"Håp" hører ikke hjemme her

Det er liksom ikke så mye nytt. Eller, litt nytt er det, men ikke noe jeg kan dele, foreløbig. Ellers går det som vanlig mye i klatring og stall, som gjør meg glad og lykkelig, og tiden i mellom disse aktivitetene er like uutholdelig som tidligere. Jeg svinger mellom høy lykke og dyp ulykkelighet. De tingene jeg enda ikke kan dele, er ting som henger i løse luften og jeg må bare vente og se hva som blir av dem, men jeg har ventet lenge, i flere år faktisk og jeg hater å vente. Hater usikkerhet og uforutsigbarheten, de to tingene er noe av det vanskeligste å håndtere, og sannsynligvis det som gjør meg så utrygg og humøret så svingende. Det er stressende nok selv for mennesker uten aspergers.

Jeg tør ikke tro eller håpe at det vil bli bedre så snart det kommer på plass (dersom det kommer på plass), for så lett kan det vel ikke være? Det er sjeldent at ting blir som man har tenkt seg, er det ikke? «Håp på det beste, forbered deg på det verste», men det går faen ikke an. De to lar seg ikke kombinere. Bare man slipper inn litt håp så er det gjort. Da blir man revet med og mister fotfestet. Og så gjør det så forferdelig vondt når håpet knuses. For det gjør det jo, som regel. Jeg er ikke negativt, jeg er realistisk. All erfaring tilsier at ting ikke går etter planen. Jeg forventer ikke at det går dårlig, men jeg er forberedt på det. «Håp» har ingenting her å gjøre.