Et anker

Noe av det som er aller vanskeligst med at jeg ikke lengre fikk fortsette på dagavdelingen i 2014, og mistet alle de flotte menneskene der, er at jeg ikke lengre har noen som hjelper meg å ta gode valg, når det stormer rundt meg og gode valg er vanskelig å ta. Noen som jeg møter oftere enn èn gang i uka. Når jeg har det (ekstra) tungt og det er meg VS monstrene, så vinner de 9 av 10 kamper. Smerten og sorgen gjorde at jeg høsten 2014 tok avstand fra de som var igjen, noe som naturlig nok bare gjorde alt mye verre. Jeg skydde unna psykolog og den kommunale psykiatri-tjenesten, uten noe rasjonell grunn.

Heldigvis hadde jeg andre som på en eller annen måte klatre holde meg på beina. Først og fremst fastlegen min. Jeg er så avhengig av forutsigbarhet og trygghet. Og trygghet er stikkordet her. For alle rundt meg kan være så forutsigbare som bare det. De kan være stabile og pålitelige, men jeg må også kunne føle meg trygg. Jeg vet ikke nøyaktig hva som gjør det (eller noen ganger ikke gjør det), kanskje har det med personlig «kjemi» å gjøre. Fastlegen er ei jeg føler meg helt trygg på. Stoler på. Og hun er forutsigbar, stabil og pålitelig. I tillegg er hun et forståelsesfullt, omsorgsfullt, ærlig og nydelig menneske. Hun er tilgjengelig, og hun gir meg alltid tid og rom til å lette på hjertet. Hun sier det hun mener og det er godt å vite at jeg alltid får høre sannheten fra henne, på godt og vondt. Hun er også den som sier det jeg trenger høre, på godt og vondt. Det er viktig med mennesker som ser en, og hun ser meg. Hun når inn til meg. Hun ser også monstrene mine, og klarer lure de fine ordene sine rundt monstrene og inn til hjertet mitt. «Depression is a lying bitch», minner hun meg på.

Jeg husker ikke om jeg har skrevet noe om det, men hun var ute i permisjon en lang periode. Hun ble helt plutselig borte høsten 2013. Jeg fikk stadig nye tidspunkt for når hun skulle komme tilbake, lengre og lengre frem i tid, og da det nærmet seg et helt år begynte jeg å lure på om hun kom til å komme tilbake i det hele tatt. Samtidig var det litt fint å hele tiden ha noe å se fram til, noe å glede seg til, en liten gulrot som hele tiden hang rett foran meg. Et slags lite håp, som holdt meg gående selv da jeg egentlig ikke orket mer. Og så kom hun tilbake til slutt, nøyaktig like fantastisk om alltid.

Noe av det aller viktigste og kanskje aller fineste hun har gjort for meg, var å la meg få bli med i en privat stall hvor hun hadde hesten sin. Jeg var ikke der som pasient, men som menneske. Det var i romjula 2014. Hest har aldri vært noe jeg har interessert meg for i det hele tatt, så det var takket være den fantastiske opplevelsen ble jeg det plutselig. Jeg tok det opp med psykologen min, og en liten måned senere fikk begynne å være i en annen stall, som ligger rett ved den private stallen. Og som kanskje de fleste som kjenner meg eller har fulgt meg på sosiale medier i det siste vet, så er jo dette med stall og hester noe som, for å si det mildt, har forandret og forbedret livet mitt ganske radikalt.

Jeg har også fått lov å stelle litt med hesten hennes. Igjen, ikke som pasient, men som ivrig stall-jente som måker bæsj, lage hestegrøt, fylle på vann og veie opp nøyaktige mengder høy. Hesten er blitt solgt, men forhåpentligvis vil det komme en nye en. Da står jeg igjen fri til å dra opp i stallen når jeg vil, eller rettere sakt når jeg trenger det. Stall-arbeid er god sort når alt annet i livet føles uhåndgripelig og uoverkommelig.

Jeg er uendelig heldig som har henne, og det kommer jeg aldri til å slutte å være glad og takknemlig for.