Øyeblikk #14 (helt normalt)

Det er lunsj-tid på klatrekurset. Alle sitter sammen og spiser. Jeg har med meg en matboks med kikerter og raspet gulrot. Å ha med seg mat er en utfordring; det må være noe som kan veies og måles opp på forhånd, og det må kunne spises uten å ta direkte i det. Å spise sammen med andre er også en utfordring. Noen har med seg lunsj, noen forsyner seg av yoghurtene og frukten som er kjøpt inn. Frukt, brødskiver og knekkebrød blir spist av de andre uten at verken skall eller hender er nøye desinfisert først. For en med bakteriefobi er det utrolig godt å se, at de gjør det, at det ikke er noe krise, det er ikke farlig. Det er helt normalt.

Jeg kunne stukket meg unna og spist alene, men jeg gjør det ikke. Det er stort for meg, det er tøft for meg, og det er faktisk utrolig godt at ingen andre vet at det er sånn! Ikke fordi jeg skammer meg eller vil holde det hemmelig -det bare er godt med en arena hvor ikke alle kjenner til fortiden min eller diagnosene mine. Hvor de kan bli kjent med her-og-nå-Tora. I deres øye er det ingenting anderledes med meg. I dette øyeblikket føler jeg meg ikke anderledes heller. Jeg er bare én blant mange som spiser lunsj sammen. Helt normalt.