Feilt, fælt og forvirrede

Det er noe som ikke stemmer, noe som er galt, det er kun en liten detalj, men alt blir feil for meg. Tankene mine er en slange som har begynt å spise på sin egen hale, og har allerede fortært halve seg selv. Jeg forsøker forklare, får ikke forklart det på en måte som gjør at legevaktslegen forstår. Følelsene raser. Tårene kommer. Dette funker ikke, så jeg ber pent om å få bli til jeg har roet meg. For noen ganger hjelper det å vente. Ta tiden til hjelp. Kanskje kan jeg få snakke med sykepleieren, dersom hun har mulighet til det? Det er helt i orden, jeg kan bli litt, ta den tiden jeg trenger. En liten stund blir jeg sittende alene i rommet. Så kommer legen tilbake, og med seg har hun sykepleieren. «Nekter du å gå?», lurer sykepleieren på. Enten må jeg gå hjem, eller så må jeg innlegges. Her kan jeg ikke sitte. Jeg forstår ingenting, har hun oppfattet det som at jeg nekter å forlate legevakten, at jeg sitter her og nekter å gå noe sted? Forbauset forsøker jeg forklare at jeg ba om å få bli til jeg hadde roet meg litt ned. At jeg hadde bedt om å få prate med henne, dersom hun hadde mulighet. Hun svarer at hun hadde mye å gjøre, desperat hever jeg stemme; «og derfor sa jeg DERSOM du hadde mulighet». Jeg får beskjed om at dersom jeg vil snakke så må jeg snakke med legen, hun er grei å snakke med. Vil jeg ikke det så får jeg enten bli innlagt eller gå hjem.

Jeg svarer ikke, vet bare at jeg ikke kan bli innlagt. Føler meg avvist, demonstrativt begynner jeg å kle på meg skjerfet og jakken. Gråten tar meg for fullt. Så faller jeg helt i staver, klarer ikke snakke, klarer ikke oppfatte noe. Klarer ikke lengre bevege meg, annet enn en beskyttende hånd foran fjeset, i et tafatt forsøk på å gjemme meg vekk. Sykepleieren er verdens beste, og den jeg kjenner best. Hun er ærlig, trygg og bestemt. Beskyttende, uten å bli overbeskyttende. Det er ikke sånn at hun syr puter under armene mine, eller behandler meg som om jeg er et sykt og svakelig individ. Hun gir aldri rom for tvil og det er godt. Mens jeg ble sydd tidligere på kvelden hentet hun noe jeg kunne ha rundt skuldrene fordi jeg frøs, og hun ga meg håndkrem fordi jeg var så tørr på hendene at huden sprakk. Hun er så god, så omsorgsfull! Derfor er det uutholdelig forvirrende at hun nå er så streng. Kanskje er hun ekstra stresset, kanskje har det vært en misforståelse, kanskje er det jeg som er (ekstra) sensitiv. Utfallet er uansett det samme.

Hun er litt mildere nå. Legen har gått ut av rommet. Hun gir meg en klem. Mens jeg sitter og hikster, setter hun seg på huk foran meg, hendene hvilende på lårene mine. Stryker beroligende på meg, tørker tårene mine. Snakker rolig til meg, forsøker nå inn til meg, prøver få kontakt, prøver å få meg til å smile. Spør om ting som jeg ikke helt får med meg. Tårene mine triller uhemmet, jeg klarer ikke engang forsøke holde igjen. Hun får meg bort til vasken for å vaske ansiktet. Henter myke bomullskompresser, fordi vanlig tørkepapir er så grovt mot huden. Hun gir meg et refleksbånd for å ha på jakken. Jeg tuller med at jeg aldri får «premie» når jeg er hos legen, slik små barn får, enda så ofte jeg er hos lege og på legevakt. Hun gir meg enda en refleks. Jeg smiler. Hun gir meg en klem. Så sender hun meg ut døra, varsomt, men bestemt. På turen hjem tar gråten meg for fullt. Heldigvis er det natt og jeg er den eneste som er ute. Jeg skjønner ingenting.