Hudløshet

Det er ikke sånn at mennesker med aspergers ikke har så mange følelser eller ikke eier empati. Ofte er det mange følelser, det er bare det at følelsene er vanskelig å forholde seg til. Alle mennesker har følelser. Noen er bedre på å håndtere dem enn andre. Noen føler følelsene sterkere enn andre. Noen blir mer overveldende av følelsene enn andre.

Jeg føler. Mye. Alle typer følelser. Og jeg føler alt så sterkt, både det gode og det vonde. Det er både en velsignelse og en forbannelse. Følelsene er som en bølge som slår over meg, en enorm flodbølge.

Noen ganger er det glede, dansende nordlys og skinnende regnbue, en bølge av intens ro og varme som skyller over meg, fyller meg opp, gjør meg hel. Jeg føler meg lett, det er ikke noe som ligger på skuldrene mine og presser meg ned. Når jeg puster, er det som om jeg kan kjenner oksygenet taktfast flyte inn og ut av hele kroppen min. Det er stille, ikke nødvendigvis rundt meg, men i hodet mitt.

Andre ganger er det smerte, som slår pusten ut av meg, en bølge som får meg til å virvle rundt og rundt under vann helt til jeg ikke vet hva som er opp og ned. Jeg er fanget i et fullstendig mørke. Inni meg er det en klump som strammer seg. Kroppen vil instinktivt krølle seg sammen i fosterstilling, et fånyttes forsøk på å beskytte seg mot en trussel som bor inni meg. Det blir for mye for meg. Jeg får ikke puste, jeg klarer ikke mer, jeg holder ikke ut. 

Opp på de høyeste fjelltopper, ikke nødvendigvis euforisk men stappfull av glede og liv. Ned til et vakuum, et bunnløs intet. Full av forventninger. Grenseløs frustrasjon. Håp. Håpløshet. Gråte av glede, gråte av smerte. Det er ikke like intenst, lys eller mørke, hver eneste time hele døgnet, men i den mellomtiden er det som om det eneste jeg kan gjøre er å gå og vente på neste opp- eller nedtur. Hudløs.