Throwback Thursday

2013.

Jeg hadde hatet å bli tatt bilde av så lenge jeg kunne huske. Dro noen frem et kamera stupte jeg unna. Selfie? Ikke tale om. Men da jeg fikk sonde ble jeg helt sykt opptatt av å ta bilder av meg selv, og å bli tatt bilde. Behovet for å dokumentere kroppen var intenst. Det var liksom slangen i nesa som var i fokus, ikke meg, som om det rettferdiggjorde alle bildene. Jeg vet ikke. 5 måneder med sonde, et ukjent nummer med bilder. Men i dag er jeg glad for bildene. Jeg trenger bare kaste et blikk inn i den mappa, for å kjenne følelsen av sonden som slynger seg ned halsen min, følelsen i nese og hals når jeg hver morgen måtte trykke den ned igjen fordi jeg hadde sovet så urolig at den hadde kommet 10-20 cm ut, lyden av pumpen som taktfast pumpet næring ned i magen min, følelsen av et kaldt stetoskop mot magen som lyttet etter sonden hver gang jeg skulle kobles til, følelsen av iskaldt vann som skyltes gjennom sonden før og etter hver «mating», som gjorde at jeg kunne kjenne hvor hele sonden gikk, fra nese, gjennom hodet og ned hele halsen. Følelser som gir meg dårlige følelser samt en sterk følelse av at jeg aldri skal føle de følelsene igjen! Ikke alle bildene egner seg på trykk, naturligvis. Her er noen som ble tatt på sykehuset;

Fun fact; jeg tittet gjennom noen gamle papirer fra da jeg hadde sonden. Det stod at det var anbefalt at jeg inntok 2300 kalorier for å ha en vektoppgang på 0,5 til 1 kilo per uke. 2300 kalorier, vel.... Sånn til sammenligning; siden februar 2014 har jeg kjørt mitt eget løp og har vært nærmere 3000 kalorier, og hadde vektoppgang på mellom 0,5 og 1 kilo per uke. På grunn av dårlig matlyst var jeg i en periode nede på dette 2300-tallet, og da sleit jeg med å holde vekta. Jeg har fortsatt nærmest fraværende matlyst (sidenote; hvor FORBANNA dårlig gjort er vel ikke det, når jeg omsider faktisk er i fysisk og psykisk stand til å spise så mye jeg vil, så har jeg ikke lyst på noe!!), men jeg ligger på rundt 2500 kalorier, og jeg presser dem i meg, livredd for å få i meg (hold på hatten) FOR LITE.

Det er jo sånn at det fysiske leges mye fortere enn det mentale. Med en slange i nesa og en kropp så skjør at folk knapt turte kaste et blikk på meg, ble jeg møtt med forståelse. Med en frisk kropp blir jeg møtt med forventninger. «Nå går det jo bra med deg!», på tide med skole, utdanning, jobb, hus, bil, hvitt stakitt-gjerde, på tide å komme seg inn i A4-livet! Men jeg sliter enda, med andre ting, med angst, håpløshet, selvskading, tvangstanker, «aspergers-utfordringer» og jeg har ikke på noe som helst måte et normalt forhold til mat. Ikke noe av dette synes på utsiden (vel, selvskading naturligvis, men ikke så lenge jeg dekker det til). Men det er ok. Det er ikke alle som skjønner hvordan det er, men heldigvis er det nok av folk som skjønner. De jeg har rundt meg og nær meg, de skjønner. Også får jeg «jobbe» med å minne meg på at de som ikke skjønner noe, de får bare ha det så godt, jeg er ikke skyldig noen noe forklaring (lettere sagt enn gjort, men som sagt; jobber med det).

I don't think I’m fixed. People think you’re like a car in a body shop, you go in, they fix you and you’re out, and you work like you’re brand new. It doesn’t work like that, it takes constant fixing. There is no finish line, you just keep going. - Demi Lovato.