Family first

I morgen er det en uke siden jeg fløy til København, sammen med mamma og pappa. Det er en ferie-tur vi har snakket om og planlagt i flere år, og endelig kom vi oss avgårde. Da jeg var liten pleide vi ikke reise på noen storslåtte ferier lang vekk, men var vi i Danmark da jeg var åtte og da jeg var tolv. Det er et fantastisk land med utrolig hyggelige mennesker, og som kjent er det deilig å være norsk i Danmark. Etter alle årene med sykdom var det noe symbolsk fint med det å reise sammen som en familie.

Vi var på tivoli, besøkte museumer og var på sightseeing (i en sånn dobbeldekker-buss, har alltid ønsket sitte på med en slik og jammen var det til og med ledige plasser helt fremst i andre etasjen, kjempegøy!), prøvde segways (!), spiste på deilige vegetar-restauranter og var på teater.

Copehagen puppet festival!

Mamma jobber på et teater her hjemme,

med andre ord har hun kontaker

og vi fikk status som "gæster".

Piraten vil ikke bli klådd på!

Precious and awkward family tivoli selfie! ♥

Mamma og pappa på akvarium på Tivoli!

Innendørs Segway-kjørebane inne på et kjøpesenter. Easy peasy!

17 mai og festglade, bunadkledde nordmenn som forøvrig

nesten ble kjørt med av en agressiv og utålmodig bil!

Vakre byen.

Gikk halvveis bananas på en helt førsteklasses helsekostbutikk.

Gikk fullt ut bananas på en official Disney-store

(Dumbo er kun en av mange ting som ble kjøpt)!

Denne turen betydde så utrolig mye for meg, det var så viktig for meg å klare å gjennomføre den. Siden vi har snakket om dette i så lang tid nå var det liksom ekstra mye press. Jeg er knapt fortalt til noen at vi skulle reise, i fare for å "jinxe" det. Foreldrene mine elsker og støtter meg alltid, og de ville aldri i verden ha tenk at jeg ødela noe som helst, men jeg ønsket uansett for deres at det skulle bli en tur med minst mulig tårer og sammenbrudd fra min side. Litt ble det (og det var vi alle tre strengt tatt forberedt på), kronisk frynsete i nervene som jeg er, men ikke så mye at vi sitter igjen med flere vonde følelser enn fine. Foreldrene mine er så gode, jeg er heldig som har dem, og selv om jeg vet de elsker meg ubetinget vil jeg aldri ta verken det eller dem for gitt.