Komfortsone og aspergers

«Spillerommet» i forhold til aspergers og stress jeg skrev om i forrige innlegg, fikk meg til å tenke på dette med komfortsone. Mennesker med AS (aspergers) har ofte mindre komfortsone enn mennesker uten AS. For «folk flest» er nøkkelen å presse seg ut av komfortsonen, fordi det da blir alt så mye bedre og friere og magisk og hipp hurra. For mennesker med AS er livet utenfor komfortsonen utrygt, overvelmende og faretruende. Det betyr ikke nødvendigvis at man er dømt til å leve et liv i en komfortsone trangere enn innsiden av en livmor i tiende måned.

Jeg har tidligere presset meg selv langt utover det jeg var komfortabel med, som jeg kjente var helt feil. Jeg ble fortalt at det var (blant annet) spiseforstyrrelsen i meg, og at jeg MÅTTE gjøre det som var «vanlig» og oppføre meg «normalt». At det var den ENESTE måten man kunne bli «frisk» på. Det kan jo stemme, om man bare ser fullstendig bort fra at ikke alle mennesker fungerer på nøyaktig samme måte.

En av Lisa Aisatos mange nydelige illustrasjoner!

Etter at jeg fikk aspergers-diagnosen har jeg begynt å gjøre som jeg selv kjenner er rett for meg. Det har ikke vært lett, for med en sterkt undervektig og underernært kropp er det mange signaler som krysser eller rett og slett ikke funker. Jeg har likevel gjort mitt beste. Det at jeg har fulgt magefølelsen og trosset den påtvungede (u)sannheten om at «det er sykdommen i meg som vil/sier/mener det» tror jeg er grunnen til at jeg i dag har en mye friskere og sterkere kropp, og en betydelig større komfortsone. For det som gjør min komfortsone større, er trygghet. Forutsigbarhet. Rutiner, rammer og struktur. Jo tryggere jeg er, jo mer klarer jeg, jo friere blir jeg. Og mer fleksibel. Tilbake til dette med spillerom og stress; jo mindre stresset jeg er, jo større blir konfortsonen.

Altså, ved å ikke presse meg selv til å gjøre skumle ting, blir jeg såpass trygg at jeg etterhvert klarer gjøre skumle ting (av fri vilje). Det gjelder alt fra hverdagslige ting, til større ting. Det tar tid å utvide en komfortsone. Mange (tilsynelatende) små ting som over tid må være på plass, for at en generell følelse av tryggheten skal komme og livet skal føles nogen lunde stabil. Et unntak er tvangstanker, der er det kun brutal eksponering for utrygghet som gjelder for å bli bedre, men akkurat det er et kapittel for seg selv.

Svaret lå aldri i å slutte å telle kalorier, spise forskjellige typer mat hver dag, eller flytte rundt på mine fastspikrede spisetider. Etter å ha fått bygget opp denne «generelle følelsen av trygghet» over tid, er det nå ikke noe større problem å spise til litt andre tider dersom jeg har en avtale som krasjer med spisetiden, eller prøve en ny rett en gang i blant, eller ikke lengre telle hver eneste lille kalori i hver eneste lille ting hver eneste dag. Den største forskjellen er likevel den ingen kan se, nemlig det som foregår inni meg. Før kunne jeg stresse meg selv halvt i hjel av å tenke på noe, selv om jeg ikke faktisk gjorde det. Nå kan jeg gjøre ting, uten å tenke over det.

Litt struktur og oversikt må jeg få ha, og jeg tenker det er helt innafor så lenge det er jeg som har kontrollen over det, og ikke det som har kontrollen over meg. Alt er ikke bare fryd og gammen, men som alltid - målet er en overkommelig hverdag.