Monster-tanker VS rasjonelle tanker (nok en gang)

Den ufyselige lille monstret i hodet, som fortsett er tilstedeværende selv om den tar svært liten plass og har svært lite makt, BRØLER med den lille pipestemmen sin. «Du er lat og ekkel og utrent, du tar ikke vare på deg selv, du er et dvaskt daukjøtt, du er patetisk». Det er lengre ikke nok til at jeg tenker at jeg «må gjøre noe med det», men nok til at jeg får et ubehag inni meg. Jeg blir trist, faktisk så blir jeg helt på gråten, og må bruke alt mitt fokus på at holde igjen tårene. Og denne reaksjonen min bare bekrefter hvor innmari patetisk jeg er.

Jeg er på klatrekurs hvor det ikke er så mye klatring, men mer fokus på styrke, utholdenhet og trening for å forbedre styrke og utholdenheten (slik at man blir flinkere til å klatre). Vi gjør diverse basisøvelser og øvelser i slynge. Kroppen min er helt håpløst svak, og det vet jeg jo fra før av. Kjernemusklaturen min er nærmest fraværende. Jeg har til stadighet vondt i korsryggen, og har kronisk stokk stive muskler i nakken. Jeg vet ikke om det stemmer, men jeg tenker det må ha en sammenheng med det hardkjøret jeg har utsatt kroppen min for de siste ni årene. Masse kaloriforbrening kombinert med for lite mat, avløst av total stillstand kombinert med enda mindre mat, naturlig nok etterfulgt av ekstrem undervekt, etterfulgt av mye opp og ned. Normalvektig en stund, før akkurat det sammen skjedde igjen, denne gange med enda mer opp og ned og opp og ned, etter alvorlig undervekten gikk det litt bedre før det deretter gikk enda verre igjen. Kroppen min har nesten fortært seg selv flere ganger i disse årene, det er kanskje ikke rart at ikke ting er som de skal. Det vi fikk høre av instruktøren var at smerte ikke nødvendigvis betyr stopp, og at kroppen er en dramaqueen og som regel er det bare å fortsette. Men når jeg først får vondt i korsryggen er det ikke bare å fortsette, for om jeg fortsetter med det jeg gjorde da smerten startet vil det bare bli verre og verre helt til sorte flekker danser foran øynene mine og jeg blir mer og mer uvel.

Jeg er ikke interessert i å trene-trene. Det er noe jeg har skrevet om mange ganger før. Trening for meg er kalorier, kropp og tvangstanker (og selv om det ikke er sånn det begynner så er det sånn det ender opp før eller siden). Jeg kan og vil være aktiv, men da skal det være fordi det er gøy og sosialt. Slik som stall-arbeid, tur-gåing med hund eller mennesker, og klatring (selv om klatringen jeg bedriver tydeligvis er «for gøy» og ikke «trening»). Det er vel ikke nødvendigvis sånn at alle MÅ trene-trene? Hvem bestemmer hva som er «godt nok»? Er ikke det noe som er opp til hver enkelt, så lenge man er ærlig med seg selv?

Etter mange år med smerter i ryggen og nakkesmerte-symptomer som hodepine og svimmelhet, har jeg omsider tatt tak i det. Etter noen månders tid på venteliste har jeg nylig startet opp hos en fysioterapaut. Der gjør jeg kontrollerte og rolige øvelser for å styrke kjernemusklaturen. Etterhvert som jeg blir sterkere vil også øvelsene bli tyngre. Det er godt å være i gang med dette. Fysioterapauten er dessuten en hyggelig kar som sier at aktivitet i form av ridning og klatring er helt topp. En som vet hva han snakker om veier tyngre enn den lille pipestemmen i hodet, det kan vi vel alle være enig om?

Tilbake til klatrekurset; de andre menneskene er herlige og instruktøren er både dyktig og utrolig morsom. Stemningen er god og latteren satt løs. Det er mindre klatring enn jeg trodde det skulle være. For meg funker praktisk læring bedre enn teori men selv om mye gikk inn det ene øret og rett ut av det andre, så lærer jeg en del nye ting. Jeg er takknemlig og glad for at jeg fikk mulighet til å være med. Selv om det byr på utfordringer (men kanskje er det sånn at det meste gjør det).

På slutten av kurset, dag to, snakker instruktøren om hva trening er, og om forskjellen på trim og trening. «Da tror jeg faktisk ikke at jeg tar trent i hele mitt liv!», er det en som sier etterpå. En jeg har kjent i mange år, en jeg anser som en usedvanlig klok og snill mann, en jeg har kjempestor respekt for. Instuktøren sier noe slik som at det er en hard erkjennelse!, og mannen svarer «neida, det går helt fint!». Det gjør ikke noe, heretter skal han bare bytte ut ordet «trening» med «trim». Det er så godt å høre at noen har en sånn helt avslappet holdning til det, og med det så blir klumpen i magen min 50% oppløst.

Når jeg kommer hjem er jeg en forvirrende blanding av utslitt, fornøyd og frustrert. Jeg blir sittende å gråte i flere timer. Det er godt å få det ut, men det tar liksom ikke slutt. Så bestemmer jeg meg for å skrive til en av de andre som var på kurset, ei som jeg kjenner og har stor tillit til. Med henne deler jeg litt av frustrasjonen jeg har inni meg. Svaret hun sender bekrefter alle de rasjonelle tingene jeg forsøker minne meg selv på, og jeg gråter enda litt til i det jeg kjenner at de resterende 50 % av klumpen i magen oppløses.