Oppi alt sammen

Jeg merker at behovet for å skrive er litt mindre for tiden. Sånn har det alltid vært, det går i perioder, og det er greit. Jeg forsøker oppdatere bloggen jevnlig, men dersom jeg ikke føler jeg har noe å komme med så lar jeg heller være, ikke noe press, ikke noe stress.

Det går opp og ned, slik som det har gjort en stund nå. Helga var ikke den beste, men jeg er blitt bedre på å se når det potensielt kan gå dårlig, tror jeg, og ber om hjelp i forkant. Jeg var innlagt i en av akuttsengene på legevakten, fra fredag til søndag. Legen på fredag var flott, en av de beste, og lettelsen var enorm da jeg så det var hun som var på jobb. Vi pratet litt da jeg kom, og senere på kvelden satt hun inne hos meg og pratet en times tid. Lørdag satte to sykepleiere himmel og jord i bevegelse for å få en tv til å funke inne på rommet mitt. De drev på å sikkert tre kvarter, selv om jeg forsikret dem om at jeg kunne klare meg uten, altså! Vi lo og tøyset mye, og deres iherdige innsats var mye mer underholdende en selve tv-en da den endelig fikk inn kanaler. Jeg antar at de egentlig hadde bedre ting å gjøre, og er takknemlig for at de prioriterte å bruke tid på det, spesielt siden hun ene faktisk var ferdig på jobb for lengst. Søndag hadde jeg en lang og fin samtale med nettopp den sykepleiere. Det kan være vanskelig for meg å snakke med folk, men hun var så god og lett å snakke med, tiden bare fløy og plutselig hadde det gått nesten to og en halv time. Da jeg gikk derfra søndag ettermiddag følte jeg meg lettet i både sjel og sinn.

Mandag stod jeg opp litt over fem og var i stallen før klokken var sju. Jeg fikk vite at det skulle komme en instruktør som skulle ha undervisingstimer senere på dagen, og dagen etter. Det er sånn at da kan andre komme og se på, men det har jeg aldri turt før. Det er alltid skummelt å dra noen plass alene, eller semi-alene, uten at jeg vet nøyaktig hva som skal skje og hvem som skal være der. Denne gangen var det ganske tidlig på dagen, jeg tenkte at det ikke ville være så mange andre folk der, så jeg tok sjansen. Jeg dro hjem en tur for å spise og sove litt, og så dro jeg tilbake og så på timene – i seks timer. Det var utrolig gøy å se på, instruktøren var kunne liksom med en gang se hvilken type både hest og rytter var, kom med ærlige og direkte innspill, gode metaforer og artige gullkorn. Jeg fikk hilst på mange mennesker, det var fint å få møte de som eier hestene i stallen, og se samspillet og tilliten mellom hest og rytter. Også fikk jeg kost med hestene, hjulpet litt til med småting både i den stallen og i privat-stallen som ligger litt lengre opp, og dratt rundt på den 4 måneder gamle stall-valp som er så fryktelig søt!

Tirsdag er ikke stall-dag, men jeg dro en tur for å se de siste timene instruktøren skulle ha, og svinse litt rundt i stallen. Jeg fikk, kry som en gane, lov å sitte på en av de store privathestene, Nicke, da han var ferdig med sin time, mens eieren leide han fra ridehallen og opp til privatstallen. Eieren hadde dårlig tid og dro avgårde, mens jeg fikk lov å leie han en liten tur, HELT ALENE, slik at han fikk spise litt grønt gress. Så leide jeg han inn i boksen sin, og ga han lunsj-høy. Jeg tenker at det er galskap at jeg skal ha noe som helst ansvar for en hest, men eieren stolte på meg og jeg stolte på henne og det gikk selvsagt helt fint. Vi kjenner hverandre fra før, både jeg og hesten og eieren, men likevel, at en hesteeier gir andre ansvar for hesten sin er kanskje det høyeste uttrykk for tillit som finnes.

Vakreste Nicke, godt voksen med sine 17 år

men full av fart og sprell! ♥

Det er nesten så jeg kunne gjort dette om til en hesteblogg, men det skal jeg ikke, i hvertfall ikke sånn med det første. Men jeg kommer til å fortsette å skrive om hestene «mine» en del, både fordi de er en såpass stor del av livet mitt, og fordi det var andres hesteglede som smittet over på meg og drev meg inn i stallen – og dersom min glede kan smitte over på andre igjen er det jo ingenting som er bedre enn det! Hest er best, kanskje et teit slagord men det har mye sannhet i seg.

I dag var det stall-dag igjen. Å stå opp klokken fem er overraskende enkelt når jeg vet hva jeg skal stå opp til. Jeg sov dårlig og våknet med en murrende hodepine som har holdt seg der gjennom hele dagen, det legger en stor demper på dagen, men det var uansett godt å være i stallen. I kveld skal jeg i klatreveggen, og jeg tar med meg en av mine beste venninner, hun bor i Afrika men er hjemme en liten tur. Hun er en nybegynner, så det blir spennende! Det ble en liten pause fra klatringen etter at jeg tok brattkortet, men jeg har vært en gang i uken de siste ukene, og skal forsøke å forsette med det. Selv om jeg ikke er like forelsket i klatring som jeg er i stallen, er det likevel en «fullverdig» aktivitet som gir meg genuin glede og positivt input.

Og sånn går det. Opp og ned. Det er lett å si at oppturene er verdt nedturene, når jeg er på tur opp. Når jeg er på tur ned, er jeg ikke like sikker. De er tunge, og de tærer på meg. Men jeg vet heldigvis at oppturene vil komme.