Det er ingen selvfølge at alle ønsker å få barn

Det er liksom forventet at man ønsker å få barn. Det er omtrent forventet at man får barn. Subtile og usubile spørsmål og hint fra familie, venner, bekjente (og til og med ukjente) begynner øker på for jenter som har passert midten av 20-årene. Spørsmål om det kimer i eggstokkene når man ser søte barn, kommentarer som «det der kledde du!» når man holder babyer eller små barn. Det er ikke sosial akseptabelt å ikke ha lyst på barn. Hva slags psykopat ønsker ikke få barn liksom?! Vel, det er faktisk mange. Helt uten å være psykopat.

Selv vet jeg ikke ikke om jeg vil ha barn. Det føles ikke som et «must», jeg er ikke bekymret for at jeg vil føle et savn, et tomrom i meg, når jeg blir eldre. Kanskje hadde det vært anderledes dersom jeg hadde hatt en partner. Kanskje en dag møter jeg noen som jeg ønsker å få barn med. Kanskje en dag møter jeg noen som ikke vil ha barn. Kanskje en dag møter jeg noen som har barn fra før. Kanskje kommer jeg ikke til å møte noen. Det er forøvrig ikke noe savn, det med «noen», det heller.

Dersom jeg hadde blitt gravid og fått et barn så ville jeg vært i stand til å ta vare på det. Det er ikke dèt det står på. Enkelte sjeler mener kanskje at mennesker med aspergers ikke bør få barn, men det er en sannhet med store modifikasjoner. Autisme-spektret er stort, hvor de som er i den ene enden ikke er i stand til å ta vare på seg selv en gang, mens de i den andre enden ikke har noe problem med å ønske seg, få og ta vare på barn. Jeg lever med ting som kanskje ville gjort det litt ekstra utfordrende, men hvem støter vel ikke på utfordringer når de får barn? «Den Perfekte Mor» finnes faktisk ikke. Absolutt alle foreldre har sine short-comings, enten de er klar over det selv eller ikke.

Jeg tenker mye på hvordan verden er i dag. Hvordan fremtiden vil være. Jeg er redd for utviklingen som har skjedd så langt i min levetid, og enda reddere for hva som vil skje videre. Alt er liksom så usikkert. Å skulle bringe et barn inn i dette, jeg vet ikke... Om man begynner å tenke på det så er det jo galskap. Kanskje tenker jeg for mye på det. Jeg regner med at de fleste som har barn har vært inne på slike tanker, men sannsynligvis har vært modig nok til å satse og håpe på det beste.

Det er ikke det at jeg ikke liker barn, for det gjør jeg virkelig. Barn er helt suverene, og jeg kjenner mange som jeg kjent siden de ble født og ser/har sett de vokse opp. Å passe barn har jeg gjort mye av, og det er som regel utrolig koselig, men jeg er også glad i den delen hvor man leverer barnet tilbake til foreldrene. Jeg var nylig på besøk hos en venninne som har en nyfødt liten jente som da ikke var blitt en måned gammel enda. Hun sov i fanget mitt, lagde små grimaser, søte lyder, veivet med armene i søvne og var bare helt til å spise opp. Det var en helt fantastisk stund, men «en stund» er nok for meg. Det er ikke noe i meg som skulle ønske jeg kunne hatt en liten sånn klump hver dag, hele døgnet, hele uken, hvor enn nydelig hun måtte være (men jeg håper på mange flere slike besøk) ♥

Jeg kjenner ikke på at jeg vil gå glipp av noe dersom jeg ikke får barn. Det jeg derimot kan kjenne på, er at andre kan mene jeg vil gå glipp av noe. Det virker for eksempel som mange mener at man ikke føler virkelig kjærlighet før man får et barn, og det er jeg svært uenig i. En helt spesiell og usedvanlig sterk kjærlighet man vil nok oppleve, men å føle «ekte kjærlighet» er noe alle og en hver er i stand til å oppleve, uavhengig av om man er forelder.

Det er blitt mer åpenhet rundt det å ikke ville ha barn, og det kan gjerne bli enda mer av det. Selv kjenner jeg tre sterke, tøffe, voksne kvinner som er åpne om at de ikke ønsker å få barn. For meg har det vært godt å se den åpenheten, se at det faktisk kan være et bevisst valg man tar, mens omtrent alle andre rundt meg har fått, skal få eller bare går rundt og venter på å få barn. Men jeg har altså ikke bestemt meg. Jeg planlegger det ikke, men jeg utelukker det heller ikke. Jeg vet rett og slett ikke, men bare tar det som det kommer. Hva jeg ender opp på er min sak.