The happiest place on earth!

Nå i januar er det et år siden jeg begynte i stallen (men det føles jo som om jeg alltid har vært der!). Noen av disse bildene har jeg kanskje allerede delt her på bloggen, men her er de uansett igjen, i et lite utsnitt fra mitt første år i paradis ♥

Dette bildet tok jeg av Orvano den aller første dagen jeg var der, 28.01.

Han var den første hesten jeg ble glad i, kjent med og trygg på!

Orvano igjen, i april.

I mars fikk Marie en valp, lille Casey! Han er sammen med oss

i stallen hver eneste dag, en ekte liten stallhund!

1. juni, min aller første ridetur hvor jeg ikke ble leid! Gikk riktignok

sammen med Marie, og Meline fulgte trofast etter henne så jeg

trengte ikke gjøre noe annet enn å bare sitte der og kose meg.

Ganske snart fikk jeg lov å ri alene inne i hallen.

Meline er så rolig og stødig at det er ikke noe problem.

Så rolig at hun like greit kan ta seg en lur med hun blir salet på!

Hun er en herlig og stødig fjording, en av mine absolutt favoritter!

Vakre, store Nicke fra privat-stallen rett ved vår stall!

Jeg kjenner flere av de som har hester der, så jeg er der litt innimellom.

Et litt annet kaliber enn våre rolige rideskolehester!

Lillegull Malin ble med meg i en sommerdag, som stalljente i privat-stallen.

Privathestene og min egen lille portugisiske stallhund!

Kazino hilser hjertelig på Roxy, som ikke gjengjelder verken

gleden eller nysgjerrigheten på noen som helst måte!

Det skulle ikke mye til før Roxy ble en vaskekte stallhund!

Besøkende onkel fikk nærkontakt med ninja-shettisen Timmi!

Privatstall-gutta ♥

Sommeren 2015 kom Ice Princess til oss! Hun er fantastisk vakker,

rolig, vennlig, kontaktsøkende, rett og slett en usedvanlig herlig hest!

En vakker septemberdag forlot Orvano oss. Han var en gammel

mann som var trett av dage og det beste var å la han få slippe ♥

Kloke gamle Falke deler villig frokosthøyet sitt sammen med Casey,

som er blitt stor , liten gutt! Falke ble flyttet til en annen stall høsten 2015.

Høst/vinter 2015, brått falt jeg fullstendig

for den følsomme, stae, vakre Tarzan!

Jul 2015, og selvsagt pyntet hestene seg til juleavslutningen på rideskolen!

Store Allegro fikk løpe løs inne i ridehallen, det var helt

fantastisk å se hvor mye han hopp, spratt, lekte og koste seg!

Leietur med vakre Tarzan, han gikk som en lydig hund i bånd,

bare tuslet etter oss uten noe styr, fantastiske gamle gutten!

Avslutter med noen bilder jeg tok en vakker

og beinkald vinterdag nå i januar!

Morsomt å se alle stiene de har laget i snøen, når de surrer rundt!

Tarzan, Blakka, Fiona og Shadow har pulverisert en høyball!

Ninja-ponni-Pia, full av rim, til og med i øyenvippene, den iskalde dagen!

Melinemor ♥

Ice, godt påkledd med varm, lang hals!

Paradis!

Øyeblikk #16 (et pusterom i stormen)

Jeg sitter i bilen min på en parkeringsplass og gråter, etter et møte med menneskene i behandlingsteamet mitt, som overhode ikke hadde føltes bra. De siste par dagene har vært intense, de siste månedene også forsåvidt, og med dette er det blitt for mye for meg. Jeg har så vondt, fysisk vondt, inni meg. Det kjennes ut som jeg er i ferd med å kaste opp hjertet mitt. Jeg er redd noen skal se meg sitte der, så jeg begynner kjøre. Vet ikke hvor, men oppdager at veien leder meg opp til stallen.

Jeg kommer inn og der står en hest. Ice. Hun får kiropraktisk behandling og synes det er litt ubehandlig, så her er det ikke rom for uromomenter. Med andre ord så må alle monstrene bli igjen utenfor døren. Jeg faller inn i hesteverdenen med hele meg. Ice er en usedvanlig herlig og vennlig hest, hun vil hilse, lukte, smake. Plutselig er det gått en time. Behandlingen er ferdig. Hun har fått litt dop underveis for å klare å slappe av. Nå er hun veldig avslappet, men blir mer og mer våken. Jeg står sammen med henne. Godsnakker med henne. Pjusker på henne. Hun pjusker tilbake. Her er jeg trygg. Jeg vet hva som venter meg utenfor døren når jeg skal dra herfra, men det spiller ingen rolle. Her og nå er alt som betyr noe. En hest mykere og varmere enn alt annet i hele verden. Et pusterom i stormen. Hva mer kan man be om? ♥

Det er ingen selvfølge at alle ønsker å få barn

Det er liksom forventet at man ønsker å få barn. Det er omtrent forventet at man får barn. Subtile og usubile spørsmål og hint fra familie, venner, bekjente (og til og med ukjente) begynner øker på for jenter som har passert midten av 20-årene. Spørsmål om det kimer i eggstokkene når man ser søte barn, kommentarer som «det der kledde du!» når man holder babyer eller små barn. Det er ikke sosial akseptabelt å ikke ha lyst på barn. Hva slags psykopat ønsker ikke få barn liksom?! Vel, det er faktisk mange. Helt uten å være psykopat.

Selv vet jeg ikke ikke om jeg vil ha barn. Det føles ikke som et «must», jeg er ikke bekymret for at jeg vil føle et savn, et tomrom i meg, når jeg blir eldre. Kanskje hadde det vært anderledes dersom jeg hadde hatt en partner. Kanskje en dag møter jeg noen som jeg ønsker å få barn med. Kanskje en dag møter jeg noen som ikke vil ha barn. Kanskje en dag møter jeg noen som har barn fra før. Kanskje kommer jeg ikke til å møte noen. Det er forøvrig ikke noe savn, det med «noen», det heller.

Dersom jeg hadde blitt gravid og fått et barn så ville jeg vært i stand til å ta vare på det. Det er ikke dèt det står på. Enkelte sjeler mener kanskje at mennesker med aspergers ikke bør få barn, men det er en sannhet med store modifikasjoner. Autisme-spektret er stort, hvor de som er i den ene enden ikke er i stand til å ta vare på seg selv en gang, mens de i den andre enden ikke har noe problem med å ønske seg, få og ta vare på barn. Jeg lever med ting som kanskje ville gjort det litt ekstra utfordrende, men hvem støter vel ikke på utfordringer når de får barn? «Den Perfekte Mor» finnes faktisk ikke. Absolutt alle foreldre har sine short-comings, enten de er klar over det selv eller ikke.

Jeg tenker mye på hvordan verden er i dag. Hvordan fremtiden vil være. Jeg er redd for utviklingen som har skjedd så langt i min levetid, og enda reddere for hva som vil skje videre. Alt er liksom så usikkert. Å skulle bringe et barn inn i dette, jeg vet ikke... Om man begynner å tenke på det så er det jo galskap. Kanskje tenker jeg for mye på det. Jeg regner med at de fleste som har barn har vært inne på slike tanker, men sannsynligvis har vært modig nok til å satse og håpe på det beste.

Det er ikke det at jeg ikke liker barn, for det gjør jeg virkelig. Barn er helt suverene, og jeg kjenner mange som jeg kjent siden de ble født og ser/har sett de vokse opp. Å passe barn har jeg gjort mye av, og det er som regel utrolig koselig, men jeg er også glad i den delen hvor man leverer barnet tilbake til foreldrene. Jeg var nylig på besøk hos en venninne som har en nyfødt liten jente som da ikke var blitt en måned gammel enda. Hun sov i fanget mitt, lagde små grimaser, søte lyder, veivet med armene i søvne og var bare helt til å spise opp. Det var en helt fantastisk stund, men «en stund» er nok for meg. Det er ikke noe i meg som skulle ønske jeg kunne hatt en liten sånn klump hver dag, hele døgnet, hele uken, hvor enn nydelig hun måtte være (men jeg håper på mange flere slike besøk) ♥

Jeg kjenner ikke på at jeg vil gå glipp av noe dersom jeg ikke får barn. Det jeg derimot kan kjenne på, er at andre kan mene jeg vil gå glipp av noe. Det virker for eksempel som mange mener at man ikke føler virkelig kjærlighet før man får et barn, og det er jeg svært uenig i. En helt spesiell og usedvanlig sterk kjærlighet man vil nok oppleve, men å føle «ekte kjærlighet» er noe alle og en hver er i stand til å oppleve, uavhengig av om man er forelder.

Det er blitt mer åpenhet rundt det å ikke ville ha barn, og det kan gjerne bli enda mer av det. Selv kjenner jeg tre sterke, tøffe, voksne kvinner som er åpne om at de ikke ønsker å få barn. For meg har det vært godt å se den åpenheten, se at det faktisk kan være et bevisst valg man tar, mens omtrent alle andre rundt meg har fått, skal få eller bare går rundt og venter på å få barn. Men jeg har altså ikke bestemt meg. Jeg planlegger det ikke, men jeg utelukker det heller ikke. Jeg vet rett og slett ikke, men bare tar det som det kommer. Hva jeg ender opp på er min sak.

En drøm, et mål, en milepæl!

Jeg har jobbet i stallen i snart et år nå. De aller fleste som får høre hvor jeg jobber spør om jeg har egen hest, eller spør om jeg ikke skal få meg en. Og sånn var jeg selv til å begynne med, hvorfor får de seg ikke bare hest, alle de som er glad i hester og som har lyst på! Jo mer jeg er i stallen jo gladere blir jeg i de store dyrene, men jeg får faktisk bare mindre og mindre lyst på egen hest. Jeg tror ikke folk flest kan forstå hvor vanvittig mye det kreves for å ha en hest, hvor altomfattende og altoppslukende det er, både fysisk, mentalt og ikke minst økonomisk. Det er ikke noe man «bare gjør». Den skal ha stell, mat, oppdragelse, stimulans, trening (og det vil si mye mer enn bare å sette seg opp på ryggen og ri!), boksen skal rengjøres daglig, hesten skal bli skodd jevnlig, få oppfølging av veterinær (feks tannsjekk/tannbehandling). Man kan ikke gå inn i dette uten å vite 100% at man er i stand til ivareta alle aspektene. Så nei, jeg vil ikke ha hest. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg vet at jeg ikke kan. Hvertfall ikke akkurat nå.

Jeg har tenkt er at det er lurt å ha en hest på fôr før man skaffer seg sin egen. Det vil i at man har ansvaret for en hest, alt fra en dag i uken til hver dag. Kanskje er eier av hesten bortreist, opptatt eller syk en periode, eller har behov for å ha noen dager stall-fri. Har man en hest på fôr så trimmer, forer og steller man den de avtalte dagene/i den perioden, og betaler en avtalt sum per måned. Det kan være en myk start, man kjenner hvor mye jobb og ansvar det er, men uten den store forpliktelsen det faktisk er å kjøpe en egen hest. Det ble et slags mål for meg, at jeg en dag kunne ha en hest på fôr, uten at jeg helt visste hvilken hest det i så fall skulle være, eller hvem i all verden som ville være villig til å gi meg ansvaret for hesten sin!

Vi har en hest i stallen, Tarzan, som eies av stallen. På hverdagene blir boksen hans tatt på dagtid av de/vi som jobber der, og på ettermiddagene er det rideskole og han blir tatt inn og foret av de som er hjelpere der. I helgene og ferier er det de som eier hestene/har de på fôr som må ta alt selv. Da jeg startet opp i stallen ble jeg raskt glad i Tarzan. Han var skadet og måtte stå inne i lang, lang tid. Når de blir stående i ro trenger de ekstra mye stell, kos og oppmerksomhet, og jeg pleide ofte å børste han. Men han kan virke litt sur, legge ørene bak og trampe med beina, han gjorde det noen ganger mens jeg var inne i boksen hans og det gjorde meg usikker. Jeg var ny i heste-verdenen og visste ikke så mye om hester, men jeg visste at det ikke var gode tegn. I høst begynte jeg å få interesse for han igjen. Jeg fikk lov å låne han en lørdag, og red på han. Fikk hjelp og instruksjon av en hestevenninne, og jeg fikk så godt til å ri på han, han var så mye mer følsom og villig enn den hesten jeg hadde pleid å ri på frem til da, han var rett og slett en drøm! En lørdag senere fikk jeg låne han igjen, også denne gangen fikk jeg hjelp av en hestevenninne, og med hennes veiledning og oppmuntring galopperte jeg på egenhånd, for aller første gang i mitt liv, på fantastiske Tarzan! Og det var liksom det, jeg er helt solgt, det er Tarzan for alle penga, han er bare den beste og fineste i hele verden.

Det er en jente i stallen som har Tarzan på halv-fôr. I praksis betyr at han er ledig den andre halvparten av tiden, så rett over jul spurte jeg om jeg kan få ha han den andre halvparten - og det får jeg!

Han kan se litt sur ut, og har en lav terskel for å legge ørene flat (flate ører = sinna hest), også når jeg er sammen med han inne i boksen hans. Men jeg vet at det ikke er meg han er sint på, og jeg føler meg helt trygg på at han ikke vil kunne finne på å gjøre meg noe. Jeg bare snakker beroligende til han, stryker han på nakken og bak ørene, og da mykner han opp. Eple er et ord han kjenner til, og som gjør han veldig begeistret. Han er en snakkesalig mann og humrer ofte når jeg går forbi, eller sier navnet hans. Jeg vet ikke om han er glad for å se meg eller om han bare forventer å få noe godt, uansett tar jeg det som et tegn på at han gjenkjenner meg. Og det gjør meg så lykkelig! Uheldigvis skadet han en fot nylig. Han ble jaget rundt av en annen hest som bare ikke ville gi seg, selv om Tarzan hadde underkastet seg for lengst. Jeg var der da det skjedde, det var så fælt å se hvor redd han var, da vi fikk han inn så sto hele hesten og skalv av redsel og sjokk. Det gjorde at jeg føler enda mer omsorg og kjærlighet for han! Han var full av sår og hadde vondt i begge bakbein, men det var den ukontrollerte løpinga på frossen gjørme full av dype hull etter hover gjorde at han skadet en sene i en fremfot.

Tarzan er en godt voksen mann på 20 år og vil nok bruke litt tid på å lege seg. Med andre ord så får jeg ikke ridd han. Det er selvsagt litt kjipt etter at vi var kommet så godt i gang, men når alt kommer til alt så spiller det ingen rolle for meg hvor lang tid det tar, så lenge han blir bra til slutt og at vi får ha han hos oss. I mellomtiden skal han få masse gulerøtter, epler, kos, stell, skryt. Det vil ta hvertfall et halvt år før han kan bli ridd igjen, men nå etterhvert kan jeg begynne å leie han på tur. Det gjorde jeg nylig, etter at han hadde skadet seg men før vi visste hvor alvorlig det var og at han måtte stå i ro. Heldigvis slipper han å stå inne. På beitet står han i ro og spiser hele dagen, så det beste for han er å få stå der sammen med vennene sine (men ikke den hesten som angrep han, de to skal aldri få møtes igjen!). Hester dveler heldigvis ikke med ting som har skjedd, så bortsett fra foten går det helt fint med han.

Leieturen med Tarzan, ponni i akkurat passe størrelse ♥

Getting back on track!

På grunn av betennelsen i skuldra hadde det gått over tre uker siden siste jeg klatret ordentlig. Voltaren-kuren er over, de to ukene pålagt hvile-tid er ferdig. Legen har sagt at så snart skuldra føles normal, og at jeg ikke lengre merket noe i den når jeg gjør hverdagslige ting, så kan jeg starte igjen med aktivitetene mine. Torsdag kjentes ut som en god dag for klatring. Sist jeg klatret var med betennelse, men før jeg visste at det var betennelse, og det trigget smertene veldig. Jeg måtte gi meg nesten før jeg hadde begynt. Denne gangen føltes alt som det skulle, fingrene var riktig nok litt overrasket over å begynne på'an igjen, men det føltes rett. Jeg klatret lett og tok noen pauser og kjente at det fortsatt føltes bra. Deretter klatret jeg litt tyngre og gikk løs på en utfordrende rute jeg har strevd med tidligere, og klarte den jammen meg på første forsøk!

I stallen har jeg så smått begynt å koste litt og måkke litt, og kjenner på hvordan det føles. Siden i høst har jeg veldig lett fått vondt i rygg og nakke, det har vært bedre når jeg har tatt det mer med ro. Jeg kjenner det kommer tilbake ganske umiddelbart nå som jeg starter opp, men heldigvis kjenner jeg ikke noe i skuldra som ligner den betennelses-smerten.

Det har vært tøft å ha måttet ta det med ro. Jeg har mye rastløshet i kropp og hode som må ut, det har jeg skrevet om tidligere, men det har også vært vanskelig med tanke på maten. Jeg har lurt på om jeg ble nødt til å spise mindre kalorier, noe som ville vært ekstremt triggende og endt dårlig. Og om jeg ikke spiste mindre, ville jeg da gå opp i vekt? Å føle at jeg mistet kontrollen ville også vært ekstremt triggende. Måte jeg heller kompensere med annen type aktivitet, som feks turgåing, hvor mye og hvor lenge i så fall? Tvangspreget turgåing har tidligere endt veldig dårlig og jeg vet det er en slippery slope, selv i dag. Jeg er redd det ville blitt en større utfordring enn hva jeg er i stand til å håndtere dersom dette med skulderen hadde blitt en langvarig greie.

Jeg skal forsøke å lytte mer til kroppen, prøve å stoppe når den sier stopp, fortsette å bygge opp kjernemusklaturen ved hjelp av klatring og øvelser hos fysioterapaut. Fortsette å gi kroppen nok søvn og næring. Senke skuldrene og puste med magen. Jeg kjenner at jeg (om mulig) setter enda større pris på å ha en kropp som fungerer.

Det er verdt det

Facebook gir meg stadig vekk tilbakeblikk til blogginnlegg fra 2013 og 2014. Så jævlig ALT var, så grusomt vondt jeg hadde det, og jeg kjenner så innmari godt på hvor mye bedre alt er i dag! Jeg har kommet lang, tross alt.

Innlegget «Siste sjanse» fra januar 2014.

«Jeg er ikke så veldig på det der med at et nytt år er en kjempeforandring, en ny start, å si farvel med et år og hallo til et helt nytt et. Det er bare som en ny dag, eller en ny uke, men i litt større format. Til tross for det, tenker jeg at 2014 skal bringe forandringer. 2012 og 2013 har vært sterkt preget av selvskading og spiseforstyrrelse. Monstrene har regjert og herjet, og blitt så store og mektige at de har fylt meg til randen. Jeg vil ikke at dette året, eller noen andre år for den saks skyld, skal være en reprise.

Tilbake til overskiften; siste sjanse. Jeg lurer på hvor lenge er det mulig å «holde ut»? Hvor lenge vil kroppen klare slike påkjenninger som den har blitt utsatt for, og fremdeles blir utsatt for? Hvor lenge vil sjelen min klare holde seg fast til dette skallet av et menneske, før det blir revet løs og fly vekk for alltid? Hvor mange ganger kan et menneske treffe rock bottom før alt bare sier stopp? Da jeg fikk sonde i april var jeg forferdelig dårlig, og så gikk det mye opp og ned før jeg i august endelig fikk fjerne den. Det gikk litt bra, eller i det minste sånn passe stabilt, en liten stund. De siste månedene har det gått ytterligere nedover med ting, og jeg er dårlig nå. Veldig dårlig. Jeg har ikke lyst å fortsette slik. Jeg orker heller ikke fortsette slik. Jeg klarer det ikke, verken fysisk eller psykisk.

(...)

Det er ikke noe «magisk» eller «plutselig» med dette. Jeg har ikke sett lyset i enden av tunnelen eller hatt en åpenbaring. Jeg bare vet at det er sånn det er. Å dø av/med anoreksi skal ikke være min skjebne. Recovery (i mangel av et dekkende norsk ord det for) er det beste eneste alternativet. I perioder har jeg ignorert det faktumet, i perioder har jeg ikke vært i stand til å ta det steget som kreves, i perioder har jeg utsatt det.  Det handler ikke om at dette er et «nytt år» med «nye sjanser» og «nye muligheter» - det handler om livet mitt. Hele livet mitt. Resten av livet mitt. Det handler det ikke om motivasjon, men om å innse at man lever ikke med en spiseforstyrrelse. Enten kjemper du aktivt mot den, eller du passivt lar den ta livet fra deg og tilslutt livet av deg.

Jeg tør ikke si at jeg skal bli frisk. Det kjennes uoppnåelig. Jeg vet ikke om jeg noen gang har hatt et normalt forhold til mat, og tør derfor ikke satse på at jeg kan få det. På grunn av tvangstanker og aspergersen vil sannsynligvis mat være utfordrende på en eller annen måte resten av livet mitt. Men det jeg vet, er at det er et enormt rom for forbedring. Jeg vet jeg kan nå et punkt hvor mat og spising ikke er selve livet mitt, men kun er en del av livet mitt.

Det er ikke sånn at jeg kommer til å begynne å spise tre tusen kalorier i dag og legge på meg tjue kilo i morgen. Det er snakk om små valg, små skritt, som tilsammen utgjør en forskjell som på sikt vil vokse seg større og større. Ta dag for dag. Måltid for måltid. Munnfull for munnfull. Utfordring for utfordring. Det har jeg tenkt og sikkert sagt før også, men likevel, noe er annerledes denne gangen.»

Det er gått to år. Nå er jeg der hvor jeg den gangen håpet jeg ville komme. Ikke frisk, det har det aldri vært realistisk å håpe på, men mye bedre. Og hey, jeg er faktisk 20 kilo tyngre og spiser tre tusen kalorier per dag, hvertfall nesten. Dette takket være små skritt. Munnfull for munnfull. Dag for dag.

2015 har vært tøft på mange måter, monstrene har fortsatt å herje på flere områder, men det er stall, klatring, håp, mening, mestring og glede som har definert året. Monstrene har vært til stede, men de har ikke regjert!

Av en eller annen blodig urettferdig grunn mangler jeg fullstendig apetitt. Det er ingenting jeg har lyst på, å lage seg mat er et uoverkommelig ork, og kostholdet mitt består i hovedsak av enkle løsninger. Det vil si, så «enkelt» som kan kan bli når man ikke spiser kjøtt, ikke spiser ditt, ikke spiser datt, egentlig ikke spiser det aller meste. Men det jeg spiser er sunt og næringsrikt, og å få i meg nok kalorier er pri 1. Jeg vet hvor viktig det er, både i det korte løp og i det lange løp.

Jeg skal fortsette å kjempe. Fortsette med å lete etter og finne flere og mer effektive måter å holde monstrene på en armlengdes avstand. Dag for dag. Steg for steg. Hver dag får jeg bekreftet at det er verdt det.