I dette øyeblikk #8 (en sen natt)

Det er lørdag. Sent på natten, så sent at det strengt tatt er søndag nå. Stormen er over det verste. De der utenfor er strømløs og fortumlet. Her er det strøm, lys og varme, for en legevakt kan ikke stoppe opp selv om naturkrefter tvinger resten av samfunnet i kne. Dette er min andre natt i denne sengen og jeg får ikke sove. Er urolig, uten å kunne sette fingeren på nøyaktig hva som uroer meg. Kjenner panikken ligger og lurer, klar til å brette seg rundt meg. Jeg drar i en snor som gjør at en liten klokke ute i gangen utstøter taktfaste pipelyder.

Jeg forbereder meg selv på at hun i hvit uniform kanskje ikke har tid til meg, for kanskje er det sånn at noen av de mange som befinner seg i mørket trenger hjelp og ringer inn. Men det er overraskende stille og rolig, og hun har god tid til meg, uten at det går på bekostning av andre. Hun satt sammen med meg natten før også. Første gang jeg traff henne var for flere år siden, i en annen sammenheng. Da også via helsevesenet, men den gang i en mer uhøytidelig setting, og i mine øyne kjenner vi hverandre relativt godt.

Praten går lett, hun skjønner mer enn det jeg sier høyt, og hun føles sterk og trygg. Hun tar i mot det jeg sier, med en slags selvfølgelighet som gjør at ordene bare fortsetter å ramle ut av meg. Jeg sier alt jeg tenker på, føler på, lurer på, er redd for, alt som trenger komme ut får komme ut. Letter på trykket innerst inne i meg, det jeg svært sjeldent åpner opp fordi det egentlig er for mørkt til å la andre se. Denne sykepleieren får se, og hun lar seg ikke skremme.

Etter en stund blir jeg stille, som for å gi henne en sjanse til å gå dersom hun har andre ting å gjøre. Er redd jeg har tatt opp for mye av hennes tid. Jeg føler en uendelig takknemlighet når hun tar initiativ til å fortsette praten. Vi snakker om lettere ting nå, om dyr, klatring, bøker, felles interesser. Ler litt, til og med. Uroen er der enda, for det er en sånn uro som stikker svært dypt og ikke bare blir borte, men støyet inni hodet mitt har stilnet. Panikken er nå på en armlengdes avstand, det høres kanskje ikke så mye ut men det er godt nok. I dette øyeblikk kjenner jeg at disse timene med henne var nøyaktig hva jeg trengte.