Ikke tid til å puste

Det er mye som skjer, ting jeg ikke kan dele helt enda, men forhåpentligvis vil det være i boks om ikke så altfor lenge. Og her er det snakk om ting som har tatt mange mange ÅR. Selv om det er gode ting som skjer så er forandring og forventninger vanskelige, å komme seg gjennom det er tøft for både kropp og sjel. Jeg er veldig opptatt for tiden, med klaring en eller to dager i uken, stall tre (kanskje snart fire) dager i uken, timer hos fysioterapaut, diverse avtaler med diverse mennesker som ikke er faste avtaler men det ene avløser det andre og timeplanen er fullere enn den har vært noen gang. I tillegg har jeg hyppige legetimer og psykologtimer, hvor det er mest fokus på praktiske ting som må ordnes. Livet er for tiden... utfordrende. Selv om det er bra at jeg holder meg aktiv og opptatt, noe som gir mindre tid til grubling og destruktivitet, er det litt i overkant av mye som skjer. Inntrykkene kommer som bølger, jeg får ikke igjen pusten før en ny bølge slår over meg.

Tankene og følelsene mine er vattert, jeg kjenner dem ikke slik som tidligere, det er kanskje godt men er det lurt? Fysisk kjenner jeg at kroppen er stresset, i form av skuldre som er stive som betong og kjevemuskler som er så stramme av kjeven henger seg opp i en slik grad at det vanskeliggjør spising (og det er jo jævlig upraktisk). Det skal utrolig lite til før jeg blir enten på gråten eller rasende sint, selv uten noen store provokasjoner. Tydelige faresignaler? Jeg lurer på om noe bygger seg opp, noe som kan komme til å plutselig rase, alt på en gang. Men det er ikke aktuelt, jeg har ikke faktisk ikke tid til noe slikt, jeg har alt for mange plasser å være, alt for mange ting å gjøre. Jeg er både nummen og hudløs på en gang. Jeg orker ikke men jeg må men jeg har ikke lyst men jeg vil. Kanskje er det sånn at målet er nærmere enn noen gang, men samtidig er det uutholdelig langt unna.

Jeg holder pusten, og håper jeg når overflaten innen kroppen ikke klarer mer og lungene ukontrollert gisper etter det de desperat håper skal være luft.

Feilt, fælt og forvirrede

Det er noe som ikke stemmer, noe som er galt, det er kun en liten detalj, men alt blir feil for meg. Tankene mine er en slange som har begynt å spise på sin egen hale, og har allerede fortært halve seg selv. Jeg forsøker forklare, får ikke forklart det på en måte som gjør at legevaktslegen forstår. Følelsene raser. Tårene kommer. Dette funker ikke, så jeg ber pent om å få bli til jeg har roet meg. For noen ganger hjelper det å vente. Ta tiden til hjelp. Kanskje kan jeg få snakke med sykepleieren, dersom hun har mulighet til det? Det er helt i orden, jeg kan bli litt, ta den tiden jeg trenger. En liten stund blir jeg sittende alene i rommet. Så kommer legen tilbake, og med seg har hun sykepleieren. «Nekter du å gå?», lurer sykepleieren på. Enten må jeg gå hjem, eller så må jeg innlegges. Her kan jeg ikke sitte. Jeg forstår ingenting, har hun oppfattet det som at jeg nekter å forlate legevakten, at jeg sitter her og nekter å gå noe sted? Forbauset forsøker jeg forklare at jeg ba om å få bli til jeg hadde roet meg litt ned. At jeg hadde bedt om å få prate med henne, dersom hun hadde mulighet. Hun svarer at hun hadde mye å gjøre, desperat hever jeg stemme; «og derfor sa jeg DERSOM du hadde mulighet». Jeg får beskjed om at dersom jeg vil snakke så må jeg snakke med legen, hun er grei å snakke med. Vil jeg ikke det så får jeg enten bli innlagt eller gå hjem.

Jeg svarer ikke, vet bare at jeg ikke kan bli innlagt. Føler meg avvist, demonstrativt begynner jeg å kle på meg skjerfet og jakken. Gråten tar meg for fullt. Så faller jeg helt i staver, klarer ikke snakke, klarer ikke oppfatte noe. Klarer ikke lengre bevege meg, annet enn en beskyttende hånd foran fjeset, i et tafatt forsøk på å gjemme meg vekk. Sykepleieren er verdens beste, og den jeg kjenner best. Hun er ærlig, trygg og bestemt. Beskyttende, uten å bli overbeskyttende. Det er ikke sånn at hun syr puter under armene mine, eller behandler meg som om jeg er et sykt og svakelig individ. Hun gir aldri rom for tvil og det er godt. Mens jeg ble sydd tidligere på kvelden hentet hun noe jeg kunne ha rundt skuldrene fordi jeg frøs, og hun ga meg håndkrem fordi jeg var så tørr på hendene at huden sprakk. Hun er så god, så omsorgsfull! Derfor er det uutholdelig forvirrende at hun nå er så streng. Kanskje er hun ekstra stresset, kanskje har det vært en misforståelse, kanskje er det jeg som er (ekstra) sensitiv. Utfallet er uansett det samme.

Hun er litt mildere nå. Legen har gått ut av rommet. Hun gir meg en klem. Mens jeg sitter og hikster, setter hun seg på huk foran meg, hendene hvilende på lårene mine. Stryker beroligende på meg, tørker tårene mine. Snakker rolig til meg, forsøker nå inn til meg, prøver få kontakt, prøver å få meg til å smile. Spør om ting som jeg ikke helt får med meg. Tårene mine triller uhemmet, jeg klarer ikke engang forsøke holde igjen. Hun får meg bort til vasken for å vaske ansiktet. Henter myke bomullskompresser, fordi vanlig tørkepapir er så grovt mot huden. Hun gir meg et refleksbånd for å ha på jakken. Jeg tuller med at jeg aldri får «premie» når jeg er hos legen, slik små barn får, enda så ofte jeg er hos lege og på legevakt. Hun gir meg enda en refleks. Jeg smiler. Hun gir meg en klem. Så sender hun meg ut døra, varsomt, men bestemt. På turen hjem tar gråten meg for fullt. Heldigvis er det natt og jeg er den eneste som er ute. Jeg skjønner ingenting.

"Håp" hører ikke hjemme her

Det er liksom ikke så mye nytt. Eller, litt nytt er det, men ikke noe jeg kan dele, foreløbig. Ellers går det som vanlig mye i klatring og stall, som gjør meg glad og lykkelig, og tiden i mellom disse aktivitetene er like uutholdelig som tidligere. Jeg svinger mellom høy lykke og dyp ulykkelighet. De tingene jeg enda ikke kan dele, er ting som henger i løse luften og jeg må bare vente og se hva som blir av dem, men jeg har ventet lenge, i flere år faktisk og jeg hater å vente. Hater usikkerhet og uforutsigbarheten, de to tingene er noe av det vanskeligste å håndtere, og sannsynligvis det som gjør meg så utrygg og humøret så svingende. Det er stressende nok selv for mennesker uten aspergers.

Jeg tør ikke tro eller håpe at det vil bli bedre så snart det kommer på plass (dersom det kommer på plass), for så lett kan det vel ikke være? Det er sjeldent at ting blir som man har tenkt seg, er det ikke? «Håp på det beste, forbered deg på det verste», men det går faen ikke an. De to lar seg ikke kombinere. Bare man slipper inn litt håp så er det gjort. Da blir man revet med og mister fotfestet. Og så gjør det så forferdelig vondt når håpet knuses. For det gjør det jo, som regel. Jeg er ikke negativt, jeg er realistisk. All erfaring tilsier at ting ikke går etter planen. Jeg forventer ikke at det går dårlig, men jeg er forberedt på det. «Håp» har ingenting her å gjøre.

Et anker

Noe av det som er aller vanskeligst med at jeg ikke lengre fikk fortsette på dagavdelingen i 2014, og mistet alle de flotte menneskene der, er at jeg ikke lengre har noen som hjelper meg å ta gode valg, når det stormer rundt meg og gode valg er vanskelig å ta. Noen som jeg møter oftere enn èn gang i uka. Når jeg har det (ekstra) tungt og det er meg VS monstrene, så vinner de 9 av 10 kamper. Smerten og sorgen gjorde at jeg høsten 2014 tok avstand fra de som var igjen, noe som naturlig nok bare gjorde alt mye verre. Jeg skydde unna psykolog og den kommunale psykiatri-tjenesten, uten noe rasjonell grunn.

Heldigvis hadde jeg andre som på en eller annen måte klatre holde meg på beina. Først og fremst fastlegen min. Jeg er så avhengig av forutsigbarhet og trygghet. Og trygghet er stikkordet her. For alle rundt meg kan være så forutsigbare som bare det. De kan være stabile og pålitelige, men jeg må også kunne føle meg trygg. Jeg vet ikke nøyaktig hva som gjør det (eller noen ganger ikke gjør det), kanskje har det med personlig «kjemi» å gjøre. Fastlegen er ei jeg føler meg helt trygg på. Stoler på. Og hun er forutsigbar, stabil og pålitelig. I tillegg er hun et forståelsesfullt, omsorgsfullt, ærlig og nydelig menneske. Hun er tilgjengelig, og hun gir meg alltid tid og rom til å lette på hjertet. Hun sier det hun mener og det er godt å vite at jeg alltid får høre sannheten fra henne, på godt og vondt. Hun er også den som sier det jeg trenger høre, på godt og vondt. Det er viktig med mennesker som ser en, og hun ser meg. Hun når inn til meg. Hun ser også monstrene mine, og klarer lure de fine ordene sine rundt monstrene og inn til hjertet mitt. «Depression is a lying bitch», minner hun meg på.

Jeg husker ikke om jeg har skrevet noe om det, men hun var ute i permisjon en lang periode. Hun ble helt plutselig borte høsten 2013. Jeg fikk stadig nye tidspunkt for når hun skulle komme tilbake, lengre og lengre frem i tid, og da det nærmet seg et helt år begynte jeg å lure på om hun kom til å komme tilbake i det hele tatt. Samtidig var det litt fint å hele tiden ha noe å se fram til, noe å glede seg til, en liten gulrot som hele tiden hang rett foran meg. Et slags lite håp, som holdt meg gående selv da jeg egentlig ikke orket mer. Og så kom hun tilbake til slutt, nøyaktig like fantastisk om alltid.

Noe av det aller viktigste og kanskje aller fineste hun har gjort for meg, var å la meg få bli med i en privat stall hvor hun hadde hesten sin. Jeg var ikke der som pasient, men som menneske. Det var i romjula 2014. Hest har aldri vært noe jeg har interessert meg for i det hele tatt, så det var takket være den fantastiske opplevelsen ble jeg det plutselig. Jeg tok det opp med psykologen min, og en liten måned senere fikk begynne å være i en annen stall, som ligger rett ved den private stallen. Og som kanskje de fleste som kjenner meg eller har fulgt meg på sosiale medier i det siste vet, så er jo dette med stall og hester noe som, for å si det mildt, har forandret og forbedret livet mitt ganske radikalt.

Jeg har også fått lov å stelle litt med hesten hennes. Igjen, ikke som pasient, men som ivrig stall-jente som måker bæsj, lage hestegrøt, fylle på vann og veie opp nøyaktige mengder høy. Hesten er blitt solgt, men forhåpentligvis vil det komme en nye en. Da står jeg igjen fri til å dra opp i stallen når jeg vil, eller rettere sakt når jeg trenger det. Stall-arbeid er god sort når alt annet i livet føles uhåndgripelig og uoverkommelig.

Jeg er uendelig heldig som har henne, og det kommer jeg aldri til å slutte å være glad og takknemlig for.

Øyeblikk #14 (helt normalt)

Det er lunsj-tid på klatrekurset. Alle sitter sammen og spiser. Jeg har med meg en matboks med kikerter og raspet gulrot. Å ha med seg mat er en utfordring; det må være noe som kan veies og måles opp på forhånd, og det må kunne spises uten å ta direkte i det. Å spise sammen med andre er også en utfordring. Noen har med seg lunsj, noen forsyner seg av yoghurtene og frukten som er kjøpt inn. Frukt, brødskiver og knekkebrød blir spist av de andre uten at verken skall eller hender er nøye desinfisert først. For en med bakteriefobi er det utrolig godt å se, at de gjør det, at det ikke er noe krise, det er ikke farlig. Det er helt normalt.

Jeg kunne stukket meg unna og spist alene, men jeg gjør det ikke. Det er stort for meg, det er tøft for meg, og det er faktisk utrolig godt at ingen andre vet at det er sånn! Ikke fordi jeg skammer meg eller vil holde det hemmelig -det bare er godt med en arena hvor ikke alle kjenner til fortiden min eller diagnosene mine. Hvor de kan bli kjent med her-og-nå-Tora. I deres øye er det ingenting anderledes med meg. I dette øyeblikket føler jeg meg ikke anderledes heller. Jeg er bare én blant mange som spiser lunsj sammen. Helt normalt.

Monster-tanker VS rasjonelle tanker (nok en gang)

Den ufyselige lille monstret i hodet, som fortsett er tilstedeværende selv om den tar svært liten plass og har svært lite makt, BRØLER med den lille pipestemmen sin. «Du er lat og ekkel og utrent, du tar ikke vare på deg selv, du er et dvaskt daukjøtt, du er patetisk». Det er lengre ikke nok til at jeg tenker at jeg «må gjøre noe med det», men nok til at jeg får et ubehag inni meg. Jeg blir trist, faktisk så blir jeg helt på gråten, og må bruke alt mitt fokus på at holde igjen tårene. Og denne reaksjonen min bare bekrefter hvor innmari patetisk jeg er.

Jeg er på klatrekurs hvor det ikke er så mye klatring, men mer fokus på styrke, utholdenhet og trening for å forbedre styrke og utholdenheten (slik at man blir flinkere til å klatre). Vi gjør diverse basisøvelser og øvelser i slynge. Kroppen min er helt håpløst svak, og det vet jeg jo fra før av. Kjernemusklaturen min er nærmest fraværende. Jeg har til stadighet vondt i korsryggen, og har kronisk stokk stive muskler i nakken. Jeg vet ikke om det stemmer, men jeg tenker det må ha en sammenheng med det hardkjøret jeg har utsatt kroppen min for de siste ni årene. Masse kaloriforbrening kombinert med for lite mat, avløst av total stillstand kombinert med enda mindre mat, naturlig nok etterfulgt av ekstrem undervekt, etterfulgt av mye opp og ned. Normalvektig en stund, før akkurat det sammen skjedde igjen, denne gange med enda mer opp og ned og opp og ned, etter alvorlig undervekten gikk det litt bedre før det deretter gikk enda verre igjen. Kroppen min har nesten fortært seg selv flere ganger i disse årene, det er kanskje ikke rart at ikke ting er som de skal. Det vi fikk høre av instruktøren var at smerte ikke nødvendigvis betyr stopp, og at kroppen er en dramaqueen og som regel er det bare å fortsette. Men når jeg først får vondt i korsryggen er det ikke bare å fortsette, for om jeg fortsetter med det jeg gjorde da smerten startet vil det bare bli verre og verre helt til sorte flekker danser foran øynene mine og jeg blir mer og mer uvel.

Jeg er ikke interessert i å trene-trene. Det er noe jeg har skrevet om mange ganger før. Trening for meg er kalorier, kropp og tvangstanker (og selv om det ikke er sånn det begynner så er det sånn det ender opp før eller siden). Jeg kan og vil være aktiv, men da skal det være fordi det er gøy og sosialt. Slik som stall-arbeid, tur-gåing med hund eller mennesker, og klatring (selv om klatringen jeg bedriver tydeligvis er «for gøy» og ikke «trening»). Det er vel ikke nødvendigvis sånn at alle MÅ trene-trene? Hvem bestemmer hva som er «godt nok»? Er ikke det noe som er opp til hver enkelt, så lenge man er ærlig med seg selv?

Etter mange år med smerter i ryggen og nakkesmerte-symptomer som hodepine og svimmelhet, har jeg omsider tatt tak i det. Etter noen månders tid på venteliste har jeg nylig startet opp hos en fysioterapaut. Der gjør jeg kontrollerte og rolige øvelser for å styrke kjernemusklaturen. Etterhvert som jeg blir sterkere vil også øvelsene bli tyngre. Det er godt å være i gang med dette. Fysioterapauten er dessuten en hyggelig kar som sier at aktivitet i form av ridning og klatring er helt topp. En som vet hva han snakker om veier tyngre enn den lille pipestemmen i hodet, det kan vi vel alle være enig om?

Tilbake til klatrekurset; de andre menneskene er herlige og instruktøren er både dyktig og utrolig morsom. Stemningen er god og latteren satt løs. Det er mindre klatring enn jeg trodde det skulle være. For meg funker praktisk læring bedre enn teori men selv om mye gikk inn det ene øret og rett ut av det andre, så lærer jeg en del nye ting. Jeg er takknemlig og glad for at jeg fikk mulighet til å være med. Selv om det byr på utfordringer (men kanskje er det sånn at det meste gjør det).

På slutten av kurset, dag to, snakker instruktøren om hva trening er, og om forskjellen på trim og trening. «Da tror jeg faktisk ikke at jeg tar trent i hele mitt liv!», er det en som sier etterpå. En jeg har kjent i mange år, en jeg anser som en usedvanlig klok og snill mann, en jeg har kjempestor respekt for. Instuktøren sier noe slik som at det er en hard erkjennelse!, og mannen svarer «neida, det går helt fint!». Det gjør ikke noe, heretter skal han bare bytte ut ordet «trening» med «trim». Det er så godt å høre at noen har en sånn helt avslappet holdning til det, og med det så blir klumpen i magen min 50% oppløst.

Når jeg kommer hjem er jeg en forvirrende blanding av utslitt, fornøyd og frustrert. Jeg blir sittende å gråte i flere timer. Det er godt å få det ut, men det tar liksom ikke slutt. Så bestemmer jeg meg for å skrive til en av de andre som var på kurset, ei som jeg kjenner og har stor tillit til. Med henne deler jeg litt av frustrasjonen jeg har inni meg. Svaret hun sender bekrefter alle de rasjonelle tingene jeg forsøker minne meg selv på, og jeg gråter enda litt til i det jeg kjenner at de resterende 50 % av klumpen i magen oppløses.

Når "det rette" bare føles helt feil

Akkurat nå vil du ikke kunne se noen nye skader på kroppen min. Kanskje er det i det lange løp «bra», men her og nå er det helvete. Det er bare helt jævlig. Jeg skjønner at det er «det rette» å gjøre, men slik det er nå så er det INGENTING i meg som kjenner at dette er en bra ting. Jeg klarer virkelig ikke se for meg at jeg aldri skal gjøre meg selv noe igjen noen gang. Kanskje må jeg bare ta tiden til hjelp, kanskje vil det bli lettere etterhvert? Kanskje ikke.

Hodet, tankene, følelsene, er fortsatt lika fucka. Kanskje mer enn før, til og med, siden jeg nå ikke har noe form for utløp. Fysisk selvdestruktivitet kan undertrykke mye rart, og holde ting i sjakk. Til overflaten kommer nå en smerte og en redsel som har vært undertrykt av sult og selvskading, såkalt «følelsesregulering», i mange mange år. Og uten den reguleringen kommer tankene og følelsene sprettende opp. Flommende over. Det finnes ingen buffere eller støtdempere. Jeg har det så vondt psykisk at jeg får et sterkt, fysisk ubehag, og jeg har ingen redskaper til å stoppe det. Når det blir for ille på mørke kvelder, ber jeg desperat om hjelp fra hvitkledde mennesker. Er jeg heldig så møter jeg et eller flere mennesker som har tid til meg, tålmodighet med meg og forståelse for meg. Det bare er dessverre ikke alltid jeg er heldig.

Det handler ikke om å finne en annen strategi når ting blir ille, for jeg tror ikke det finnes noe med tilsvarende kraft og effektivitet. Jeg har vært inne på det før, at greia kanskje ikke er å finne noe annet når ting blir for ille, men heller å forebygge at ting blir så ille. Stabilitet, forutsigbarhet, struktur og trygghet på alle plan er nøkkelord, men det er uendelig langt unna å være på plass, så det hjelper meg lite her og nå. For tiden er det en spesifikt ting jeg går rundt og venter på, noe som forhåpentligvis kan hjelpe meg på sikt, men heller ikke det hjelper meg her og nå.

Min eneste motivasjon for å fortsette dette tilsynelatende meningsløse forsøket på å gjøre «det rette», er stallen og klatringen. Selvskading har kommet til et punkt nå hvor jeg faktisk må velge. Aktivitetene jeg har, livet jeg lever nå - det lar seg ikke kombinere med selvskading. (U)heldigvis. Det er enten-eller som gjelder (ingen gråsoner, noe som jo normalt sett en ideel situasjon for meg). Problemet er at timene med klatring og stall er langt færre enn timene alene med monstrene. I stallen og klatreveggen er jeg lykkelig. Men er jeg lykkelig nok til at det veier opp for alle timene jeg ikke er det? Jeg forventer ikke at jeg skal være lykkelig hele tiden, det er det vel ingen som er, men det er sånn at når jeg ikke er lykkelig, er jeg dypt ulykkelig. Igjen er det enten-eller. Kontrastene er for store. Det kan da ikke være meningen at det skal være sånn?

Jeg er ikke nødvendigvis fryktelig optimistisk. Men jeg forsøker. /Jeg forsøker. Men jeg er ikke nødvendigvis fryktelig optimistisk.