Det handler ikke om selvskading

I mangel på bedre ord, kaller jeg det en smerte. Det er ikke i kroppen jeg har vondt, men i sjela, en ikke-fysisk plass. En abstrakt, ikke-fysisk smerte, uten at det gjør smerten noe mindre reell. Noen ganger gnager den i meg, andre ganger sluker den meg. Jeg har diverse oppfølging og daglige gjøremål som bidrar til å holde den litt på avstand, men noen ganger blir smerten så stor at jeg må oppsøke mer hjelp enn hva venner, familie og distraksjoner kan tilby.

Når jeg skriver om å be om hjelp, så handler det ikke om selvskading. Å ha det tung handler ikke om selvskading. Det handler om de kullsorte tankene jeg har, som ikke er til å holde ut og som jeg desperat må få utløp for, på en eller annen måte. Selvskading er i like stor grad som anoreksi bare et uttrykk for noe annet, for denne «smerten», som bor i meg. Disse utrykkene er ikke problemet, de er løsningen. Destruktive sådanne, men dessverre effektive - denne klisjeen med å «plassere smerte».

Jeg skrev et innlegg om nettopp dette, i fjor vår;

Så hva er dette Problemet, med stor p? Det er vanskelig å si akkurat hva det er. Det er ikke noe håndfast. Ikke noe man kan sette en finger på, knapt noe man kan sette ord på. Poenget er at Problemet er mentalt. Det er roten, under jorden, det andre ikke kan se. Og dette Problemet, denne smerten, manifisterer seg som for eksempel anoreksi. Et fysisk uttrykk for noe psykisk vondt. Anoreksien er et symptom. For å si det på en annen måte; Problemet er en brukket fot. Anoreksien er for eksempel en krykke. Du kan legge fra deg krykka, og folk rundt se at du ikke lengre har krykker, og de vil juble og være glade for at du ikke bruker krykke lengre. Du står, men må balansere på en fot, den andre foten er fortsatt brukket. Du kan få deg en rullestol, for du klarer jo ikke å gå. Og så kan du sette fra deg rullestolen, og folk rundt vil se at du ikke sitter i rollestol, og de vil juble og være glad for at du ikke sitter i rullestol lengre. Du står oppreist, men fremdeles på en fot, for den andre foten er fortsatt brukket. Foten er Problemet. (En brukket fot vil dog faktisk ha behov for hvile og krykker, men uansett, dere skjønner sikkert essensen i metaforen).

Det er ikke sånn at om jeg skader meg så har det gått galt den kvelden, og om jeg ikke skader meg så har det gått bra den kvelden. Jeg har det ofte enda verre når jeg ikke skader meg, nettopp fordi jeg ikke får det utløpet. Så vær så snill å ikke kall det «styrke» de gangene jeg ikke skader meg, for det er heller ikke det det handler om.

Jeg har det vondt, men fysisk smerte kan ikke være det eneste uttrykket for smerte. Jeg må bli (og være trygg på at jeg kommer til å bli) tatt på alvor når jeg sier jeg har det tungt og ber om hjelp – selv om huden er hel.