Itchy Brain

Jeg ser på Big Bang Theory, det er en av mine yndlingsserier. Selv om skaperne av serien ikke har bekreftet det, så er det vel ingen tvil om at en av hovedrollene, Sheldon Cooper, har asperger. Som oftest er væremåten hans så satt på spissen at man må bare le, men innimellom kommer det noen mer alvorlige scener om hvordan det er å være han. «The Itchy Brain Simulation», episode 8, sesong 7, har litt av det alvoret.

Sheldons romkamerat, Leonard, finner en gammel leie-dvd som han skulle returnert for Sheldon mange år tidligere. Leonard er mest opptatt av at Sheldon ikke skal «flip out» og være en pain in the ass på grunn av forglemmelsen, og prøver roe han ned før Sheldon i det hele tatt får tid til å reagere. Litt senere sitter de og snakker sammen, og Sheldon sier;

You completely disregard how uncomfortable uresolved issues are for me. It's like an itch in my brain I can't scratch.

Leonard tar det ikke seriøst, og Sheldon sier;

You wouldn't make jokes if you could feel the way I feel.

Sheldon foreslår at Leonard tar på seg en særdeles kløende gammel ullgenser, og har den på helt til han finner en løsning på situasjonen. Kjepphøy går Leonard med på det, men det er lettere sagt en gjort. Han finner ut at kiosken ble lagt ned flere år tidligere, og eieren er død. Leonard tror at saken er over, river av seg genseren og sier «(...) this issue is resolved! And I just like to point out that even tho the sweater was uncomfortable I didn't use it as an excuse to antagonize everyone around me.» Så enkelt er det selvsagt ikke, og han blir nødt til å lete etter eierens pårørende. Den kløende genseren gjør han fort amper, humørsyk og grinete, og ender opp med å «antagonize» de rundt seg.

For de som vil se hvordan det hele ender (anbefales, jeg ler like godt hver gang)

Jokes aside, det er egentlig en god metafor. Å være opptatt av eller opphengt i noe, eller at noe MÅ være på en bestemt måte, og dersom man blir forhindret fra å gjøre det eller at noe blir galt, så kan det kjennes som et overveldende og intenst fysisk ubehag som ikke er mulig å dempe før ting blir som de skal være. Det er en vanskelig følelse å sette seg inn i.

Jeg har ikke det opphenget i unresolved issues, men jeg har andre ting, som MÅ stemme. Og det er dessverre så og si umulig å få alt til å alltid stemme. I tillegg til at det gjør mentalt sett gjøre «spillerommet» mitt når det gjelder stress mye mindre, og gjør at jeg lett blir sint og gråter lett, fører det også til en rekke fysiske ubehag; jeg sliter med å få sove, får vondt i magen, føler meg uggen, har en følelse av at jeg har noe tungt liggende på brystet som klemmer luften ut av meg, er så anspent i nakke og skuldre at jeg blir svimmel og får vondt i hodet.

Det ubehaget av at ting ikke stemmer er grusomt, men det er heldigvis ikke alle kløer som klør like intens. Og det er en lettelse at jeg vet hvorfor det er slik for meg. Det finnes forklaringer. Jeg prøver å ikke tenke på det, men lurer likevel på hvordan livet mitt hadde vært i dag dersom jeg for to år siden ikke hadde fått en psykolog som så fort fattet mistanke om hva det kunne være som lå bak.