På mitt verste

Fra starten av januar og til godt ut i april, var ting svært vanskelig. Det vil si, å kalle det «vanskelig» er å bagatellisere det, for det var verre enn som så, jeg vet bare ikke helt hva jeg skal kalle det. En krise er som regel intens og kortvarig; denne var intens men den bare varte og varte uten tegn å løsne grepet rundt halsen min. Fortsett å overlev, fortsett å eksister, var det jeg fokuserte på. Det er ikke sånn at alt er bra nå, men denne intense krisen har på et vis letnet litt. Kanskje takket være at jeg har hatt og fremdeles har fine ting å gjøre og se frem til. Våren og sommeren er stappfull av events og happenings! Det pleier som regel å hjelpe på.

Jeg er så takknemlig og ydmyk overfor de som jobber på legevakten, de som møter meg på mitt aller verste. De som hjelper meg når jeg har surret meg selv så stramt inn i et nett at jeg knapt får puste. De som, etter beste evne, må forsøke reparere det jeg, etter beste evne, har ødelagt. De som tar i mot meg når det kjennes ut som jeg ikke klarer holde ut mer. De som tar i mot meg når jeg er i oppløsning, ute av stand til å si hva jeg trenger, ute av stand til å si noe som gjør at de forstår noe som helst utover det åpenbare. De som er der, og tar meg i mot. Legevakten er ikke det beste alternativet, men frem til «vi» (vi = behandlingsteamet mitt) finner en permanent løsning er legevakt det eneste alternativet jeg har.

I noen perioder er jeg der ofte, i andre perioder ikke fullt så ofte. I år har jeg vært der svært ofte. De som jobber der er profesjonelle, det er jobben deres, men det betyr ikke at de ikke kan synes det er vanskelig å være vitne til at noen ødelegger seg selv. Det er noen tøffe møter der innimellom, og det tok en stund før jeg forsto at (mye av) frustrasjonen jeg ofte møter, ikke er frustrasjon over meg, men over situasjonen.

Jeg håper de skjønner at den Tora de møter ikke er meg. Det er ikke den jeg er. Ikke egentlig. Det er mørket, redselen, smertene de ser. Meg på mitt verste. En side av meg de aller færreste får se. Jeg håper de skjønner at det er mer i meg enn det.

Jeg håper de skjønner at å komme dit ikke er noen lettvint løsning for meg. Det er både tid- og ressurskrevende å møte meg, behandle meg og/eller legge meg inn, det er jeg fullstendig klar over. Jeg har stor respekt for dem, jobben de gjør og tiden de har. Derfor kommer jeg kun dit kun jeg når absolutt må, og ikke har noe annen reell utvei. Tiden de gir meg er verdifull og jeg tar det aldri som en selvfølge.

Jeg håper de skjønner hvor viktig det er at jeg alltid blir tatt på alvor, uavhengig av om jeg kommer dit med behandlingstrengende skader eller ei. Det er jo det som er målet, at jeg ikke skal trenge å skade meg, det er vi alle enige om. At jeg ber om hjelp i stede for å skade meg, før jeg skader meg. Men det er viktig å huske at selv om jeg ikke skader meg, så kan jeg likevel ha det forferdelig vondt inni meg.

Jeg håper de vet hvor stor pris jeg setter på omsorgen og forståelsen jeg som regel møter der. Jeg håper de vet at de gjør en forskjell. Takknemligheten for det vil jeg bære med meg for resten av livet.