bortsett fra foten går det helt fint med han.

Leieturen med Tarzan, ponni i akkurat passe størrelse ♥