Det er verdt det

Facebook gir meg stadig vekk tilbakeblikk til blogginnlegg fra 2013 og 2014. Så jævlig ALT var, så grusomt vondt jeg hadde det, og jeg kjenner så innmari godt på hvor mye bedre alt er i dag! Jeg har kommet lang, tross alt.

Innlegget «Siste sjanse» fra januar 2014.

«Jeg er ikke så veldig på det der med at et nytt år er en kjempeforandring, en ny start, å si farvel med et år og hallo til et helt nytt et. Det er bare som en ny dag, eller en ny uke, men i litt større format. Til tross for det, tenker jeg at 2014 skal bringe forandringer. 2012 og 2013 har vært sterkt preget av selvskading og spiseforstyrrelse. Monstrene har regjert og herjet, og blitt så store og mektige at de har fylt meg til randen. Jeg vil ikke at dette året, eller noen andre år for den saks skyld, skal være en reprise.

Tilbake til overskiften; siste sjanse. Jeg lurer på hvor lenge er det mulig å «holde ut»? Hvor lenge vil kroppen klare slike påkjenninger som den har blitt utsatt for, og fremdeles blir utsatt for? Hvor lenge vil sjelen min klare holde seg fast til dette skallet av et menneske, før det blir revet løs og fly vekk for alltid? Hvor mange ganger kan et menneske treffe rock bottom før alt bare sier stopp? Da jeg fikk sonde i april var jeg forferdelig dårlig, og så gikk det mye opp og ned før jeg i august endelig fikk fjerne den. Det gikk litt bra, eller i det minste sånn passe stabilt, en liten stund. De siste månedene har det gått ytterligere nedover med ting, og jeg er dårlig nå. Veldig dårlig. Jeg har ikke lyst å fortsette slik. Jeg orker heller ikke fortsette slik. Jeg klarer det ikke, verken fysisk eller psykisk.

(...)

Det er ikke noe «magisk» eller «plutselig» med dette. Jeg har ikke sett lyset i enden av tunnelen eller hatt en åpenbaring. Jeg bare vet at det er sånn det er. Å dø av/med anoreksi skal ikke være min skjebne. Recovery (i mangel av et dekkende norsk ord det for) er det beste eneste alternativet. I perioder har jeg ignorert det faktumet, i perioder har jeg ikke vært i stand til å ta det steget som kreves, i perioder har jeg utsatt det.  Det handler ikke om at dette er et «nytt år» med «nye sjanser» og «nye muligheter» - det handler om livet mitt. Hele livet mitt. Resten av livet mitt. Det handler det ikke om motivasjon, men om å innse at man lever ikke med en spiseforstyrrelse. Enten kjemper du aktivt mot den, eller du passivt lar den ta livet fra deg og tilslutt livet av deg.

Jeg tør ikke si at jeg skal bli frisk. Det kjennes uoppnåelig. Jeg vet ikke om jeg noen gang har hatt et normalt forhold til mat, og tør derfor ikke satse på at jeg kan få det. På grunn av tvangstanker og aspergersen vil sannsynligvis mat være utfordrende på en eller annen måte resten av livet mitt. Men det jeg vet, er at det er et enormt rom for forbedring. Jeg vet jeg kan nå et punkt hvor mat og spising ikke er selve livet mitt, men kun er en del av livet mitt.

Det er ikke sånn at jeg kommer til å begynne å spise tre tusen kalorier i dag og legge på meg tjue kilo i morgen. Det er snakk om små valg, små skritt, som tilsammen utgjør en forskjell som på sikt vil vokse seg større og større. Ta dag for dag. Måltid for måltid. Munnfull for munnfull. Utfordring for utfordring. Det har jeg tenkt og sikkert sagt før også, men likevel, noe er annerledes denne gangen.»

Det er gått to år. Nå er jeg der hvor jeg den gangen håpet jeg ville komme. Ikke frisk, det har det aldri vært realistisk å håpe på, men mye bedre. Og hey, jeg er faktisk 20 kilo tyngre og spiser tre tusen kalorier per dag, hvertfall nesten. Dette takket være små skritt. Munnfull for munnfull. Dag for dag.

2015 har vært tøft på mange måter, monstrene har fortsatt å herje på flere områder, men det er stall, klatring, håp, mening, mestring og glede som har definert året. Monstrene har vært til stede, men de har ikke regjert!

Av en eller annen blodig urettferdig grunn mangler jeg fullstendig apetitt. Det er ingenting jeg har lyst på, å lage seg mat er et uoverkommelig ork, og kostholdet mitt består i hovedsak av enkle løsninger. Det vil si, så «enkelt» som kan kan bli når man ikke spiser kjøtt, ikke spiser ditt, ikke spiser datt, egentlig ikke spiser det aller meste. Men det jeg spiser er sunt og næringsrikt, og å få i meg nok kalorier er pri 1. Jeg vet hvor viktig det er, både i det korte løp og i det lange løp.

Jeg skal fortsette å kjempe. Fortsette med å lete etter og finne flere og mer effektive måter å holde monstrene på en armlengdes avstand. Dag for dag. Steg for steg. Hver dag får jeg bekreftet at det er verdt det.