Jeg
har jobbet i stallen i snart et år nå. De aller fleste som får
høre hvor jeg jobber spør om jeg har egen hest, eller spør om jeg
ikke skal få meg en. Og sånn var jeg selv til å begynne med,
hvorfor får de seg ikke bare hest, alle de som er glad i hester og
som har lyst på! Jo mer jeg er i stallen jo gladere blir jeg i de
store dyrene, men jeg får faktisk bare mindre og mindre lyst på
egen hest. Jeg tror ikke folk flest kan forstå hvor vanvittig mye
det kreves for å ha en hest, hvor altomfattende og altoppslukende
det er, både fysisk, mentalt og ikke minst økonomisk. Det er ikke
noe man «bare gjør». Den skal ha stell, mat, oppdragelse,
stimulans, trening (og det vil si mye mer enn bare å sette seg opp
på ryggen og ri!), boksen skal rengjøres daglig, hesten skal bli
skodd jevnlig, få oppfølging av veterinær (feks
tannsjekk/tannbehandling). Man kan ikke gå inn i dette uten å vite
100% at man er i stand til ivareta alle aspektene. Så nei, jeg vil
ikke ha hest. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg vet at jeg ikke
kan. Hvertfall ikke akkurat nå.
Jeg
har tenkt er at det er lurt å ha en hest på fôr før man skaffer
seg sin egen. Det vil i at man har ansvaret for en hest, alt fra en
dag i uken til hver dag. Kanskje er eier av hesten bortreist, opptatt
eller syk en periode, eller har behov for å ha noen dager stall-fri.
Har man en hest på fôr så trimmer, forer og steller man den de
avtalte dagene/i den perioden, og betaler en avtalt sum per måned.
Det kan være en myk start, man kjenner hvor mye jobb og ansvar det
er, men uten den store forpliktelsen det faktisk er å kjøpe en egen
hest. Det ble et slags mål for meg, at jeg en dag kunne ha en hest
på fôr, uten at jeg helt visste hvilken hest det i så fall skulle
være, eller hvem i all verden som ville være villig til å gi meg
ansvaret for hesten sin!
Vi
har en hest i stallen, Tarzan, som eies av stallen. På hverdagene
blir boksen hans tatt på dagtid av de/vi som jobber der, og på
ettermiddagene er det rideskole og han blir tatt inn og foret av de
som er hjelpere der. I helgene og ferier er det de som eier
hestene/har de på fôr som må ta alt selv. Da jeg startet opp i
stallen ble jeg raskt glad i Tarzan. Han var skadet og måtte stå
inne i lang, lang tid. Når de blir stående i ro trenger de ekstra
mye stell, kos og oppmerksomhet, og jeg pleide ofte å børste han.
Men han kan virke litt sur, legge ørene bak og trampe med beina, han
gjorde det noen ganger mens jeg var inne i boksen hans og det gjorde
meg usikker. Jeg var ny i heste-verdenen og visste ikke så mye om
hester, men jeg visste at det ikke var gode tegn. I høst begynte jeg
å få interesse for han igjen. Jeg fikk lov å låne han en lørdag,
og red på han. Fikk hjelp og instruksjon av en hestevenninne, og jeg
fikk så godt til å ri på han, han var så mye mer følsom og
villig enn den hesten jeg hadde pleid å ri på frem til da, han var
rett og slett en drøm! En lørdag senere fikk jeg låne han igjen,
også denne gangen fikk jeg hjelp av en hestevenninne, og med hennes veiledning og oppmuntring galopperte
jeg på egenhånd, for aller første gang i mitt liv, på fantastiske
Tarzan! Og det var liksom det, jeg er helt solgt, det er Tarzan for alle
penga, han er bare den beste og fineste i hele verden.
Det
er en jente i stallen som har Tarzan på halv-fôr. I praksis betyr at
han er ledig den andre halvparten av tiden, så rett over jul spurte jeg om jeg kan få ha han den andre halvparten - og det får jeg!
Han
kan se litt sur ut, og har en lav terskel for å legge ørene flat
(flate ører = sinna hest), også når jeg er sammen med han inne i
boksen hans. Men jeg vet at det ikke er meg han er sint på, og jeg
føler meg helt trygg på at han ikke vil kunne finne på å gjøre
meg noe. Jeg bare snakker beroligende til han, stryker han på
nakken og bak ørene, og da mykner han opp. Eple er et ord han
kjenner til, og som gjør han veldig begeistret. Han er en
snakkesalig mann og humrer ofte når jeg går forbi, eller sier
navnet hans. Jeg vet ikke om han er glad for å se meg eller om han
bare forventer å få noe godt, uansett tar jeg det som et tegn på
at han gjenkjenner meg. Og det gjør meg så lykkelig! Uheldigvis
skadet han en fot nylig. Han ble jaget rundt av en annen hest som
bare ikke ville gi seg, selv om Tarzan hadde underkastet seg for
lengst. Jeg var der da det skjedde, det var så fælt å se hvor redd
han var, da vi fikk han inn så sto hele hesten og skalv av redsel og
sjokk. Det gjorde at jeg føler enda mer omsorg og kjærlighet for
han! Han var full av sår og hadde vondt i begge bakbein, men det var
den ukontrollerte løpinga på frossen gjørme full av dype hull
etter hover gjorde at han skadet en sene i en fremfot.
Tarzan
er en godt voksen mann på 20 år og vil nok bruke litt tid på å
lege seg. Med andre ord så får jeg ikke ridd han. Det er selvsagt
litt kjipt etter at vi var kommet så godt i gang, men når alt
kommer til alt så spiller det ingen rolle for meg hvor lang tid det
tar, så lenge han blir bra til slutt og at vi får ha han hos oss. I
mellomtiden skal han få masse gulerøtter, epler, kos, stell, skryt.
Det vil ta hvertfall et halvt år før han kan bli ridd igjen, men nå
etterhvert kan jeg begynne å leie han på tur. Det gjorde jeg nylig,
etter at han hadde skadet seg men før vi visste hvor alvorlig det
var og at han måtte stå i ro. Heldigvis slipper han å stå inne.
På beitet står han i ro og spiser hele dagen, så det beste for han
er å få stå der sammen med vennene sine (men ikke den hesten som
angrep han, de to skal aldri få møtes igjen!). Hester dveler
heldigvis ikke med ting som har skjedd, så bortsett fra foten går
det helt fint med han.
Leieturen med Tarzan, ponni i akkurat passe størrelse ♥
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar