Forskjellen 365 dager kan gjøre

Innlegg på bloggen 4. februar 2014;

«Ventetid. Seigpining. Vente på hva? Jeg vet ikke. Og når jeg selv ikke en gang vet det, vel... Kroppen er sliten og jeg merker mer og mer at det mentale også svikter mer og mer. (...) Jo lengre tid som går, jo dårligere blir jeg. Og jo dårligere jeg blir, jo reddere blir jeg for hvordan kroppen vil reagere på reernæring. Og jo dårligere jeg blir, jo større er sjansen for at kroppen ikke vil reagere bra. Jeg tenker for mye på det. (...)

Livet mitt består av regler, rutiner, struktur, vaner. Jeg trenger det, og det er faktisk ikke nødvendigvis noe negativt ved det. Disse tingene kan endres, legges opp annerledes, men det må planlegges nøye. Jeg kan ikke «prøve meg frem», det finnes ikke noe mellomtrinn, jeg trenger å gå rett ut av en «plan» og inn i en annen. Kontrollert. Det er en stor fordel, faktisk, bare denne nye planen kommer på plass. Den trenger være konkret, overkommelig, forutsigbarhet. Akkurat nå er den, i beste fall, diffus. Det er kanskje fint at jeg vet hva jeg trenger, men samtidig så uendelig frustrerende å vite det, be om det, uten at det skjer. Uten å se fremgang. Brikkene er der; psykolog, kostplan, Dagavdeling, lege pluss en del andre instanser men brikkene passer ikke helt sammen. Eller de forandrer seg. Forsvinner. Ombestemmer seg.

Følelsen av at noe begynner tar form, uteblir. Jeg er så fryktelig sliten. Utslitt. Og det virker som det er en gjenganger dette, at når jeg endelig innser at jeg trenger hjelp, når jeg desperat ber om hjelp, når jeg er innstilt på forandring, når jeg faktisk er motivert, når jeg VIL med hele og fulle meg - så møter jeg motstand fra omstendigheter som er utenfor min kontroll.»

Jeg kom over dette innlegget og det var en vond påminnelse. Hvordan det var før, kjennes så fjernt. Det er som om det var i et annet liv, og på mange måter var det jo det. Jeg tenker ikke tilbake på det, annet enn når jeg på en eller annen måte blir minnet på det.

Det er ikke sånn at jeg «bare bestemte meg» for å stupe med hodet først inn i recovery, for det er så uendelig mye mer innviklet enn det, men 6 dager senere startet jeg hvertfall recovery. Mandag den 10. februar. Jeg bestemte meg for det i uka før, det føltes godt å ha en eksakt start-dato. Ut av prosjekt sulte-meg-selv-til-døde og inn i recovery. For jeg hadde rett, jeg visste hva jeg trengte; en ny plan. Et nytt fokus. En ny sti. Ikke noe dill-dall eller prøving eller testing eller vingling. Fra det ene og rett til det andre (altså, selvsagt med gradevis opptrapping av matinntak og tett oppfølging fra lege for å se at kroppen klarte henge med). Denne nye veien tok riktignok form mens jeg gikk, men ikke på noe tidspunkt har jeg vært i villrede. Jeg visste hva målet mitt var og hvilke valg jeg måtte ta for å nå det. Og det var så konkret, overkommelig og forutsigbart som det kunne blitt.

Jeg har skrevet om «baksiden av medaljen» tidligere, i innlegget «Til skrekk og advarsel». Der nevnte jeg at jeg natt til den 10. februar våknet av at jeg hadde tisset meg ut. Det var en helt forferdelig opplevelse. Jeg har jo hørt om folk som har drømt at de var på do, og faktisk har tisset seg ut. Men for min del føltes det verre enn som så, og det tok men nesten et halvt år før jeg skjønte nøyaktig hva som gjorde det så ekstra fælt. Bekkenmusklaturen var nemlig så svekket at jeg ikke klarte å «knipe igjen». Derfor klarte jeg ikke stoppe å tisse, selv når jeg våknet. Jeg måtte bare ligge der og vente på å bli ferdig, for selv om jeg knep igjen alt jeg klarte så fortsatte det bare.

Mye har skjedd på disse 365 dagene, så mye mer enn jeg noen gang hadde forestilt meg kunne skje i løpet av et år. Jeg er ikke på noe måte frisk, spiseforstyrrelsen er der og vil kanskje alltid være der i en eller annen form, med alle tvangstankene og særheten som kommer fra aspergersen. Men jeg føler meg ferdig med den restriktive delen. Fysisk sett er jeg frisk og sunn, normalvektig, godt ernært, og jeg trives med det.