Bare keep on keepin' on?

En liten tanke, bare.

Jeg liker å tro (aka håper intenst) at det er et murhus jeg bygger, og at jeg nå jobber med grunnmuren. Men jeg er ikke sikker. For alt jeg vet kan det liksågodt kan være et skyhøyt, skjørt korthus. Som jeg skrev om i forrige innlegg, føler jeg meg sårbar, hudløs, utrygg. Og her kommer ordet persistence (på norsk; utholdenhet, iherdighet, standhaftighet – de er alle like gode og jeg klarer ikke velge bare et av de!) inn. Jeg har tidligere skrevet om det å være besluttsom i stede for å være avhengig av motivasjon. Besluttsomhet er et sterkt og solid ord. Persistence er i samme gate. Det å uansett faen bare stå på sitt og fortsette. Ikke la noe eller noen pille seg på nesen. Eller forresten, noen eller noe kan bare pille alt de/det vil, men det forandrer ingenting. Man fortsetter som før. Kanskje det er det jeg må holde meg fast i nå. Redselen for at noe skal gå galt får jeg ikke gjort noe med, tror jeg, men jeg være standhaftig. Fortsette som jeg gjør nå, uavhengig av om det er storm eller stille, uavhengig om huset mitt er et murhus eller viser seg å være et kollapsende korthus. Bare fortsett. Keep on keeping on.

Besluttsomhet og iherdighet er i utgangspunktet ikke basert på følelser. De påvirkes ikke av ytre faktorer. Jeg må (forsøke å) stole på at det er nok. Følelsene mine løper løpsk men er det en ting man verken kan eller skal stole på i recovery, er det følelsene.

«Hvordan går det?»

Kort fortalt; jeg vet ikke.

Litt lengre fortalt; jeg vet virkelig ikke.

Jeg vet ikke hva jeg skal svare. Jeg vet ikke «hvordan det går.»

På en måte går det «bedre» men samtidig er jeg fremdeles svært dårlig. Så dårlig at «bedre» høres misvisende. Klart det er bedre å ha fire prosent strøm igjen på mobilen enn to prosent, men mobilen er jo likevel farlig nær å gå i svart.

Ting skjer. Ting er i endring. Heldigvis. Nå er jeg aktivt prøvende i stede for passivt døende. Jeg er ikke der jeg var for 3 måneder siden. Jeg spiser (mer) men føler meg faktisk hakket verre (fordi jeg tillater meg å føle det, fordi jeg ikke lengre intens undertrykker hvordan det går med kroppen). Noen bedring merker jeg ingenting til. Foreløbig.

Dette er noe som tar tid. Lengre tid enn man skulle tro. I dag er det fem uker siden jeg startet recovery. Før jeg startet, fortalte jeg meg selv at bare jeg kom i gang så ville alt bli bra. Alt ville umiddelbart føles bedre og lysere og lettere. Jeg visste at jeg løy, men for å klare å holde ut så trengte jeg å tro på det. Realiteten er at fem uker er en dråpe i havet. Når man bygger et hus kan man ikke forvente å finne ly allerede etter å kun ha lagt ned de første murstein i det som skal bli en grunnmuren. Jeg vet. Og nettopp derfor fortsetter jeg i det sporet jeg har vært i disse siste fem tøffe men fabelaktige ukene. Uansett hva.

At recovery ville være vanskelig var noe jeg var inneforstått med på forhånd. Jeg var og er komfortabel med den tanken. I praksis er jeg hakket mer ukomfortabel, men det er vel å forvente. Det finnes ikke et fnugg av tvil i meg om jeg gjør det rette. Ord som «vanskelig» og «enkelt» blir for intetsigende, og jeg foretrekker overkommelig/uoverkommelig. Dette er fryktelig vanskelig, ja, men utvilsomt overkommelig, og det skal det fortsette å være. Jeg klamrer meg fast mens det går opp og ned. Frem og tilbake. Hit og dit. Og uten å ha noe noe klart svar på «hvordan det går».

Motivasjon vs besluttsomhet

Tanker og følelser og alt mulig rart er forvirrende. Ting virker så tilfeldig og ingenting henger sammen. Ting som gir mening hver for seg, kollapser når de blir satt sammen. Men så ser/innser/oppdager jeg plutselig noe som gir mening, sånn skikkelig mening, og som på mange måter funker som en rød tråd gjennom mange av de løse tankene og følelsene som bare flyter fritt rundt omkring. Her er nettopp en sånn en, som nylig falt ned i hodet mitt;

Motivasjon er ferskvare, sies det. Man må gripe den og bruke den når den kommer. Motivasjon er overvurdert, tenker jeg. Alt for mange tror de er avhengig av motivasjon. At innsats og resultat står (og faller) på motivasjon. Jeg tror det gjelder generelt, men jeg tenker først og fremst i forbindelse med spiseforstyrrelser. Nærmere bestemt recovery (ja, i mangel på et tilsvarende norsk ord bruker jeg fremdeles det engelske ordet). Man kan faktisk ikke vente til man er motivert, og man kan ikke stoppe opp dersom motivasjonen plutselig ikke er like sterk lengre. Den kan ikke være avgjørende, for den er upålitelig og uforutsigbar.

Motivasjon kan ikke fremprovoseres eller tvinges frem, den kommer og går som den selv vil. Vi har overhode ingen kontroll over den. Jeg er ambivalent ovenfor ordet «valg», men et ord jeg liker veldig godt er «besluttsomhet». Besluttsomhet er, i motsetning til motivasjon, noe vi har full kontroll over. Det er ikke noe som er avhengig av tid eller sted eller andre ytre omstendigheter. Jeg har besluttet å gi meg hen til recovery. Innimellom er det hardt, brutalt, grusomt, det gjør vondt og det føles som noe dritt. Akkurat de tingene er faktorer som kan kvele motivasjon, men som ikke kan røre besluttsomhet. Og jeg er fylt til randen av besluttsomhet.

Åååh ugler ♥ Ingen tvil om at dette er en besluttsom liten fyr, vel!

Kunsten å bruke "utfordringer" til sin fordel

At man har en sort-hvitt tankegang gir ingen positive assosiasjoner, men det trenger ikke være utelukkende negativt. På grunn av aspergersen så er det sånn jeg er. Jeg kan ikke forandre det, så det er ikke noe vits å kjempe mot det – derimot kan jeg jobbe med det. Finne måter å bruke det til min fordel. Vanskelig, utfordrende, men ikke nødvendigvis umulig. Når det gjelder spiseforstyrrelsen, for eksempel. Hittil har «enten» vært å spise så lite som mulig og hele tiden kutte ned, veie så lite som mulig, bli så tynn som mulig. «Eller»-delen er å kjempe. Spise. Ikke lytte til monsterstemmene. Nyte maten. Glede seg over maten. Blir sterkere, tøffere. Brukte tid og energi på å bli bedre, ikke verre. Det finnes ikke noe mellomting, og det er jo like grei, hvertfall når jeg havner på «eller»-siden.

Dette er ikke noe jeg har bestemt meg for, sånn plutselig. Det er mer det at tidligere så har jeg ikke fått det til. Jeg har rett og slett ikke klart å kjempe. Nå klarer jeg ikke la være. Jeg skjønner ikke helt hva som har forandret seg, og er redd det skal snu igjen. Men jeg tror ikke det. Forhåpentligvis handler (noe av) det om sirkler. Altså en god sirkel, eller en ond sirkel. Eller kanskje mer spiral? En sirkel går jo bare rundt og rundt, mens en spiral snurrer seg oppover eller nedover – i alle fall kommer man en vei. Uansett, nå er jeg i en god spiral. En god stim. Og dersom det er vanskelig å bryte ut av en ond sirkel, så burde det jo nærmest umulig å bryte ut av en god en, spesielt når man ikke ønsker bryte ut av den!

Forøvrig synes jeg egentlig det jeg det er feil å bruke uttrykk som «kjempe». Det stemmer ikke helt. Som om det handler om å passivt sitter stille og la spiseforstyrrelsen overkjøre meg VS å kjempe mot den? Kjempe gjør man jo strengt tatt hele tiden, enten det er med seg selv eller mot seg selv. Tilbake til enten-eller. Enten bruker man (all sin) tid og energi på å bli sykere, eller så bruker man (all sin) tid og energi på å bli friskere. Selvsagt finnes det nyanser, men likevel, det blir litt enklere å skjønne/forholde seg til når man setter det på spissen. Likevel kommer jeg nok til å fortsette å bruke «kjempe», altså.

Også var det dette med innsikt da, som jeg skrev et par ord om tidligere. Innsikten handler kanskje ganske enkelt om en omformulering. Så mange ganger har jeg tenkt at jeg må kjempe (mot spiseforstyrrelsen), jeg har ikke noe annet valg. Men kanskje burde jeg begynne tenke at jeg har et valg, for deretter å aktivt velge? Velge å kjempe for livet, ønske å kjempe for frihet. Ikke fordi jeg må men fordi jeg vil.

En annen del av innsikten er erkjennelsen av at jeg ikke har noe å tape på å kjempe, samt følelsen av at det ikke er noe som holder meg igjen. Ja jeg er selvsagt redd, men redsel bør aldri aldri være en stopper for å prøve. Og som psykologen min engang sa, kan man egentlig være modig uten å være redd?

Tolvte time

Jeg har vært åpen og ærlig om hvor vanskelig ting har vært den siste tiden, og hvor mye jeg har slitt/sliter både mentalt og fysisk. Det er likevel en god del ting jeg har holdt igjen. Løyet om hvor dårlig jeg faktisk har følt meg. Presset meg til ting jeg ikke egentlig orket. Bagatellisert symptomer. Ovenfor lege og psykolog, for å unngå tvangsinnleggelse. Ovenfor de rundt meg, av hensyn til de, for ikke å skape (ekstra) bekymring. Og også for min egen del, for å holde dødsangsten på avstand.

Jeg «forsvarer» det med at jeg visste det ville bli bedre. Jeg visste at ting ville gå seg til. Når visste jeg ikke, men jeg sa til meg selv at jeg bare måtte holde ut. Litt til. Litt til. Og når den dagen kom, så ville ikke spille noen rolle hvor dårlig jeg var fordi da ville det jo uansett være i ferd med å snu. Det ville ikke lengre være noe forverringspotensiale. Da kunne jeg si at ja jeg er dårlig men nå går det jo rette veien, også ville det beroligede både lege, behandler, foreldre, bekjente og dødsangsten.

Hold på hatten, hæla i taket og tenna i tapeten; dagen er her. Sånn metaforisk sett. Før helga kom omsider kostplanen fra ernæringsfysiologen i Bodø (...har bare ventet i sånn tre måneder eller noe), i tillegg til at noen andre brikker falt på plass. Nok til at det lot seg gjøre å «sette i gang». Så på mandag startet jeg. Ikke et sekund for tidlig. Natt til mandag fikk jeg er horribelt tegn fra kroppen om at den er helt på bristepunktet.

Nå øker jeg på inntak og kalorier. Sakte og svært forsiktig, for at kroppen skal henge med og for å unngå den potensielt livstruende tilstanden reernæringssyndrom. Er ikke det ironisk da; å spise mer skal liksom redde livet ditt men kan også drepe deg? Kostplanen jeg har fått er i seg selv ganske interessant, så den skal få et helt eget innlegg. Sånn litt etterhvert. Først må jeg få bli kjent med den selv. Men alt i alt, dette er godt nytt. Jeg anser meg selv som i aktiv «recovery». Vondt men uendelig vakkert ♥

Ikke la moral vike for forfengelighet

Jeg liker Nemi. Alle liker Nemi. Hun sier ting vi ikke tør si høyt, tenker ting som vi kan kjenne oss igjen i, og gjør ting vi knapt tør drømme om. Og hun har sterke meninger. Blant annet om pelsdyroppdrett. Gjennom Lise Myhre har denne tegneseriefiguren blitt en viktig stemme i den aktive kampen for å legge ned pelsdyrnæringen.

Denne teksten er skrevet av Lise Myhre og stod trykket i Nemi i Dagbladets lørdagsmagasin. Poengene er mange, og gode;

Det er ikke bare en pelskrage. Det er et bankende hjerte. Et ønske om å overleve. Det er ikke bare et tilbehør. Det er ømme, små poter mot kaldt stål, som aldri vil få kjenne gresset eller jorda de er skapt for å løpe på. Det er så veldig mye mer enn pynt. Det er frustrasjon, panikk, redsel og lengsel, fanget i en liten boks av netting.

Det er ikke bare et plagg du har kjøpt for å holde deg varm. Det er et valg du har tatt om å la moral vike for forfengelighet. Et flagg du skal bære om at du synes det er riktig at noen skal fødes bare for å mishandles, for et produkt du ikke engang trenger. Et plagg du har stjålet – for dets rettmessige eier ville heller valgt livet.

Minoriteten som støtter pelsdyroppdrett her i Norge vil ha det til at det er motstanderne av den som har et unaturlig forhold til dyr. Vi som ikke vil at de skal leve og dø i bittesmå esker for å bli produkter som ingen behøver. Disse menneskene lar empatien sin inkludere hunder og katter, men evner ikke å se de samme egenskapene hos andre dyr. De mener at retten til å mishandle noen avhenger av om de kan sitte og gi labb eller ikke. Og at det er de selv som ikke lar følelsene sine forstyrre logikken rundt dyrehold.

Men det er jo ikke jeg og et par medlemmer av Ponny-klubben som mener at dyra sikkert lider fordi de er så søte. Det er vetrinærer og fagfolk fra hele verden som sier klart fra at hele pelsdyrnæringa er dyreplageri. De sier det uavhengig av om oppdretteren heter Geir og egentlig er en hyggelig fyr. De sier det fordi det ikke handler om størrelsen på burene, hvor ofte de får vann eller engang om de stadige skandalene som avdekkes der dyra har gapende sår og manglende lemmer. De sier det fordi mishandlingen først og fremst ligger i det å bli sperret inne.

Ikke hør på meg, hør på lagmannsretten, som anerkjenner at dette ikke er en næring som kan drives etisk forsvarlig. Hør på et økende antall europeiske land som forbyr pelsdyroppdrett innenfor sine landegrenser fordi det ikke finnes måter å drive oppdrett på uten at det påfører dyra store lidelser.

Næringa må ikke forbedres. Den må legges ned.

En politiker spurte meg om jeg ville like næringen bedre hvis vi kunne nyttegjøre mer fra pelsdyrene; hvis vi kunne bruke innmaten til noe også. Svaret mitt på det er nei. Vi trenger ikke flere unnskyldninger for å opprettholde lidelsen i verden. Vi trenger å minske lidelsen i verden. Punktum. Og å forby pelsdyroppdrett burde være et enkelt sted å begynne

Du kan bidra, du kan være med på å få til en forandring. Å være «dyreforkjemper» betyr ikke nødvendigvis at du må melde deg inn i alle frivillige organisasjoner, og bruke all din ledige fritid på å gå i fakkeltog, skrive sinte leserinnlegg og kaste rød maling på pelskledde frognerfitter. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt. Og det inkluderer deg. Vil du bli medlem i Noah, kan du velge et månedlig sum fra 50 kroner og oppover. Noe som også er viktig men som krevet litt mindre «innsats» er å «like» Noahs side på facebook, og følg litt med der innimellom. Kanskje kan du bruke to minutter på å signere et opprop. Kanskje kan du «dele» en status som bidrar til å spre kunnskap. I 2013 ble Noah plukket ut som finalist og kunne vinne penger fra Stormberg. Dyrekjære mennesker lot seg engasjere, og via facebook fikk Noah aller flest stemmer, og vant dermed hele 50.000 kroner. I sånne tilfeller er hver eneste stemme fryktelig viktig, og jeg er stolt og glad over å ha kunnet bidra. Her kan du lese mer om alt Noah har fått til i løpet av fjoråret.

Les gjerne også; «Å kle seg i døde dyr» og «Dyreplageri er ikke vakkert».