The happiest place on earth!

Nå i januar er det et år siden jeg begynte i stallen (men det føles jo som om jeg alltid har vært der!). Noen av disse bildene har jeg kanskje allerede delt her på bloggen, men her er de uansett igjen, i et lite utsnitt fra mitt første år i paradis ♥

Dette bildet tok jeg av Orvano den aller første dagen jeg var der, 28.01.

Han var den første hesten jeg ble glad i, kjent med og trygg på!

Orvano igjen, i april.

I mars fikk Marie en valp, lille Casey! Han er sammen med oss

i stallen hver eneste dag, en ekte liten stallhund!

1. juni, min aller første ridetur hvor jeg ikke ble leid! Gikk riktignok

sammen med Marie, og Meline fulgte trofast etter henne så jeg

trengte ikke gjøre noe annet enn å bare sitte der og kose meg.

Ganske snart fikk jeg lov å ri alene inne i hallen.

Meline er så rolig og stødig at det er ikke noe problem.

Så rolig at hun like greit kan ta seg en lur med hun blir salet på!

Hun er en herlig og stødig fjording, en av mine absolutt favoritter!

Vakre, store Nicke fra privat-stallen rett ved vår stall!

Jeg kjenner flere av de som har hester der, så jeg er der litt innimellom.

Et litt annet kaliber enn våre rolige rideskolehester!

Lillegull Malin ble med meg i en sommerdag, som stalljente i privat-stallen.

Privathestene og min egen lille portugisiske stallhund!

Kazino hilser hjertelig på Roxy, som ikke gjengjelder verken

gleden eller nysgjerrigheten på noen som helst måte!

Det skulle ikke mye til før Roxy ble en vaskekte stallhund!

Besøkende onkel fikk nærkontakt med ninja-shettisen Timmi!

Privatstall-gutta ♥

Sommeren 2015 kom Ice Princess til oss! Hun er fantastisk vakker,

rolig, vennlig, kontaktsøkende, rett og slett en usedvanlig herlig hest!

En vakker septemberdag forlot Orvano oss. Han var en gammel

mann som var trett av dage og det beste var å la han få slippe ♥

Kloke gamle Falke deler villig frokosthøyet sitt sammen med Casey,

som er blitt stor , liten gutt! Falke ble flyttet til en annen stall høsten 2015.

Høst/vinter 2015, brått falt jeg fullstendig

for den følsomme, stae, vakre Tarzan!

Jul 2015, og selvsagt pyntet hestene seg til juleavslutningen på rideskolen!

Store Allegro fikk løpe løs inne i ridehallen, det var helt

fantastisk å se hvor mye han hopp, spratt, lekte og koste seg!

Leietur med vakre Tarzan, han gikk som en lydig hund i bånd,

bare tuslet etter oss uten noe styr, fantastiske gamle gutten!

Avslutter med noen bilder jeg tok en vakker

og beinkald vinterdag nå i januar!

Morsomt å se alle stiene de har laget i snøen, når de surrer rundt!

Tarzan, Blakka, Fiona og Shadow har pulverisert en høyball!

Ninja-ponni-Pia, full av rim, til og med i øyenvippene, den iskalde dagen!

Melinemor ♥

Ice, godt påkledd med varm, lang hals!

Paradis!

Øyeblikk #16 (et pusterom i stormen)

Jeg sitter i bilen min på en parkeringsplass og gråter, etter et møte med menneskene i behandlingsteamet mitt, som overhode ikke hadde føltes bra. De siste par dagene har vært intense, de siste månedene også forsåvidt, og med dette er det blitt for mye for meg. Jeg har så vondt, fysisk vondt, inni meg. Det kjennes ut som jeg er i ferd med å kaste opp hjertet mitt. Jeg er redd noen skal se meg sitte der, så jeg begynner kjøre. Vet ikke hvor, men oppdager at veien leder meg opp til stallen.

Jeg kommer inn og der står en hest. Ice. Hun får kiropraktisk behandling og synes det er litt ubehandlig, så her er det ikke rom for uromomenter. Med andre ord så må alle monstrene bli igjen utenfor døren. Jeg faller inn i hesteverdenen med hele meg. Ice er en usedvanlig herlig og vennlig hest, hun vil hilse, lukte, smake. Plutselig er det gått en time. Behandlingen er ferdig. Hun har fått litt dop underveis for å klare å slappe av. Nå er hun veldig avslappet, men blir mer og mer våken. Jeg står sammen med henne. Godsnakker med henne. Pjusker på henne. Hun pjusker tilbake. Her er jeg trygg. Jeg vet hva som venter meg utenfor døren når jeg skal dra herfra, men det spiller ingen rolle. Her og nå er alt som betyr noe. En hest mykere og varmere enn alt annet i hele verden. Et pusterom i stormen. Hva mer kan man be om? ♥

Det er ingen selvfølge at alle ønsker å få barn

Det er liksom forventet at man ønsker å få barn. Det er omtrent forventet at man får barn. Subtile og usubile spørsmål og hint fra familie, venner, bekjente (og til og med ukjente) begynner øker på for jenter som har passert midten av 20-årene. Spørsmål om det kimer i eggstokkene når man ser søte barn, kommentarer som «det der kledde du!» når man holder babyer eller små barn. Det er ikke sosial akseptabelt å ikke ha lyst på barn. Hva slags psykopat ønsker ikke få barn liksom?! Vel, det er faktisk mange. Helt uten å være psykopat.

Selv vet jeg ikke ikke om jeg vil ha barn. Det føles ikke som et «must», jeg er ikke bekymret for at jeg vil føle et savn, et tomrom i meg, når jeg blir eldre. Kanskje hadde det vært anderledes dersom jeg hadde hatt en partner. Kanskje en dag møter jeg noen som jeg ønsker å få barn med. Kanskje en dag møter jeg noen som ikke vil ha barn. Kanskje en dag møter jeg noen som har barn fra før. Kanskje kommer jeg ikke til å møte noen. Det er forøvrig ikke noe savn, det med «noen», det heller.

Dersom jeg hadde blitt gravid og fått et barn så ville jeg vært i stand til å ta vare på det. Det er ikke dèt det står på. Enkelte sjeler mener kanskje at mennesker med aspergers ikke bør få barn, men det er en sannhet med store modifikasjoner. Autisme-spektret er stort, hvor de som er i den ene enden ikke er i stand til å ta vare på seg selv en gang, mens de i den andre enden ikke har noe problem med å ønske seg, få og ta vare på barn. Jeg lever med ting som kanskje ville gjort det litt ekstra utfordrende, men hvem støter vel ikke på utfordringer når de får barn? «Den Perfekte Mor» finnes faktisk ikke. Absolutt alle foreldre har sine short-comings, enten de er klar over det selv eller ikke.

Jeg tenker mye på hvordan verden er i dag. Hvordan fremtiden vil være. Jeg er redd for utviklingen som har skjedd så langt i min levetid, og enda reddere for hva som vil skje videre. Alt er liksom så usikkert. Å skulle bringe et barn inn i dette, jeg vet ikke... Om man begynner å tenke på det så er det jo galskap. Kanskje tenker jeg for mye på det. Jeg regner med at de fleste som har barn har vært inne på slike tanker, men sannsynligvis har vært modig nok til å satse og håpe på det beste.

Det er ikke det at jeg ikke liker barn, for det gjør jeg virkelig. Barn er helt suverene, og jeg kjenner mange som jeg kjent siden de ble født og ser/har sett de vokse opp. Å passe barn har jeg gjort mye av, og det er som regel utrolig koselig, men jeg er også glad i den delen hvor man leverer barnet tilbake til foreldrene. Jeg var nylig på besøk hos en venninne som har en nyfødt liten jente som da ikke var blitt en måned gammel enda. Hun sov i fanget mitt, lagde små grimaser, søte lyder, veivet med armene i søvne og var bare helt til å spise opp. Det var en helt fantastisk stund, men «en stund» er nok for meg. Det er ikke noe i meg som skulle ønske jeg kunne hatt en liten sånn klump hver dag, hele døgnet, hele uken, hvor enn nydelig hun måtte være (men jeg håper på mange flere slike besøk) ♥

Jeg kjenner ikke på at jeg vil gå glipp av noe dersom jeg ikke får barn. Det jeg derimot kan kjenne på, er at andre kan mene jeg vil gå glipp av noe. Det virker for eksempel som mange mener at man ikke føler virkelig kjærlighet før man får et barn, og det er jeg svært uenig i. En helt spesiell og usedvanlig sterk kjærlighet man vil nok oppleve, men å føle «ekte kjærlighet» er noe alle og en hver er i stand til å oppleve, uavhengig av om man er forelder.

Det er blitt mer åpenhet rundt det å ikke ville ha barn, og det kan gjerne bli enda mer av det. Selv kjenner jeg tre sterke, tøffe, voksne kvinner som er åpne om at de ikke ønsker å få barn. For meg har det vært godt å se den åpenheten, se at det faktisk kan være et bevisst valg man tar, mens omtrent alle andre rundt meg har fått, skal få eller bare går rundt og venter på å få barn. Men jeg har altså ikke bestemt meg. Jeg planlegger det ikke, men jeg utelukker det heller ikke. Jeg vet rett og slett ikke, men bare tar det som det kommer. Hva jeg ender opp på er min sak.

En drøm, et mål, en milepæl!

Jeg har jobbet i stallen i snart et år nå. De aller fleste som får høre hvor jeg jobber spør om jeg har egen hest, eller spør om jeg ikke skal få meg en. Og sånn var jeg selv til å begynne med, hvorfor får de seg ikke bare hest, alle de som er glad i hester og som har lyst på! Jo mer jeg er i stallen jo gladere blir jeg i de store dyrene, men jeg får faktisk bare mindre og mindre lyst på egen hest. Jeg tror ikke folk flest kan forstå hvor vanvittig mye det kreves for å ha en hest, hvor altomfattende og altoppslukende det er, både fysisk, mentalt og ikke minst økonomisk. Det er ikke noe man «bare gjør». Den skal ha stell, mat, oppdragelse, stimulans, trening (og det vil si mye mer enn bare å sette seg opp på ryggen og ri!), boksen skal rengjøres daglig, hesten skal bli skodd jevnlig, få oppfølging av veterinær (feks tannsjekk/tannbehandling). Man kan ikke gå inn i dette uten å vite 100% at man er i stand til ivareta alle aspektene. Så nei, jeg vil ikke ha hest. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg vet at jeg ikke kan. Hvertfall ikke akkurat nå.

Jeg har tenkt er at det er lurt å ha en hest på fôr før man skaffer seg sin egen. Det vil i at man har ansvaret for en hest, alt fra en dag i uken til hver dag. Kanskje er eier av hesten bortreist, opptatt eller syk en periode, eller har behov for å ha noen dager stall-fri. Har man en hest på fôr så trimmer, forer og steller man den de avtalte dagene/i den perioden, og betaler en avtalt sum per måned. Det kan være en myk start, man kjenner hvor mye jobb og ansvar det er, men uten den store forpliktelsen det faktisk er å kjøpe en egen hest. Det ble et slags mål for meg, at jeg en dag kunne ha en hest på fôr, uten at jeg helt visste hvilken hest det i så fall skulle være, eller hvem i all verden som ville være villig til å gi meg ansvaret for hesten sin!

Vi har en hest i stallen, Tarzan, som eies av stallen. På hverdagene blir boksen hans tatt på dagtid av de/vi som jobber der, og på ettermiddagene er det rideskole og han blir tatt inn og foret av de som er hjelpere der. I helgene og ferier er det de som eier hestene/har de på fôr som må ta alt selv. Da jeg startet opp i stallen ble jeg raskt glad i Tarzan. Han var skadet og måtte stå inne i lang, lang tid. Når de blir stående i ro trenger de ekstra mye stell, kos og oppmerksomhet, og jeg pleide ofte å børste han. Men han kan virke litt sur, legge ørene bak og trampe med beina, han gjorde det noen ganger mens jeg var inne i boksen hans og det gjorde meg usikker. Jeg var ny i heste-verdenen og visste ikke så mye om hester, men jeg visste at det ikke var gode tegn. I høst begynte jeg å få interesse for han igjen. Jeg fikk lov å låne han en lørdag, og red på han. Fikk hjelp og instruksjon av en hestevenninne, og jeg fikk så godt til å ri på han, han var så mye mer følsom og villig enn den hesten jeg hadde pleid å ri på frem til da, han var rett og slett en drøm! En lørdag senere fikk jeg låne han igjen, også denne gangen fikk jeg hjelp av en hestevenninne, og med hennes veiledning og oppmuntring galopperte jeg på egenhånd, for aller første gang i mitt liv, på fantastiske Tarzan! Og det var liksom det, jeg er helt solgt, det er Tarzan for alle penga, han er bare den beste og fineste i hele verden.

Det er en jente i stallen som har Tarzan på halv-fôr. I praksis betyr at han er ledig den andre halvparten av tiden, så rett over jul spurte jeg om jeg kan få ha han den andre halvparten - og det får jeg!

Han kan se litt sur ut, og har en lav terskel for å legge ørene flat (flate ører = sinna hest), også når jeg er sammen med han inne i boksen hans. Men jeg vet at det ikke er meg han er sint på, og jeg føler meg helt trygg på at han ikke vil kunne finne på å gjøre meg noe. Jeg bare snakker beroligende til han, stryker han på nakken og bak ørene, og da mykner han opp. Eple er et ord han kjenner til, og som gjør han veldig begeistret. Han er en snakkesalig mann og humrer ofte når jeg går forbi, eller sier navnet hans. Jeg vet ikke om han er glad for å se meg eller om han bare forventer å få noe godt, uansett tar jeg det som et tegn på at han gjenkjenner meg. Og det gjør meg så lykkelig! Uheldigvis skadet han en fot nylig. Han ble jaget rundt av en annen hest som bare ikke ville gi seg, selv om Tarzan hadde underkastet seg for lengst. Jeg var der da det skjedde, det var så fælt å se hvor redd han var, da vi fikk han inn så sto hele hesten og skalv av redsel og sjokk. Det gjorde at jeg føler enda mer omsorg og kjærlighet for han! Han var full av sår og hadde vondt i begge bakbein, men det var den ukontrollerte løpinga på frossen gjørme full av dype hull etter hover gjorde at han skadet en sene i en fremfot.

Tarzan er en godt voksen mann på 20 år og vil nok bruke litt tid på å lege seg. Med andre ord så får jeg ikke ridd han. Det er selvsagt litt kjipt etter at vi var kommet så godt i gang, men når alt kommer til alt så spiller det ingen rolle for meg hvor lang tid det tar, så lenge han blir bra til slutt og at vi får ha han hos oss. I mellomtiden skal han få masse gulerøtter, epler, kos, stell, skryt. Det vil ta hvertfall et halvt år før han kan bli ridd igjen, men nå etterhvert kan jeg begynne å leie han på tur. Det gjorde jeg nylig, etter at han hadde skadet seg men før vi visste hvor alvorlig det var og at han måtte stå i ro. Heldigvis slipper han å stå inne. På beitet står han i ro og spiser hele dagen, så det beste for han er å få stå der sammen med vennene sine (men ikke den hesten som angrep han, de to skal aldri få møtes igjen!). Hester dveler heldigvis ikke med ting som har skjedd, så bortsett fra foten går det helt fint med han.

Leieturen med Tarzan, ponni i akkurat passe størrelse ♥

Getting back on track!

På grunn av betennelsen i skuldra hadde det gått over tre uker siden siste jeg klatret ordentlig. Voltaren-kuren er over, de to ukene pålagt hvile-tid er ferdig. Legen har sagt at så snart skuldra føles normal, og at jeg ikke lengre merket noe i den når jeg gjør hverdagslige ting, så kan jeg starte igjen med aktivitetene mine. Torsdag kjentes ut som en god dag for klatring. Sist jeg klatret var med betennelse, men før jeg visste at det var betennelse, og det trigget smertene veldig. Jeg måtte gi meg nesten før jeg hadde begynt. Denne gangen føltes alt som det skulle, fingrene var riktig nok litt overrasket over å begynne på'an igjen, men det føltes rett. Jeg klatret lett og tok noen pauser og kjente at det fortsatt føltes bra. Deretter klatret jeg litt tyngre og gikk løs på en utfordrende rute jeg har strevd med tidligere, og klarte den jammen meg på første forsøk!

I stallen har jeg så smått begynt å koste litt og måkke litt, og kjenner på hvordan det føles. Siden i høst har jeg veldig lett fått vondt i rygg og nakke, det har vært bedre når jeg har tatt det mer med ro. Jeg kjenner det kommer tilbake ganske umiddelbart nå som jeg starter opp, men heldigvis kjenner jeg ikke noe i skuldra som ligner den betennelses-smerten.

Det har vært tøft å ha måttet ta det med ro. Jeg har mye rastløshet i kropp og hode som må ut, det har jeg skrevet om tidligere, men det har også vært vanskelig med tanke på maten. Jeg har lurt på om jeg ble nødt til å spise mindre kalorier, noe som ville vært ekstremt triggende og endt dårlig. Og om jeg ikke spiste mindre, ville jeg da gå opp i vekt? Å føle at jeg mistet kontrollen ville også vært ekstremt triggende. Måte jeg heller kompensere med annen type aktivitet, som feks turgåing, hvor mye og hvor lenge i så fall? Tvangspreget turgåing har tidligere endt veldig dårlig og jeg vet det er en slippery slope, selv i dag. Jeg er redd det ville blitt en større utfordring enn hva jeg er i stand til å håndtere dersom dette med skulderen hadde blitt en langvarig greie.

Jeg skal forsøke å lytte mer til kroppen, prøve å stoppe når den sier stopp, fortsette å bygge opp kjernemusklaturen ved hjelp av klatring og øvelser hos fysioterapaut. Fortsette å gi kroppen nok søvn og næring. Senke skuldrene og puste med magen. Jeg kjenner at jeg (om mulig) setter enda større pris på å ha en kropp som fungerer.

Det er verdt det

Facebook gir meg stadig vekk tilbakeblikk til blogginnlegg fra 2013 og 2014. Så jævlig ALT var, så grusomt vondt jeg hadde det, og jeg kjenner så innmari godt på hvor mye bedre alt er i dag! Jeg har kommet lang, tross alt.

Innlegget «Siste sjanse» fra januar 2014.

«Jeg er ikke så veldig på det der med at et nytt år er en kjempeforandring, en ny start, å si farvel med et år og hallo til et helt nytt et. Det er bare som en ny dag, eller en ny uke, men i litt større format. Til tross for det, tenker jeg at 2014 skal bringe forandringer. 2012 og 2013 har vært sterkt preget av selvskading og spiseforstyrrelse. Monstrene har regjert og herjet, og blitt så store og mektige at de har fylt meg til randen. Jeg vil ikke at dette året, eller noen andre år for den saks skyld, skal være en reprise.

Tilbake til overskiften; siste sjanse. Jeg lurer på hvor lenge er det mulig å «holde ut»? Hvor lenge vil kroppen klare slike påkjenninger som den har blitt utsatt for, og fremdeles blir utsatt for? Hvor lenge vil sjelen min klare holde seg fast til dette skallet av et menneske, før det blir revet løs og fly vekk for alltid? Hvor mange ganger kan et menneske treffe rock bottom før alt bare sier stopp? Da jeg fikk sonde i april var jeg forferdelig dårlig, og så gikk det mye opp og ned før jeg i august endelig fikk fjerne den. Det gikk litt bra, eller i det minste sånn passe stabilt, en liten stund. De siste månedene har det gått ytterligere nedover med ting, og jeg er dårlig nå. Veldig dårlig. Jeg har ikke lyst å fortsette slik. Jeg orker heller ikke fortsette slik. Jeg klarer det ikke, verken fysisk eller psykisk.

(...)

Det er ikke noe «magisk» eller «plutselig» med dette. Jeg har ikke sett lyset i enden av tunnelen eller hatt en åpenbaring. Jeg bare vet at det er sånn det er. Å dø av/med anoreksi skal ikke være min skjebne. Recovery (i mangel av et dekkende norsk ord det for) er det beste eneste alternativet. I perioder har jeg ignorert det faktumet, i perioder har jeg ikke vært i stand til å ta det steget som kreves, i perioder har jeg utsatt det.  Det handler ikke om at dette er et «nytt år» med «nye sjanser» og «nye muligheter» - det handler om livet mitt. Hele livet mitt. Resten av livet mitt. Det handler det ikke om motivasjon, men om å innse at man lever ikke med en spiseforstyrrelse. Enten kjemper du aktivt mot den, eller du passivt lar den ta livet fra deg og tilslutt livet av deg.

Jeg tør ikke si at jeg skal bli frisk. Det kjennes uoppnåelig. Jeg vet ikke om jeg noen gang har hatt et normalt forhold til mat, og tør derfor ikke satse på at jeg kan få det. På grunn av tvangstanker og aspergersen vil sannsynligvis mat være utfordrende på en eller annen måte resten av livet mitt. Men det jeg vet, er at det er et enormt rom for forbedring. Jeg vet jeg kan nå et punkt hvor mat og spising ikke er selve livet mitt, men kun er en del av livet mitt.

Det er ikke sånn at jeg kommer til å begynne å spise tre tusen kalorier i dag og legge på meg tjue kilo i morgen. Det er snakk om små valg, små skritt, som tilsammen utgjør en forskjell som på sikt vil vokse seg større og større. Ta dag for dag. Måltid for måltid. Munnfull for munnfull. Utfordring for utfordring. Det har jeg tenkt og sikkert sagt før også, men likevel, noe er annerledes denne gangen.»

Det er gått to år. Nå er jeg der hvor jeg den gangen håpet jeg ville komme. Ikke frisk, det har det aldri vært realistisk å håpe på, men mye bedre. Og hey, jeg er faktisk 20 kilo tyngre og spiser tre tusen kalorier per dag, hvertfall nesten. Dette takket være små skritt. Munnfull for munnfull. Dag for dag.

2015 har vært tøft på mange måter, monstrene har fortsatt å herje på flere områder, men det er stall, klatring, håp, mening, mestring og glede som har definert året. Monstrene har vært til stede, men de har ikke regjert!

Av en eller annen blodig urettferdig grunn mangler jeg fullstendig apetitt. Det er ingenting jeg har lyst på, å lage seg mat er et uoverkommelig ork, og kostholdet mitt består i hovedsak av enkle løsninger. Det vil si, så «enkelt» som kan kan bli når man ikke spiser kjøtt, ikke spiser ditt, ikke spiser datt, egentlig ikke spiser det aller meste. Men det jeg spiser er sunt og næringsrikt, og å få i meg nok kalorier er pri 1. Jeg vet hvor viktig det er, både i det korte løp og i det lange løp.

Jeg skal fortsette å kjempe. Fortsette med å lete etter og finne flere og mer effektive måter å holde monstrene på en armlengdes avstand. Dag for dag. Steg for steg. Hver dag får jeg bekreftet at det er verdt det.

15 spørsmål du bør stille deg selv når du har en dårlig dag

(Fritt oversatt herfra, med litt ekstra input fra meg)

1. Har du spist noe i løpet av de siste tre timene?

Hvis ikke, spis noe! Ikke kun raske karbohydrater (og når jeg sier ikke kun raske karbohydrater som mener jeg ikke kun det alene. Har man lyst på sjokolade så skal man selvsagt spise det, men spis noe mer enn det også, noe som gir kropp og hodet næring!)

2. Har du drukket nok?

Hvis ikke, ta deg et glass vann! Vann er det beste kroppen kan få av drikke.

3. Er du for varm eller for kald?

Begge deler er ubehagelige, og påvirker veldig hvordan vi føler oss. Fryser du så ta på deg noen varme ullsokker, fyll opp en varmeflaske du kan ha inntil kroppen, pakk deg inn i et pledd og drikk noe varmt, som te eller kakao. Er du varm så skift til noe lettere, og drikk noe kaldt, med isbiter oppi.

4. Har du fått strukket på beina i dag?

Hvis ikke, gå deg en tur! Det behøver ikke være noe lang tur, bare kom deg litt ut og få frisk luft i lungene!

5. Har du dusjet i dag?

Hvis ikke, ta en dusj! Man føler seg som regel bedre etter en god dusj, ta gjerne en hårkur og vask kroppen med dusjsåpe som lukter deilig!

6. Føler du at du ikke får gjort noe fornuftig?

Lag en liten og overkommelig liste med gjøremål. Feks betale en regning, ta en telefon, legge samme klær, ta ut av oppvaskmaskinen. Du kan krysse ut etterhvert som du har gjort det, det er fint å se det «svart på hvitt» at ting er gjort!

7. Har du beveget kroppen din til musikk i dag?

Hvis ikke, sett på en feelgood, energisk sang og dance like nobodys watching!

8. Har du sagt noe hyggelig til noen i dag?

Hvis ikke, så gjør det! Gjør det uansett, faktisk. Enten på nett eller ansikt til ansikt. Og la det komme fra hjertet! "Den største gleden man kan ha er å gjøre andre glad", er faktisk ikke bare en meningsløs frase!

9. På dagtid; hva har du på deg?

Det kan være behagelig å gå rundt i pyjamas, men man føler seg mye mer vel når man er kledd for dagen. Ta på deg noe du føler deg fin i!

10. På kveldstid; er du trett og sliten, men klarer ikke sovne?

Lag det koselig i senga; ta på et sengetøy du liker og ha en behagelig pute og dyne. Ikke ha det for varmt eller for kaldt på soverommet. Ikke se på tv, data-skjerm eller mobil-skjerm i sengen, det gjør det vanskeligere å sovne. Lukk øynene og slapp av. Har du ikke sovnet etter 20 minutter kan du stå opp igjen, drikk en avslappende kopp te og les litt i en (ikke alt for spennende!) bok til du er søvnigere.

11. Har du klemt på et levende vesen de siste par dagene?

Hvis ikke, så gjør det. Be om en klem fra en venn eller klem et dyr. Det vil nok glede dem også, en ordentlig «kroppsklem» er godt for kropp og sjel!

12. Om du tar medisin; har du glemt en dose?

Mange medisiner kan gi både fysisk og psykisk ubehag dersom man slurver med å ta dem!

13. Om du går i behandling; når er din neste time?

Hold ut og vent. Forbered deg gjerne godt til den, skriv ned det du tenker på og ønsker ta opp.

14. Har du slitt deg ut i det siste, enten fysisk, psykisk, sosialt eller intellektuelt?

Selv om det er overstått så kan henge igjen i flere dager. Gi deg selv en pause på det området, i form av å feks slappe av eller ha litt alene-tid.

15. Har du forsøkt å vente en uke?

I øyeblikket kan ting føles fastlåst og umulig, det kan være vanskelig å tenke klar, noen ganger må man ta tiden til hjelp og bare vente til det føles litt lettere. Det er godt mulig ting vil føles anderledes om en uke.

________________________________________________

Mange av disse er små ting man kanskje ikke tenker over, men som kan spille en overraskende stor rolle i hvordan vi har det og hvordan vi føler oss! Kropp og hode henger sammen. De aller fleste kan kjenne seg igjen i at man blir lett irritabel og i dårlig humør når man er sulten, og at man blir ekstra umotivert og lei når man fryser. Noen ganger skal det lite til før å føle seg litt bedre, og det kan være gull verdt på en dårlig dag!

En stor takk til 2015

 

Det er så kort oppsummert at det ikke er i nærheten av å få plass til alt som jeg tenker og føler!

Året 2015 er året hvor jeg har holdt en sunn og stabil vekt. Året hvor jeg ikke bare har funnet meningen MED livet, men enda viktigere; meningen I livet! Klatring og stall er noe jeg har snust borti tidligere, men har vært for syk til å se meningen med. Nå kan jeg ikke se noen mening uten. Det føles som en uendelig stor belønning for at jeg har fått en sterkere og sunnere kropp, i tillegg er det en enorm motivasjon til å holde meg på riktig vei.

Det å ha et svar til spørsmålet «hva gjør du?» er utrolig stort for meg. Jeg hadde mer eller mindre slått med til ro meg tanken om at jeg måtte unngå nye mennesker til evig tid for ikke å få nettopp det spørsmålet. I så mange år har svaret vært «ingenting» og det er så forferdelig, uutholdelig pinlig å ikke ha noe ordentlig svar, ikke ha noe å vise til, å være en som tilsynelatende ikke bidrar med noe her i verden. Men nå kan jeg, med stolthet, si at jeg jobber i stallen. Hva så om det verken er betalt arbeid eller en 9til4-jobb; for det er det jeg gjør - der jobber jeg, der bidrar jeg, der gir jeg alt jeg har.

Så kommer klatringen i tillegg. Jeg både klatrer selv og er vakt i veggen. Der føler jeg meg hjemme, der føler jeg meg trygg på hva jeg gjør og sier, på samme måte som i stallen. Vi har et reglement, jeg vet hva som er lov og hva som ikke er lov, alt er (som regel) enkelt å forholde seg til. Både i stallen og i veggen kan jeg mye, samtidig som jeg på mange måter bare så vidt er kommet i gang, jeg enda har mye å lære, og jeg gleder meg til fortsettelsen!

 

I året som har gått har jeg både flyttet og fått "lappen". Det var en stor lettelse å få begge deler i boks, og har gjort hverdagen min mye enklere. Jeg har fått mer frihet, mer selvstendighet. Når man kjører bil og leier en leilighet hvor man selv eier alt av møbler og ting og tang, føler man seg brått mer voksen. Og det er en god følelse!

Jeg har gått skikkelig på tryne mange ganger. Ja det har vært mye positivt i året som har gått, men tårer og blod har herjet side om side med latter og glede. Selv om jeg har vært på legevakta ofte, og det i år har vært mer alvorlig enn tidligere, har jeg oftere og oftere, jo lengre ut i året vi har kommet, hatt andre alternativer. Da i form av klatring og turer i stallen. Selvskadingen er ikke borte, men der det tidligere kun var selvskading som "funket" finnes det nå flere og mer konstruktive ting jeg kan også vende meg til, de gangene det klaffer slik. Og det må da kunne regnes som et skritt i riktig retning!

Hvordan 2016 vil bli vet jeg ikke, men for første gang på mange år ser jeg lyst på et nytt år! Ved mange årskifter har jeg tenkt at det kommende året hvertfall ikke kan bli verre enn det som har gått... og jeg har tatt feil flere ganger. Denne gangen tenker jeg at dette året umulig kan bli bedre enn det som er over. Og så håper jeg at jeg tar feil denne gangen også!

Året kunne startet bedre

I høst begynte jeg å være enda mer i stallen, og jeg ble aktiv i klatremiljøet. Jeg klatret selv en del, og sikret veldig mye. Hadde med meg mange som hadde lyst å prøve å klatre, og jeg ville gjerne at de skulle få prøve. Klatring har gitt meg så mye glede og den vil jeg selvsagt dele med alle! I timesvis har jeg stått og sikret, armene opp og ned og opp og ned, nakken stivt bøyd oppover. Så begynte jeg få vondt i ryggen. Ikke når jeg klatret, men når jeg måkket boksene i stallen. Murrende smerter sånn midt i ryggen. Når jeg stoppet det jeg holdt på med så stoppet også smerten innen kort tid, så jeg tok det ikke på alvor. Men etterhvert fikk jeg bare mer og mer vondt, det gikk fra å være murrende til å bli intens, og det skulle mindre og mindre til for å trigge smertene. 

Alle og enhver, bortsett fra meg selv, skjønner jo at så mye aktivitet på en gang er for mye for en kropp som har vært ute av drift i lang tid.

Jeg startet hos en fysioterapaut, hvor jeg en gang i uken gjør øvelser som skal styrke kjernemuskulaturen. Både stallarbeid og klatring var også ypperlig for å bygge den opp, fikk jeg beskjed om. Så det var bare å fortsette! Og jeg fortsatte som før. Trosset stopp-signalene kroppen ga, i den tro at jeg ville jobbe meg gjennom smerten. Så begynte nakken å gjøre vondt. Smertene ble utløst både i stallen og klatreveggen. Rundt starten av desember fant ut at jeg skulle se om det hjalp å ta det mer med ro, så jeg kuttet ned på både stallarbeid og sikring i klatreveggen.

Helt stopp ble det selvsagt ikke. En kveld i romjula tok jeg litt ekstra i da jeg var i stallen, jeg tenkte det var greit for jeg skulle hjemme og sove etterpå. Kroppen ville jo få hele natten til å slappe av. Da jeg våknet neste morgen hadde jeg vondt i skulderen. Dagen etter var det enda verre. Det fortsatte å bli verre og verre hver dag. Merkelige ting gjorde vondt, som det å skifte gir til 5. giret, for den bevegelsen går først bortover, så forover. Å holde rattet gjorde vondt. Å løfte armen eller dra noe mot meg var derimot ikke vondt. Å kaste noe gjorde vondt. Det gjorde også vondt selv om jeg satt i ro uten å gjøre noe som helst. I skulderen, liksom under skulderbladet. Jeg tok det ikke så tung, men de rundt meg var ganske klare på at det ikke var som det skulle være. Fjerde dagen dro jeg til legen, som ganske kjapt konkluderte med at det er en betennelse i skulderen. 7-10 dagers pillekur med betennelsesdempende og smertestillende, samt to ukers pause fra det som trigger smertene.

Frem til jeg begynte i stallen i januar 2015 så har jeg - bortsett fra noen perioder med manisk turgåing - ikke gjort så mye fysisk krevende siden jeg gikk på folkehøyskolen i 09/10. Jeg har for det meste sittet stille, i kombinasjon med å være både underernært og undervektig. Gang på gang har jeg brutt kroppen ned til et minimum. Hele dette året har jeg vært normalvektig, men det er ikke ensbetydende med at alt er som det skal. Det er noe som ikke vises utenpå, og det gjør det vanskelig å forholde seg til. Jeg var sikker på at jeg gradvis var mer aktiv både i stall og klatrevegg, men det var tydeligvis ikke gradvis nok.

Den vanvittige uroen og rastløsheten jeg har skrevet flere innlegg om de siste par måneden, klarer ikke 14 dagers stillestand. Jeg er proppfull av energi og rastløshet, og dersom det ikke får utløp så blir det snudd innover - og det går sjeldent bra. Riktignok er ikke 14 dager så lenge, men det er jo ikke slik at jeg etter det kan fortsette som før. Jeg må gjøre noen forandringer, men hvor og hvor mye? Skal jeg være nødt til å gå å være redd for at det skal komme tilbake igjen, skal frykten for ny stillstand begrense meg? Vil jeg være i stand til å begrense meg? 

Å finne balanse er noe av det vanskeligste jeg vet om.