Komfortsone og aspergers

«Spillerommet» i forhold til aspergers og stress jeg skrev om i forrige innlegg, fikk meg til å tenke på dette med komfortsone. Mennesker med AS (aspergers) har ofte mindre komfortsone enn mennesker uten AS. For «folk flest» er nøkkelen å presse seg ut av komfortsonen, fordi det da blir alt så mye bedre og friere og magisk og hipp hurra. For mennesker med AS er livet utenfor komfortsonen utrygt, overvelmende og faretruende. Det betyr ikke nødvendigvis at man er dømt til å leve et liv i en komfortsone trangere enn innsiden av en livmor i tiende måned.

Jeg har tidligere presset meg selv langt utover det jeg var komfortabel med, som jeg kjente var helt feil. Jeg ble fortalt at det var (blant annet) spiseforstyrrelsen i meg, og at jeg MÅTTE gjøre det som var «vanlig» og oppføre meg «normalt». At det var den ENESTE måten man kunne bli «frisk» på. Det kan jo stemme, om man bare ser fullstendig bort fra at ikke alle mennesker fungerer på nøyaktig samme måte.

En av Lisa Aisatos mange nydelige illustrasjoner!

Etter at jeg fikk aspergers-diagnosen har jeg begynt å gjøre som jeg selv kjenner er rett for meg. Det har ikke vært lett, for med en sterkt undervektig og underernært kropp er det mange signaler som krysser eller rett og slett ikke funker. Jeg har likevel gjort mitt beste. Det at jeg har fulgt magefølelsen og trosset den påtvungede (u)sannheten om at «det er sykdommen i meg som vil/sier/mener det» tror jeg er grunnen til at jeg i dag har en mye friskere og sterkere kropp, og en betydelig større komfortsone. For det som gjør min komfortsone større, er trygghet. Forutsigbarhet. Rutiner, rammer og struktur. Jo tryggere jeg er, jo mer klarer jeg, jo friere blir jeg. Og mer fleksibel. Tilbake til dette med spillerom og stress; jo mindre stresset jeg er, jo større blir konfortsonen.

Altså, ved å ikke presse meg selv til å gjøre skumle ting, blir jeg såpass trygg at jeg etterhvert klarer gjøre skumle ting (av fri vilje). Det gjelder alt fra hverdagslige ting, til større ting. Det tar tid å utvide en komfortsone. Mange (tilsynelatende) små ting som over tid må være på plass, for at en generell følelse av tryggheten skal komme og livet skal føles nogen lunde stabil. Et unntak er tvangstanker, der er det kun brutal eksponering for utrygghet som gjelder for å bli bedre, men akkurat det er et kapittel for seg selv.

Svaret lå aldri i å slutte å telle kalorier, spise forskjellige typer mat hver dag, eller flytte rundt på mine fastspikrede spisetider. Etter å ha fått bygget opp denne «generelle følelsen av trygghet» over tid, er det nå ikke noe større problem å spise til litt andre tider dersom jeg har en avtale som krasjer med spisetiden, eller prøve en ny rett en gang i blant, eller ikke lengre telle hver eneste lille kalori i hver eneste lille ting hver eneste dag. Den største forskjellen er likevel den ingen kan se, nemlig det som foregår inni meg. Før kunne jeg stresse meg selv halvt i hjel av å tenke på noe, selv om jeg ikke faktisk gjorde det. Nå kan jeg gjøre ting, uten å tenke over det.

Litt struktur og oversikt må jeg få ha, og jeg tenker det er helt innafor så lenge det er jeg som har kontrollen over det, og ikke det som har kontrollen over meg. Alt er ikke bare fryd og gammen, men som alltid - målet er en overkommelig hverdag.

Stress, angst og aspergers

Som nevnt tidligere; etter at jeg fikk asperger-diagnosen og har lært om den, har noen biter falt på plass i forhold til hvordan jeg har det og hvordan ting har vært for meg. En stor ting jeg har innsett, er at jeg har blandet angst og stress. For tro det eller ei, de kan være litt vanskelig å skille. Så lenge jeg kan huske har det vært ting som har gjort meg urolig, som jeg har gått rundt og bekymret meg for og vært redd for. Jeg har alltid vært sensitiv, engstelig, sàrt. En medfødt sårbarhet. Da jeg etterhvert ble eldre har jeg (og de rundt meg) tenkt det var angst.

Jeg ser nå at mye av det mest sannsynligvis var stress. Stress, som gjorde at jeg ble overveldet, urolig, bekymret, og følte meg maktesløs, som jo er ganske lik angst. Kanskje glir de litt inn i hverandre? Jeg har angst også, men en del av det er stress, og det forklarer så mye mer. Mennesker med AS (aspergers) opplever mye stress. Det skal mindre til for å bli stresset, og når man blir stresset føles det mer overveldende og intenst enn det som regel gjør for personer uten AS. En del går rundt og er litt stresset hele tiden.

Psykologen min gav meg et enkelt informasjonshefte, hvor nettopp dette ble forklart med ord og grafer over tre av de atten sidene i heftet. Ved hjelp av paint har jeg forsøkt å lage den grafen som vises i heftet.

Denne viser hvordan det er for mennesker uten AS; de har et stort spillerom, og det kan skje mange stressende ting før de når «faregrensen», hvor de begynner kjenne at nå er det nok, nå må de slappe av, trekke seg tilbake. Fortsetter det likevel å skje stressende ting, vil de nå tålegrensen sin og bli stresset.

Personer med AS har noen «grunnleggende vanskeligheter». Hva de vanskelighetene er varierer fra person til person, men det er en slags «iboende» stressfaktor som fører til at spillerommet er betydelig indre.

Hva som stresser kan være alt mulig rart. Selv små ting, som det ikke gir noe som helst form for mening å skulle bli stresset over. Det er UMULIG å sikre seg mot alt, det er ALLTID en sjanse for at noe ikke vil gå som planlagt, og det i seg selv er en stressfaktor. 

Planlegging og forberedelser er alfa omega. Å ha forutsigbare og trygge mennesker i livet mitt er stabiliserende, noe som øker spillerommet mitt. Jeg har mine rutiner, vaner og strategier. De er med på å forebygge stress, selv om det alltid vil være omstendigheter jeg ikke har noe kontroll over. Men jeg har virkelig merket en stor forskjell etter at jeg ble klar over disse tingene!

A cover-up story

Her begynte det. Høyre arm, Bodø, april, 2009. Fugl fønix, opp av asken, kjempesymbolsk etter nesten et og et halvt år med innleggelser i Fredrikstad.

Etterhvert som jeg tok flere tatoveringer, syntes jeg liksom at den egentlig var litt... liten? Så en dyktig og vakker dame i Oslo lot den vokse seg større, juli 2011. For de som ikke er så bereist i tatoveringsverden, er en cover-up å dekke over en tatovering med en annen tatovering (derav overskriften). 

Jeg var fornøyd med den, men den var jo ensom, stakkars! Et år senere, juli 2012, dro jeg tilbake til samme damen i Oslo, og fikk en helt nydelig drømmefanger.

Men igjen var det noe som skurret. Den gamle fønixen kunne sees gjennom den nye, og proposjonene mellom den lange fuglen og den vide drømmefangeren var helt feil. Jeg spurte andre om det så rart ut, men det var det naturlig nok ingen som ville innrømme det. Jeg slo meg til ro med det en stund, men det lå likevel og gnaget i bakhodet, et uferdig prosjekt som jeg gjerne ville gjøre ferdig. En vakker høstdag i 2014 vandret jeg inn på en liten tatto-sjappe ikke langt fra der jeg bor. Det har aldri vært noen som har drevet et tattoveringsstudio anywhere near hvor jeg bor. Jeg liker best å holde meg til en tatovør, men jeg er ikke så ofte i Oslo lengre og jeg ville i det minste hilse på disse nye menneskene. Damen jeg møtte så umiddelbart at noe var feil, og jeg gikk derfra med en tatoverings-time, en månedes tid senere.

Første session tok 5-6 timer, og da jeg dro hjem var jeg fryktelig usikker. Tatoveringen var ikke halvferdig engang, og jeg klarte overhode ikke se for meg hvordan det ville se ut til slutt. Jeg sendte noen mailer til tatovøren, og selv om jeg ikke sa noe om hvor usikker jeg var så ble jeg veldig berolighet av svarene jeg fikk fra henne. Jeg måtte bare velge å stole på henne – og det gjorde jeg rett i!

Litt over tre stressfylte uker senere var jeg tilbake i stolen. Det ble mye farge og mange farger, fuglen «svettet» blod. Jeg satt i 5-6 timer, og storkoste meg mesteparten av tiden. I mine øyne er god kjemi mellom meg og tatovøren minst like viktig som hennes erfaring og dyktighet.

For de som ikke vet det, så KLØR tatoveringen når den gror. Den klør noe så inni hampen. Og det er jo greit, alt som gror klør, men problemet er at man ikke skal klø! Dessuten så flasset det masse farge av, og man skal heller ikke PLUKKE på den, noe som for en manisk «plukker» er på grensen til tortur.

Kronen på verket var å fargelegge drømmefangeren også, i en tredje session på selveste santa lucia-dagen.

Det tok meg litt tid å venne meg til fargene, men åh, den er fin. Skikkelig fin. En siste session gjenstår, for å freshe opp fargene og legge litt flere skygger i drømmefangeren. Jeg og tatoveringsdamen har snakket om mange andre idèer og planer, og jeg kommer nok til å ha flere spennende prosjekter der fremover!

Denne tatoveringen er en gave, fra meg selv til meg selv, en type «postitive reinforcement» etter vektoppgangen. Ingenting gror en tatovering bedre og finere enn en sunn og frisk kropp, og tatoveringer ser aller best ut på sunne og friske kropper!

Every demon want his pound of flesh

Hovedgrunnen til at jeg klarer dette med mat og spising så mye bedre, er at det er konkret. Det er fakta. Så-og-så mange kalorier bør man spise, den-og-den maten trenger kroppen, vekta bør ligge mellom xx og yy kilo. Det er greit å forholde seg til. At det nå går bedre har ikke noe å gjøre med at jeg har sluppet kontrollen, tvert i mot har jeg tatt kontroll. Det er forskjell på å ha en psykelig kontroll, og å ha kontrollert kontroll. Jeg er bestemt og besluttet.

I et tidligere innlegg sammenlignet jeg forbrenningen med en nervøs snegle som kryper inn i skallet sitt dersom den blir usikker (evn dersom man underspiser/overtrener/kaster opp ol). Jeg vil ikke at sneglen skal krype inn i skallet sitt, jeg vil ikke at forbrenningen skal skrues ned. For meg er det veldig viktig å være sunn, og det mest usunne man kan gjøre er faktisk å sulte kroppen sin. Jeg er rasjonell, sånnsett. I mine øyne er sunnhet å ha en frisk og sterk kropp.

Utad smiler og ler jeg, mye mer enn før, og de aller fleste sitter nok med et inntrykk av at jeg har det bra. For jeg ser «bra» ut. Kroppen min er sunn og frisk nå, selv om ikke hodet er det. For når det kommer til hodet, stopper det opp.

Stress, angst, utrygghet følelser er noe helt annet. Det er uryddig og overveldende. Ukontrollerbart. Uhåndgripelig. Følelsene tar overhånd og jeg får ikke gjort noe med det. «Spise» eller «ikke spise» er enkelt. «Kutte» eller «ikke kutte» er for eksempel ikke enkelt. Til tross for at også det (i teorien) er noe konkret, er det likevel mest følelser, og i sårbare øyeblikk taper som regel fornuften for følelsene. Følelsene vokser helt til de er så store at det ikke er plass til noe annet.

Det har vært ganske tøft, ganske lenge nå. Helt siden i høst. Det er ikke bare sort hele tiden, det har vært (og er) gode stunder og øyeblikk. Selvsagt er det ikke sånn at alle er glade og har det bra hele tiden, og det er heller ikke det jeg forventer. Selv «vanlige mennesker» har dårlige dager hvor de trenger lyspunkt. Jeg bare mener det er en vesentlig forskjell på lyspunkter som lyser opp dagen, og lyspunkt som redder dagen.

Når mørket legger seg (metaforisk), som regel på ettermiddagene og kveldene, blir alle lyspunkter glemt. Det er som de aldri har eksistert, og aldri kommer til å eksistere igjen. Mørket er så altoppslukende at jeg lett kan glemme at det i det hele tatt finnes noe annet der ute.

I mange år har krigen vært mot egen kropp. Nå er krigen i hodet. Det ser bedre ut, rent visuelt, men det er ikke bedre. Jeg spiser igjen, men smerten er ikke borte. Den har bare flyttet på seg.

I øyeblikk som dette #7 (myke mule)

Han er høy. Sort, sånn på en glinsende måte. Selv med mine 185 centimeter er han godt over et hestehode høyere enn meg. Bokstavelig talt. Jeg har aldri holdt på med hest før, og vet ikke helt hva jeg driver med. Inne-dekket skal av, ute-dekket skal på. Hasper og snorer og borrelås overalt. Jeg gjør mitt beste. Det er tidlig på morgenen og han er ivrig etter å komme ut. Likevel tar han seg tid til å erte meg. Teste meg, utfordre meg. Jeg finner ikke ut hva som er bak og hva som er fram på ute-dekket, og når jeg tror jeg har lagt det rett vei så begynner han gå rundt, slik at hele dekket sklir av. Jeg sukker høyt og demonstrativ, noe som får henne til å le høyt, hun som steller med en annen hest litt lengre borte. Jeg må bare le jeg også, og prøver på nytt. Til tross for mine protester går hesten ut av båsen sin og inn i nabobåsen for å slike på en saltstein. Jeg prøver være streng og bestemt, men er nok ikke så veldig overbevisende. Når jeg omsider får han tilbake i sin egen bås bestemmer han seg for å være tålmodig med meg. Alt blir rett til slutt og jeg er så fornøyd at det nesten er pinlig.

Mulen er så myk. Jeg har kjent på andre hestemuler, men ingen har vært så innmari myk som denne. Jeg stiller meg tett inntil han, trosser alt som heter bakterieangst og legger kinnet mitt mot halsen hans. Sniker hendene inn under dekket og stryker langs den varme, silkemyke nakken. Kunne stått sånn i all evighet. Han står i ro, helt rolig. Så høy, at hodet mitt ikke er i veien for hodet hans når han kikker seg rundt. Jeg vet ikke nøyaktig hva som gjør det, men akkurat denne hesten, den høyeste og største av alle, føler jeg meg fullstendig trygg på.

I øyeblikk som dette er jeg fylt av varme, ro og kjærlighet. Og takknemlighet. Overfor denne vakre skapningen. Takknemlig, ovenfor hun som har tatt meg med i stallen. Takknemlig, for at sånne øyeblikk som dette finnes.

My very own black dog

I forrige innlegg skrev jeg om depresjonen som en «Black dog». Men jeg må si at det er vanskelig å få dårlige assosiasjoner til «black dog», med tanke på at jeg har verdens fineste sorte hund selv, som gir så mye glede og positivitet til meg og alle hun møter på sin vei!

I perioder er hun en real portugisisk sytehund, men som regel er hun en portugisisk komahund. Hun er så trøtt på kveldene, nettene og morgenene at det er helt utrolig. Prøver noen å kose med henne eller i det hele tatt snakke til henne, snur hun hodet demonstrativt den andre veien, eller rett og slett reiser seg og går vekk fra vedkommende.

Når hun drikker vann setter hun snuten sin helt inntil kanten av skåla sånn at hun får en «grisenese» mens hun drikker. Ikke skjønner jeg hvorfor, men det er altså sånn hun drikker. Jeg har desverre ikke bilde av det (hvorfor har jeg ikke bilde av det!?!).

Jeg har bodd i leiligheten min i over halvannet år nå. Hun har vært hos meg med jevne mellomrom, men ikke overnattet – før nå i helgen! Med seg hadde hun dyne og kosepledd, som seg hør og bør på overnattingsbesøk. Som vanlig var hun trøtt som en dupp, og bortsett fra litt godbitespising etterfulgt av intens grisenese-snutete drikking, samt litt kos (som hun tok initiativ til), sov hun. På morgenen forsøkte jeg å ta bilde av det søte lille fjeset hennes. Da la hun demonstrativt den ene labben sin over øynene.

Når hun vil kose, ja da SKAL det koses! Dersom hun sitter oppreist så legger hun en labb på armen til den som koser med henne. Dersom hun ligger flatt, så bruker hun begge labbene til å holde fast den hånda som koser.

Hun er så lydig og snill, men siden hun jo er så lydig, er vi ikke like strenge med henne og det hele har sklidd litt ut. Hun er fortsatt kjempelydig, altså, det er bare det at når vi for eksempel roper på henne så trenger hun litt betenkningstid!

Å åpne gaver er kjempespennende, spiller ingen rolle hvem det er til eller hva som er inni, hun hjelper mer enn gjerne til med å åpne!

Inspiserer årets julestrømpeinnhold 2012

Er aktivt med på å åpne sin egen adventskalender 2010

Hjelper til med å åpne min gave 2014

Kosedyrene hennes har alle navn, og hun vet sånn cirka forskjellen på dem. Dersom vi spør hvor Bjarne er, og ber henne gå å finne Bjarne, så løper hun rett bort til kurven sin hvor alle kosedyrene ligger. Hun har litt mange av dem nå så det kan være litt vanskelig å skille alle fra hverandre, men det er ofte helt tydelig at hun står og vurderer hvilket hun skal velge!

Hun setter seg ikke i stoler eller legger seg i esker frivillig, men blir hun bedt om å gjøre det så gjør hun det gjerne, og blir gjerne værende der også!

Den siste tiden har jeg begynt å legge merke til hva jeg sier til henne. Jeg tror de aller fleste hunde-eiere,og dyre-eiere generelt for den saks skyld, sier merkelige ting til dyret sitt. Gjerne når de er alene. Og det jeg sier til Roxy er «er du en fin hund?». Nitti prosent av gangene jeg snakker til henne, sier jeg nettopp det. Akkurat de ordene, i akkurat samme tonefallet. Jeg gjør det ikke med vilje engang, ordene bare faller ut av meg automatisk. Bare jeg går forbi henne så hører jeg meg selv si det.

Pappa har også noe han sier til henne, og det er «er det du som er hunden her i huset?». Og når jeg er hjemme på besøk og Roxy har blitt klippet, så sier ikke mamma til meg at hun har klippet Roxy. Hun henvender seg til Roxy og spør «har Tora sett at du er klippet?». Og har de gjort noe spesielt spennende sier hun til Roxy «har du fortalt Tora hva du har gjort i dag?». «Hva er det du har gjort i dag?» spør jeg Roxy entusiastisk, og så forteller mamma hva hun har gjort.

"Det er noe med utsiden av et dyr

som gjør noe med innsiden av et menneske."

Black dog-days

«Black dog» er det en bok som er skrevet og illustrert av Matthew Johnstone. Det er også han som er stemmen i videoen. Videoen er lagt ut av WHO, Verdens Helseorganisasjon. En vakker, vondt og svært treffende metafor om å leve med depresjon. Jeg har delt denne før og vil dele den igjen, for de som ikke har sett den og for de som har sett den før men som (i likhet med meg) trenger påminnelsen. Den beskriver hvor smertefullt det er, samtidig som den formilder håp.

"When the rest of the world seemed to be enjoying life,

I could only see it through the black dog."

"He liked to ruin my appetite."

"He loved nothing more than to wake me with highly

repetitive and negative thinking. He also liked to remind

me how exhausted I was going to be the next day."

"As I got older the black dog got bigger and he

started hanging around all the time. I'd chase him off

with whatever I thought may send him running.

But more often than not he'd come out on top.

Going down became easier than getting up again."

Vet ikke hvor dette bildet er fra, men det er vel en fin metafor for

en (ubevisst) ond sirkel. Ting man gjør (eller ikke gjør) når man

er deprimert bidrar ofte til at man synker dypere inn i depresjonen.

Her er en oppfølger til forrige video, samme kloke mannen som har skrevet og tegnet. Denne er en fin «guide» med råd og tips og informasjon for de som sliter med en depresjon og pårørende. 

...de andre tingene

(motstykket til forrige innlegg «De små tingene...»)

Desember er altså min «fri-måned». Det har den ikke vært denne gangen. Noe som er rart, siden jeg har det bedre fysisk og har et bedre forhold til mat enn jeg har hatt på mange år. Årsaken til det er sammensatt, men det som har utpreget seg mest er den evinnelige bakterieangsten, som bunner i en intens fobi for å kaste opp.

Jul og vinter er høysesong for sykdom. Jula handler om å være sammen, men i de fleste sammenkomster er det tilsynelatende mat som er hovedpunktet og høydepunktet. Med min bakterieangst som er sterkt knyttet opp til mat, blir det en dårlig svært kombo. Jeg som er helt nazi på hygiene, og som feks kaster en cherrytomat dersom den triller fra skjærebrettet og ned på kjøkkenbenken, til tross for at kjøkkenbenken alltid er ren og pen.

Jeg lager aller helst min egen mat, hjemme hos meg selv. Å spise hjemme hos foreldrene mine er utfordrende, og så vidt innenfor hva jeg er i stand til å takle. Å spise hos andre? Spise mat noen andre har tilberedt, uten å vite hva de har brukt og nøyaktig hvordan de har tilberedt den (sammenlignet med min overdrevne hygiene-standard)? Fullstendig, komplett, helt uoverkommelig. Og selv om jeg hadde hatt med egen mat, ville det å bruke fat og bestikk blitt for vanskelig. Bare noe så hverdagslig som å drikke fra et glass på besøk hos andre, ville med stor sannsynlighet forårsaket flere dager med angst og intens uro.

Selv det å være sammen med andre gjøre meg nervøs. Små nys og host, utsagn om vondt i magen eller noen som er litt lenge på do, gjør at jeg automatisk tenker «smitte!» og jeg må kjempe mot panikken. Kort fortalt; bare det å være i en situasjon som potensielt kan trigge angsten, trigger angsten.

Jeg vet det er dumt. Det er teit. Jeg føler meg dum. Jeg hater, virkelig hater at jeg er sånn. Det er flaut. Jeg skammer meg. Det er ikke min feil, det er ikke noe jeg velger eller kan noe for, men jeg skammer meg likevel.

Det går så mye bedre med så mange andre ting, men denne angsten er et anker som holder meg igjen. Som en bil med håndbrekket på. Det handler jo egentlig ikke om sykdom eller bakterier, det handler om angst. Det er fullstendig urasjonell. Men så er det jo det som er definisjonen på angst; at det er urasjonelt.

Mat og spising har blitt betydelig forbedret over en lang periode, men er nå blitt mer... innviklet. Det handler mest om andre ting, og er ikke direkte relatert til spiseforstyrrelsen (altså ingen skam eller anger eller ønske om å gå ned i vekt eller bli tynn/tynnere/tynnest). Apetitt er mangelvare, ingenting smaker godt og ingenting frister. I tillegg har gammel skrekk og merkelig matfobi plutselig begynt å dukke opp igjen. Heller ikke det er en følge av spiseforstyrrelse, men det er akkurat den type angst som er en stor grunn til at jeg utviklet en spiseforstyrrelse in the first place. Dessuten er bakteriefobien veldig knyttet opp mot mat og spising, og det hjelper jo ikke akkurat. Jeg tenker jo at jeg har det under kontroll, men det er fryktelig frustrerende og utmattende.

De «små» tingene...

De siste månedene har vært vanskelige, og jeg har ikke fått den pustepausen som den magiske måneden desember vanligvis gir meg. Men selv om det er en tøff periode, har det vært mange gode «små» stunder og øyeblikk.

I flere år har jeg brukt mesteparten av tiden min på å sitte i ro og visne vekk. Disse siste elleve månedene har jeg brukt mesteparten av tiden min på å sitte i ro og spise. Mye og ofte. Og lagt på meg rundt tjue kilo. All fornuft skulle tilsi at jeg nå er utrent og slapp og dvask. Til min store forbauselse er jeg ikke det.

Jeg har stolt på at lite aktivitet og mye hviling er det man trenger i recovery, for å reparere innvendige skader og bygge opp kroppen. Og kroppen min har bygd seg godt opp så langt! Nå i jula har jeg mer eller mindre hoppet rett inn i aktiviteter som juletrehenting i bratt terreng, gåturer, aking og leking og løping i snøen – og kroppen min har vært helt pålitelig! Jeg har ikke gått tom for energi, jeg har ikke vært redd for at beina ikke ville bære meg, jeg har generelt sett ikke følt at kroppen har holdt meg tilbake. Og etter at jeg kommet inn igjen har jeg ikke vært så sliten at jeg har vært utmattet i flere dager etterpå. At det nå ikke er slik lengre har føltes som en selvfølge, det var ikke før i etterkant at jeg kom på at det pleide være annerledes.

Det beste av alt var kanskje at jeg var ute, UTEN å følge med på klokken for å se hvor lenge jeg var «aktiv», eller manisk være i bevegelse konstant. Jeg tenkte overhode ikke i de baner. Mitt eneste fokus var lek og moro og de jeg var ute sammen med. I dette øyeblikk, her og nå. Kos og glede og latter.

Jeg har fortsatt mange ting jeg styrer unna/ikke tør spise. Derfor spiste vi for eksempel lavkarbo belgiske vafler til frokost på julaften, og jeg fikk sukkerfritt godteri i julestrømpen min. Men hva så? Det la overhode ingen demping på stemningen. Selv om sukkerfritt og lavkarbo kanskje ikke smaker nøyaktig det samme som the real deal, betyr det ikke at smaken er dårligere. Vi koste oss sammen og savnet ingenting. Fokus på mulighetene, ikke begrensningene.

De såkalte «små tingene», de er langt fra små.