Bekreftelse ("det er ikke farlig, det er normalt")

Bakteriefobien min er et stadig tilbakevendende tema. Selv om jeg er normalvektig og ikke redd for kalorier og alt det der, er det enormt mye angst og stress knyttet opp til spising, mat og matsituasjoner. Første og fremst er jeg redd for bakterier, redd for å bli dårlig av mat. Redd for at det er noe galt med maten, redd for at de som har tilberedt maten ikke er like psykelig nøye med hygiene som meg, redd for at det er mat kroppen min ikke er vant til å spise og derfor vil reagere på. Det gjør meg sårbar og usikker, noe som i seg selv fører til angst og stress.

Jeg har lenge holdt det for meg selv (med noen få unntak), vil ikke blande andre inn i det. Både fordi jeg føler meg dum og tenker at det er teit, men mest fordi jeg tenker at jeg ikke kan gjøre meg selv avhengig av å få bekreftelse fra andre. Jeg må finne ut av det sjøl, liksom! Men jeg klarer jo ikke det. Får ikke til. Så kanskje er det sånn at aspergersen gjør meg til en person som trenger bekreftelse, gjennom hele livet? Kanskje er det greit? Det føles hvertfall greiere at det er sånn, når jeg kan henge det på aspergers-knaggen.

Her er eksempler på ting og tanker som gjør meg redd/usikker; smakte den litt rart? Skal den lukte sånn? Pleier det se sånn ut? Husker jeg å sjekke om forseglingen var hel? Hva er den flekken? Hvor lenge har den vært åpen? Den var gått ut av dato, men jeg så det ikke før jeg hadde spist den, hva skjer nå?? Jeg hadde spist halve før jeg så at den var stygg på andre siden, er det farlig?? Var servitøren borti maten min med tommelen sin når hun kom med maten? og så videre og så videre i en helt evighet.

Jeg trenger ikke medfølelse og jeg trenger hvertfall ikke at det bagatelliseres, det jeg trenger er en slags mellomting, nemlig forståelse. Jeg trenger også som regel en slags realitetssjekk. Jeg trenger at andre skjønner at jeg er redd og usikker, samtidig som de ikke mater frykten min. Utsagn som «æsj, ja det var ekkelt!» eller «ja, jeg skjønner at du reagerer på at det var sånn!» (med mindre det blir etterfulgt av et stort MEN) gir meg grunn til å tro at det faktisk ER noe å være redd for! Realitetssjekk er mer; «det der er ikke farlig, det der er noe jeg overhode ikke tenker på, det der er helt normalt», men uten at det bagatelliseres, som med et «og så?» eller et bryskt «det der er da ikke noe å være redd for!». Skjønner du forskjellen? Gir det mening?

Den jeg oftest går til når det har skjedd noe jeg blir usikker på, er en venninne som også har denne angsten. Når to vaklende mennesker møtes kan vennskapet gå èn av to veier; enten snubler man i hverandres føtter eller så støtter man hverandre. Hun og jeg, vi støtter hverandre. Når jeg forteller henne om en opplevelse som skaper angst hos meg, så skjønner hun den angsten, hun skjønner den så inderlig godt, og når hun likevel forteller meg at det ikke er farlig, og forteller meg alle de gjennomtenkte og rasjonelle grunnene til at det ikke er farlig, så skaper det er ro som ingen andre kan klare skape hos meg i slike situasjoner. Hun er gull verd og jeg håper virkelig at hun finner like mye støtte i meg som jeg finner i henne ♥

Et annet eksempel; mamma var lenge litt sånn at hun matet frykten min. Når jeg sa at jeg tenker mye på dette med at andre har tatt på plasten maten er pakket inn i, og at jeg jo tar på den plastikken når jeg bruker maten, altså etter at jeg har vasket hendene, og tenker at da får jeg jo alle bakteriene på hendene, så svarte mamma at jeg kunne jo ta matvarer som står litt lengre bak, for de er det hvertfall færre folk som har tatt på. Hun sa det jo i beste mening, men det ble jo en bekreftelse på at det VAR farlig, at det var noe som måtte unngåes. Det jeg trengte høre var; det ikke gjorde noe, det hadde ikke noe å si, DET ER IKKE FARLIG, DET ER NORMALT. Det er noe jeg har tatt opp med mamma etter at jeg innså hva det er jeg trenger fra andre, og hun forstår, fine mammaen min.

Jeg vet jo ikke hva som er normalt, når det kommer til bakterier og mat-hygiene. Andres reaksjon er viktig. At deres umiddelbare reaksjon sier egentlig alt om situasjonen. Noen flere eksempler; jeg var nylig ute og reiste sammen med mamma og pappa. Vi kjøpte ferdigpakket salat og fikk med engangsbestikk. Min pose med bestikk var litt åpen i bunnen, det gjorde meg usikker («tenk om, tenk om, tenk om!»), noe jeg sa til mamma. Det hun gjorde da var å gi meg sitt, og å selv bruke det jeg hadde fått (et klart og tydelig tegn på at det er ikke farlig, det er helt normalt). En annen dag spiste vi på en kafe, og jeg bestilte et glass juice. Det var ferskpresset juice, og jeg kunne se at hun bak disken lagde den. Hun puttet flere epler ned i juice kverna, men uten å vaske hendene først, dvs hun tok rett på eplene uten å vaske hendene (og hvem vet om eplene var vasket engang!). Hadde jeg ikke sett det, så hadde jeg bare drukket juicen og det hadde jo helt sikkert gått fint, men når jeg så det så kunne jeg virkelig ikke få meg til å drikke den. Jeg sa det til pappa, og han skjønte det, men HAN drakk den (også en klar og tydelig beskjed om at det er ikke farlig, det er helt normalt)!.

Jeg må forsøke å finne grensa mellom sunn renslighet og å være besatt av hygiene, jeg må bli flinkere til å stole på maten, flinkere til å stole på andre som lager mat jeg skal spise. Kanskje må jeg også bli flinkere til å stole på kroppen min som jo er i stand til å håndterer og bekjemper det aller meste (bank i bordet), og ikke blir forgiftet og dør dersom jeg skulle komme til å spise med en gaffel som har ligget direkte på et kafe-bord. Kanskje nøkkelen ligger i å få bekreftelse og støtte fra andre. Kanskje er ikke målet å bli «frisk», men at jeg i det minste kan bli såpass trygg at dette blir en mindre uutholdelig og altoppslukende del av mitt liv, og mindre belastende for de som lever rundt meg.

Les gjerne også «Angsttanker, tvangstanker»