Året kunne startet bedre

I høst begynte jeg å være enda mer i stallen, og jeg ble aktiv i klatremiljøet. Jeg klatret selv en del, og sikret veldig mye. Hadde med meg mange som hadde lyst å prøve å klatre, og jeg ville gjerne at de skulle få prøve. Klatring har gitt meg så mye glede og den vil jeg selvsagt dele med alle! I timesvis har jeg stått og sikret, armene opp og ned og opp og ned, nakken stivt bøyd oppover. Så begynte jeg få vondt i ryggen. Ikke når jeg klatret, men når jeg måkket boksene i stallen. Murrende smerter sånn midt i ryggen. Når jeg stoppet det jeg holdt på med så stoppet også smerten innen kort tid, så jeg tok det ikke på alvor. Men etterhvert fikk jeg bare mer og mer vondt, det gikk fra å være murrende til å bli intens, og det skulle mindre og mindre til for å trigge smertene. 

Alle og enhver, bortsett fra meg selv, skjønner jo at så mye aktivitet på en gang er for mye for en kropp som har vært ute av drift i lang tid.

Jeg startet hos en fysioterapaut, hvor jeg en gang i uken gjør øvelser som skal styrke kjernemuskulaturen. Både stallarbeid og klatring var også ypperlig for å bygge den opp, fikk jeg beskjed om. Så det var bare å fortsette! Og jeg fortsatte som før. Trosset stopp-signalene kroppen ga, i den tro at jeg ville jobbe meg gjennom smerten. Så begynte nakken å gjøre vondt. Smertene ble utløst både i stallen og klatreveggen. Rundt starten av desember fant ut at jeg skulle se om det hjalp å ta det mer med ro, så jeg kuttet ned på både stallarbeid og sikring i klatreveggen.

Helt stopp ble det selvsagt ikke. En kveld i romjula tok jeg litt ekstra i da jeg var i stallen, jeg tenkte det var greit for jeg skulle hjemme og sove etterpå. Kroppen ville jo få hele natten til å slappe av. Da jeg våknet neste morgen hadde jeg vondt i skulderen. Dagen etter var det enda verre. Det fortsatte å bli verre og verre hver dag. Merkelige ting gjorde vondt, som det å skifte gir til 5. giret, for den bevegelsen går først bortover, så forover. Å holde rattet gjorde vondt. Å løfte armen eller dra noe mot meg var derimot ikke vondt. Å kaste noe gjorde vondt. Det gjorde også vondt selv om jeg satt i ro uten å gjøre noe som helst. I skulderen, liksom under skulderbladet. Jeg tok det ikke så tung, men de rundt meg var ganske klare på at det ikke var som det skulle være. Fjerde dagen dro jeg til legen, som ganske kjapt konkluderte med at det er en betennelse i skulderen. 7-10 dagers pillekur med betennelsesdempende og smertestillende, samt to ukers pause fra det som trigger smertene.

Frem til jeg begynte i stallen i januar 2015 så har jeg - bortsett fra noen perioder med manisk turgåing - ikke gjort så mye fysisk krevende siden jeg gikk på folkehøyskolen i 09/10. Jeg har for det meste sittet stille, i kombinasjon med å være både underernært og undervektig. Gang på gang har jeg brutt kroppen ned til et minimum. Hele dette året har jeg vært normalvektig, men det er ikke ensbetydende med at alt er som det skal. Det er noe som ikke vises utenpå, og det gjør det vanskelig å forholde seg til. Jeg var sikker på at jeg gradvis var mer aktiv både i stall og klatrevegg, men det var tydeligvis ikke gradvis nok.

Den vanvittige uroen og rastløsheten jeg har skrevet flere innlegg om de siste par måneden, klarer ikke 14 dagers stillestand. Jeg er proppfull av energi og rastløshet, og dersom det ikke får utløp så blir det snudd innover - og det går sjeldent bra. Riktignok er ikke 14 dager så lenge, men det er jo ikke slik at jeg etter det kan fortsette som før. Jeg må gjøre noen forandringer, men hvor og hvor mye? Skal jeg være nødt til å gå å være redd for at det skal komme tilbake igjen, skal frykten for ny stillstand begrense meg? Vil jeg være i stand til å begrense meg? 

Å finne balanse er noe av det vanskeligste jeg vet om.