Jeg
sitter i bilen min på en parkeringsplass og gråter, etter et møte
med menneskene i behandlingsteamet mitt, som overhode ikke hadde
føltes bra. De siste par dagene har vært intense, de siste månedene
også forsåvidt, og med dette er det blitt for mye for meg. Jeg har
så vondt, fysisk vondt, inni meg. Det kjennes ut som jeg er i ferd
med å kaste opp hjertet mitt. Jeg er redd noen skal se meg sitte
der, så jeg begynner kjøre. Vet ikke hvor, men oppdager at veien
leder meg opp til stallen.
Jeg
kommer inn og der står en hest. Ice. Hun får kiropraktisk
behandling og synes det er litt ubehandlig, så her er det ikke rom
for uromomenter. Med andre ord så må alle monstrene bli igjen
utenfor døren. Jeg faller inn i hesteverdenen med hele meg. Ice er
en usedvanlig herlig og vennlig hest, hun vil hilse, lukte, smake. Plutselig er
det gått en time. Behandlingen er ferdig. Hun har fått litt dop
underveis for å klare å slappe av. Nå er hun veldig avslappet, men
blir mer og mer våken. Jeg står sammen med henne. Godsnakker med
henne. Pjusker på henne. Hun pjusker tilbake. Her er jeg trygg. Jeg
vet hva som venter meg utenfor døren når jeg skal dra herfra, men
det spiller ingen rolle. Her og nå er alt som betyr noe. En hest mykere og
varmere enn alt annet i hele verden. Et pusterom i stormen. Hva mer
kan man be om? ♥
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar