A cover-up story

Her begynte det. Høyre arm, Bodø, april, 2009. Fugl fønix, opp av asken, kjempesymbolsk etter nesten et og et halvt år med innleggelser i Fredrikstad.

Etterhvert som jeg tok flere tatoveringer, syntes jeg liksom at den egentlig var litt... liten? Så en dyktig og vakker dame i Oslo lot den vokse seg større, juli 2011. For de som ikke er så bereist i tatoveringsverden, er en cover-up å dekke over en tatovering med en annen tatovering (derav overskriften). 

Jeg var fornøyd med den, men den var jo ensom, stakkars! Et år senere, juli 2012, dro jeg tilbake til samme damen i Oslo, og fikk en helt nydelig drømmefanger.

Men igjen var det noe som skurret. Den gamle fønixen kunne sees gjennom den nye, og proposjonene mellom den lange fuglen og den vide drømmefangeren var helt feil. Jeg spurte andre om det så rart ut, men det var det naturlig nok ingen som ville innrømme det. Jeg slo meg til ro med det en stund, men det lå likevel og gnaget i bakhodet, et uferdig prosjekt som jeg gjerne ville gjøre ferdig. En vakker høstdag i 2014 vandret jeg inn på en liten tatto-sjappe ikke langt fra der jeg bor. Det har aldri vært noen som har drevet et tattoveringsstudio anywhere near hvor jeg bor. Jeg liker best å holde meg til en tatovør, men jeg er ikke så ofte i Oslo lengre og jeg ville i det minste hilse på disse nye menneskene. Damen jeg møtte så umiddelbart at noe var feil, og jeg gikk derfra med en tatoverings-time, en månedes tid senere.

Første session tok 5-6 timer, og da jeg dro hjem var jeg fryktelig usikker. Tatoveringen var ikke halvferdig engang, og jeg klarte overhode ikke se for meg hvordan det ville se ut til slutt. Jeg sendte noen mailer til tatovøren, og selv om jeg ikke sa noe om hvor usikker jeg var så ble jeg veldig berolighet av svarene jeg fikk fra henne. Jeg måtte bare velge å stole på henne – og det gjorde jeg rett i!

Litt over tre stressfylte uker senere var jeg tilbake i stolen. Det ble mye farge og mange farger, fuglen «svettet» blod. Jeg satt i 5-6 timer, og storkoste meg mesteparten av tiden. I mine øyne er god kjemi mellom meg og tatovøren minst like viktig som hennes erfaring og dyktighet.

For de som ikke vet det, så KLØR tatoveringen når den gror. Den klør noe så inni hampen. Og det er jo greit, alt som gror klør, men problemet er at man ikke skal klø! Dessuten så flasset det masse farge av, og man skal heller ikke PLUKKE på den, noe som for en manisk «plukker» er på grensen til tortur.

Kronen på verket var å fargelegge drømmefangeren også, i en tredje session på selveste santa lucia-dagen.

Det tok meg litt tid å venne meg til fargene, men åh, den er fin. Skikkelig fin. En siste session gjenstår, for å freshe opp fargene og legge litt flere skygger i drømmefangeren. Jeg og tatoveringsdamen har snakket om mange andre idèer og planer, og jeg kommer nok til å ha flere spennende prosjekter der fremover!

Denne tatoveringen er en gave, fra meg selv til meg selv, en type «postitive reinforcement» etter vektoppgangen. Ingenting gror en tatovering bedre og finere enn en sunn og frisk kropp, og tatoveringer ser aller best ut på sunne og friske kropper!